Hvalfangst

Norge gjenopptok kommersiell hvalfangst i 1993. Internasjonal aksept er avhengig av at fangst skjer i kontrollerte og lovlige former. I denne artikkelen tar førstestatsadvokat Harald Grønlien opp ulike rettslige spørsmål knyttet til den norske hvalfangsten.

Historisk utvikling

Hvalfangst har vært drevet siden forhistorisk tid. Etter som tidene har skiftet har dels kjøttet, dels fettet og dels bardene hos bardehvalene representert store og forholdsvis lett tilgjengelige verdier. Et stort antall nasjoner har deltatt i denne fangsten. Mellom 1640 og 1770 hadde nederlenderne alene gjennomsnittlig 250 fartøy i fangst etter grønlandshval ved Svalbard og andre deler av Ishavet. I 1701 fanget disse fartøyene i overkant av 2000 hvaler. USA hadde på det meste (ca 1850) nær 1 000 fartøyer og 70 000 mann beskjeftiget med hvalfangst.

I eldre tid var all norsk hvalfangst spredt og tilfeldig kystfangst. Dette endret seg i 1860-årene som følge av Svend Foyns utvikling av granatharpuner og dampdrevne hvalbåter. Sesongen 1930-31 var et toppår. Verdens samlede hvalfangst var denne sesongen om lag 40 000 dyr. Av dette fanget norske fartøy alene 18 383 blåhval og 4 783 finnhval. Den harde beskatningen
(bl a som følge av stor prisstigning på hvalolje) truet flere arter med utryddelse. Fangstene avtok. Det var samtidig begrensede kunnskaper om hvalens biologi og livsvilkår. Behovet for økt forskning og internasjonal regulering av bestandens beskatning fremsto som åpenbar.

Internasjonale avtaler

Internasjonalt samarbeid om regulering av hvalfangst begynte i 1931. Det foreligger i dag en rekke relevante mellomstatlige avtaler på dette området. Sentral er den internasjonale hvalfangstkonvensjonen (ICRW) av 1946. Norge, Storbritania og USA var pådrivere i forhandlingene om denne. Hvalfangstkonvensjonen dekker to typer fangst: Kommersiell fangst og urbefolkningsfangst. Fangst for forskingsformål er en sak for det enkelte medlemsland. Konvensjonen opprettet International Whaling Commission (IWC). Kommisjonen har et vidt mandat m h t regulering. Den kan sette totalkvoter og beslutte totalfredning. En egen vitenskapelig komite skal gi råd. De vitenskapelige rådene gis i form av vurderingen av bestandsstørrelser og bestandsutvikling.

IWC besluttet i 1982 å innføre en midlertidig stans i all kommersiell hvalfangst fra 1985-86. Vedtaket bygget ikke på en tilråding fra vitenskapskomiteen, og var i stor grad en følge av at enkelte medlemsland har erklært seg som prinsipielle motstandere av hvalfangst. Norge er ikke bundet av fredingsvedtaket som følge av protest etter konvensjonens artikkel V nr 3. Selv om det er tilrådet av vitenskapskomiteen siden 1992 har IWC avslått å fastsette kvoter for vågehvalfangsten.

Norge er også med i Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjon (NAMMCO) opprettet i 1992. En viktig motivasjon for opprettingen av NAMMCO var at deltagende stater mener at IWC ikke har ivaretatt sine forvaltningsmessige forpliktelser.

Viktig for forvaltning av hvalressursene er også Den internasjonale konvensjon mot handel med truet flora og fauna (CITES). Alle hvalarter ble i 1979 tatt inn i en av de tre klassifiseringene under CITES. Vågehval ble plassert i appendiks II (ikke direkte truet bestand undergitt handelsrestriksjoner). Med virkning fra 1. januar 1986 ble vågehval satt i appendiks I, og internasjonal handel ble dermed forbudt. Norge har reservert seg mot vågehvalens statusendring, og kan dermed fortsatt behandle vågehval som en appendiks II art. Det norske syn er at vågehvalbestanden i våre farvann tåler beskatning. På det siste CITES-møte var det reelt flertall for Norge sitt forslag om nedlisting av vågehval, men ikke nødvendig 2/3 flertall.

Havrettskonvensjonen har i artikkel 61 og 62 bestemmelser som tar sikte på å fremme optimal utnyttelse av levende ressurser i kyststatenes økonomiske soner uten å risikere overbeskatning. Av artikkel 65 følger at disse bestemmelsene ikke er til hinder for at kyststaten kan forby, begrense eller regulere utnyttelsen av sjøpattedyr. Statene skal etter artikkel 65 samarbeide om bevaring av sjøpattedyr, og skal særlig arbeide for bevaring, forvaltning og utforskning av hval gjennom internasjonale organisasjoner.

Norske regler

I norsk lovgivning er det etter saltvannsfiskeloven § 4 jfr. forskrifter av 31. mars 2000 § 1 i utgangspunktet et generelt forbud mot hvalfangst. Straffebestemmelsen står i saltvannsfiskeloven § 53. Det er likevel i nevnte forskrifter § 2 med grunnlag i prinsippet om bærekraftig utnyttelse gitt adgang til en begrenset fangst etter vågehval.

Norsk vågehvalfangst

Norge gjenopptok kommersiell fangst etter vågehval i 1993. Dette begrunnes bl a med at en korrekt regulert vågehvalfangst er en miljøvennlig måte å produsere mat på. Fangstkvoten har variert fra år til år. Kvoten er i år satt til 655 dyr. Den aktuelle bestand er anslått til å være minst 60 000 dyr. Rundt 35 båter har lov til å delta i årets hvalfangst. De fleste hvalskutene er vanlige fiskeskøyter på 40-80 fot rigget for hvalfangst og med en besetning på 3-8 mann.

Eksport av hvalprodukter er for tiden ikke tillatt. Dette er med å gjør fangstens lønnsomhet usikker. Ferskt spekk ville trolig blitt betalt med fra 40 til 70 kr pr kilo i det japanske markedet. Solgt i Norge mottar fangerne 10 øre pr kilo. Det er således salg av hvalkjøtt innenlands som i hovedsak gir det økonomiske grunnlag for norsk hvalfangst i dag.

Fangstkontroll

Vågehvalfangsten er nøye regulert og kontrollert utover selve kvotebestemmelsene. Det er detaljerte regler om fangststed, fangsttid og fangstmetoder. Om bord i alle fangstbåter skal det også være hvalfangstinspektører. Alle disse har veterinærutdanning. De skal observere at fangst og avlivning skjer etter dyrevernmessige forskrifter. De har ingen utøvende myndighet under fangsten, men avlegger rapport til Fiskeridirektoratet. Internasjonale hensyn og forpliktelser er den vesentlige del av begrunnelsen for inspektørordningen. Etter kystvaktloven § 21, jfr § 9 har kystvakten begrenset politimyndighet i forhold til regler om hvalfangst. I indre farvann og på sjøterritoriet (innenfor 4 n mil) utøver også det enkelte politidistrikt politimyndighet på vanlig måte.

Lovovertredelser

Den mest alvorlige kjente overtredelse av norsk lovgivning om hvalfangst de senere år skjedde utenfor Loppa på Finnmarkskysten i 1994. Etter at en hvalfanger hadde fanget tildelt kvote, gitt melding om avsluttet fangst og satt kursen hjemover ble det fra fartøyet skutt nok en vågehval. Skipper ble domfelt for dette og noen andre mindre overtredelser til betinget fengsel i 30 dager og bot. Han ble videre fradømt retten til deltagelse i hvalfangst i 3 år (se RG-97 s 584). Den kommersielle vågehvalfangst åpner som følge av kontrollordningene i liten grad for ulovlig fangst. Det hevdes i flere miljøer at det uavhengig av kommersiell hvalfangst jevnlig skjer mer tilfeldig fangst av mindre tannhvaler (nise m v). Flere av disse artene har en usikker bestand, og våre internasjonale forpliktelser tilsier klart at overtredelser bør søkes avdekket og påtalt.

Påtalemessig ansvar

For overtredelser i Norges økonomiske sone (NØS) er det overordnede påtalemessige ansvar etter påtaleinstruksen § 33-1 sentralisert til statsadvokatene i Rogaland og statsadvokatene i Troms og Finnmark. I territorialfarvannet skjer behandlingen etter vanlige distriktsgrenser. Overtredelser av saltvannsfiskeloven er forseelser og avgjøres normalt av politiet.

Demonstrasjoner og aksjoner mot norske hvalfangst

Ulike organisasjoner og enkeltpersoner har på ulike måter demonstrert og aksjonert mot norsk hvalfangst. De siste år er det særlig Greenpeace og Sea Shepherd som har vært aktive. Hovedbudskapet har vært at vågehvalbestanden er truet, og at norsk fangst er folkerettstridig (jfr Rt-96 s 376 hvor dette ble påberopt, men avvist av høyesterett). Enkelte har som utgangspunkt for sine protester at hvalene er intelligente dyr med egne rettigheter og at fangst ikke bør skje uansett bestandsstørrelse. Demonstrasjoner har hatt ulike former. Det har vært ulike demonstrasjoner ved norske ambassader m v i utlandet. Det har vært aksjonert mot enkeltfartøy ved kai og mottaksanlegg. Det har også vært enkelte rene kriminelle handlinger.

Det har også vært ulike demonstrasjoner og aksjoner mot fangstende skuter i territorialfarvannet og Norges økonomiske sone. Det selvfølgelige utgangspunkt er at demonstrasjoner må godtas også her, og det må ikke i større grad enn nødvendig gripes inn i rettigheter gitt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 10 om ytringsfrihet og artikkel 11 om forsamlingsfrihet. Det er likevel slik at norske myndigheter skal beskytte lovlig norsk virksomhet. FN`s havrettskonvensjon artikkel 73 nr 1 gir vedkommende kystvakt rett til å treffe visse tiltak for å utnytte levende ressurser, herunder hval, i den økonomiske sone. Kystvaktloven § 24 gir kystvakten rett til å treffe de tiltak som er nødvendig for å opprettholde ro og orden på fangstfelt, herunder sikre og skjerme områdene mot uvedkommende. Overtredelser er straffbare jfr. kystvaktloven § 36 og saltvannsfiskeloven § 54 jfr § 14 (jfr Rt-96 s 376.)

Avslutning

Norsk kommersiell hvalfangst er i mange sammenhenger omdiskutert. Det er derfor av stor betydning for arbeidet med å vinne aksept for fangsten internasjonalt at den skjer i betryggende og kontrollerte former. De nasjonale interessene som er knyttet til at gjeldende reguleringer følges, tilsier at det må reageres strengt mot ulovlig fangst. Dette forsterkes om det skjer fangst på truede arter eller arter med usikker bestand. I dette perspektivet er det viktig å reagere like strengt mot hytteeieren eller fiskeren som jakter på en nise, som mot den kommersielle hvalfangeren som fanger en hval utover kvote. Samtidig må utøvelsen av den lovlige norske hvalfangst beskyttes mot ulovlige forstyrrelser.