Ressurskontroll

År 2000 blir rekordår for antall lovbrudd i fiskerinæringen. Både fartøyer og mottaksanlegg deltar i denne formen for miljøkriminalitet. Hovedlinjen i vårt norske kontrollopplegg er at fisken kontrolleres i de ulike faser fra fangsting til markedene. Fiskeridirektoratet utøver ulike kontroller i de kystnære områder. Ressurskontroll innen fiskeriforvaltningen er fortsatt en relativt ung disiplin og utvikles stadig i tråd med endringer i en hurtig pulserende næring.

Horisontal kontroll

I fangstfasen på havet har Kystvakten i hovedsak ansvaret for å utøve kontroll av fiskeriene, mens Fiskeridirektoratet utøver ulike kontroller i de kystnære områder og i fjordbassenger ved hjelp av Kystvakten eller på egenhånd i fra hurtiggående småfartøy. Fiskeridirektoratets Kontrollverk har vært det operative kontrollorgan de siste 20 årene og er nå omorganisert til en ytre etat med ni regionkontor ledet av regiondirektører og med ca 75 inspektører. Kontoret for kontroll og overvåking har det faglige ansvar for ressurssituasjonen.

I landingsfasen har Fiskeridirektoratets regionkontorer sin hovedoppgave knyttet til kontroll av fisken ved lossing hos fiskemottakene. Det skjer ved at man er tilstede under den fysiske landingen av fisken eller på et senere tidspunkt foretar etterfølgende varelagertellinger for å finne fysiske bevis. I den påfølgende omsetningsfasen fra førstehånd til annenhånd utøver en omsetningskontroller der en avstemmer kjøpt kvantum fisk mot solgt kvantum fisk for en kortere eller lengre periode. I løpet av det siste året har en av kontrolltaktiske grunner begynt med eksportkontroll i nært samarbeid med Toll– og avgiftsdirektoratet og Skattedirektoratet. Overtredere må derfor ta hensyn til at de kan bli kontrollert helt frem til det tidspunkt varene losses i utlandet og sågar ved lagring i utlandet.

Kontrollutfordringer

Norge har en lang kyst med et mangfold av næringsutøvere. Havområdene det skal føres kontroll med er i areal sju ganger større enn vårt landareal. Det er i dag spesielt to ulike forhold i forbindelse med fiskeriene som er antatt å stå for et ikke ubetydelig skjult uttak av kvotebelagte fiskearter i våre farvann. Uønsket fangst (småfisk) dumpes på havet eller det omsettes fisk svart ved levering av fangst hos fiskekjøpere. I denne sammenheng må vi konstatere at de velkjente "Nessekongene" fortsatt eksisterer, men i dagens mer moderne klesdrakt. Det landbaserte kontrollapparatet er de seinere årene i større grad blitt innrettet på å utøve kontroll mot disse aktørene i erkjennelsen av at de kan ha en mer betydelig rolle i det ulovlige uttaket av fisk fra havet.

Årlig utfører fiskeriinspektørene ca 3600 kontroller, noe som medfører at oppdagelsesrisikoen er liten da det årlig er ca 400.000 enkeltlandinger i Norge fra norske og utenlandske fartøy til ca. 550 godkjente fiskekjøpere/mottaksanlegg. Når den økonomiske vinning kan være så betydelig som det fremgår av enkeltsaker, er det naturlig å anta at fristelsen til å begå straffbare handlinger er stor, særlig vurdert utfra den minimale oppdagelsesrisiko.

Omsetning av fisk

Med hjemmel i råfiskloven har vi i Norge et omsetningsmonopol for fisk i førstehånd, dvs salg fra fisker til godkjent mottaksanlegg. Monopolet er ved lov tillagt seks fiskesalgslag, som eies av fiskerne. Det foreligger en fordeling mellom salgslagene innenfor spesifikke geografiske områder og fiskearter. Fisk omsettes selvsagt i andre og tredje hånd uten at det vedrører råfisklovens bestemmelser. Her er det en betydelig mengde aktører som opererer, bl a tradere med spesiell markedskontakt.

Kvoter

Innenfor de enkelte fiskerier og fartøygrupper opererer en med ulike kvotebegreper. Fisket kan reguleres ved gruppekvoter, turkvoter og fartøykvoter. Salgslagene har et selvstendig lovpålagt ansvar for å avregne kvoter og er de som i første ledd fører oversikt på kvoter pr fartøy. De har rett og plikt iht saltvannsfiskelovens § 7 å foreta inndragning av fisk over kvote. Denne inndras til fordel for salgslaget som er rettmessig eier av fisk fanget og levert over kvote.

Den sentrale bestemmelse

Den viktigste enkeltbestemmelse for det landbaserte kontrollapparat i fiskerilovgivningen er forskrift av 5.9.1990 nr 728 om sluttseddel/bryggeseddel og mottaksjournal (sluttseddelforskriften), som er hjemlet i lov om saltvannsfiske § 9 og lov om omsetning av råfisk § 7. All fisk som landes skal registreres på en sluttseddel som er et omsetningsdokument som forvaltningen først i 1990 også gjorde til et kontrolldokument. I sluttseddelforskriftens § 1 fremgår blant annet at fiskekjøperen er ansvarlig for straks etter levering å fylle ut sluttseddelen/ bryggeseddelen med alle nødvendige opplysninger, med kvantum og art som det vesentligste. Fisker skal også undertegne før han forlater mottakstedet, jfr Rt 1995 s 1901. Begge skal innestå for at innholdet på sluttseddelen er riktig. Dette er de sentrale krav som stilles og som ressurskontrollen er innrettet for å etterse. Forskriften er grunnlaget for kvoteregistrering individuelt for hvert fiskefartøy og totalt.

Opplysningen i sluttseddelen blir punchet ved det enkelte fiskesalgslag og overføres elektronisk til Fiskeridirektoratets sluttseddelregister for sluttkontroll av at de enkelte kvoter er oppfisket. Når fisker lander fisk hos et mottaksanlegg som skal kjøpe fangsten og når landingen er gjennomført, skal hele kvantumet føres på sluttseddelen (omsetnings– og kontrolldokument). En rekke saker de siste årene har avdekket at så ikke skjer. En del av den landede fangsten (fra ett tonn til 10 talls tonn) unnlates oppgitt på sluttseddelen. Ved en slik handling kan fisker skaffe seg noe bedre pris for den fangst som oppgis mot å la mottaksanlegget overta det ikke oppgitte kvantum fisk og selge den med god fortjeneste.

Kontroll rettet mot fiskekjøpere i førstehånd

En vesentlige del av kontrollen rettes nå mot kjøperbedriftene som produserer fisken. Det skjer i erkjennelse av at det jukses med kvantum med eller uten fiskers medvirkning. Kontrollerfaringene og en mengde påstander fra fiskere gir et entydig bilde om at dette skjer over alt langs kysten.

Det har i løpet av det siste tiåret vært avdekket enkeltsaker med til dels betydelige kvanta fisk holdt utenfor kvoteregistrering. De avdekkede kvanta i enkeltsaker varierer fra noen hundre kilo til 144 tonn. Vinning på en halv million kroner ved enkeltlanding er avdekket og mottaksanlegg har i løpet av de siste årene vedtatt bøter og inndragning av vinning – så langt opptil 2,7 millioner kroner etter noen vellykkede omsetningskontroller. I en rekke av disse er det påvist svart mottak og omsetning hvor kvantum har variert fra 60 tonn i løpet av kortvarige sesonger til over 2000 tonn over ett helt år.

Ny rettspraksis straffelovens vinningskapittel underslag/ heleri

Skjult beskatning ved svart levering, mottak og omsetning er rent økonomisk betingede handlinger der fiskekjøper alene eller i samhandling med fisker så avgjort begår økonomisk kriminalitet på bekostning av fellesressursen i havet. Det foretas tyveri–, underslags– og helerilignende handlinger der i alle fall salgslagene er fornærmet ved at de er fravendt verdien av fisk tatt over kvote. Her ligger det en betydelig utfordring for kontrollapparatet og ikke minst for politi og påtalemyndighet.

Det er all grunn til å få disse sakene vurdert etter straffelovens vinningsbestemmelser, noe som hittil har skjedd i ett tilfelle. Et parti torsk til en verdi av ca. 150.000 kroner ble i desember 1995 funnet oppbevart på et agnforsyningslager. Det ble konstatert at dette var tatt over kvote og skipper skulle selge det som fisket på neste års kvote. De faktiske forhold ble erkjent. Etter innstilling fra Fjordane politidistrikt avgjorde førstestatsadvokat Harald Grønlien ved Rogaland statsadvokatembeter at det skulle tas ut tiltale mot fisker etter strl. § 255 jf 256 – grovt underslag, mens eier av lageret skulle tiltales etter strl. § 317 – heleri for sin oppbevaring av denne fisken. Av påtegningen fra førstestatsadvokaten til Fjordane politidistrikt fremgår det: "Underslagsbestemmelsen er ikke tidligere anvendt i tilsvarende tilfelle. Dette er dog ikke utslag av noen festnet rettsoppfatning. Det er et grunnvilkår for anvendelse av underslagsbestemmelsen at den aktuelle fisk kan sies å tilhøre en annen." Spørsmålet er i annen sammenheng drøftet i en høyesterettsavgjørelse i Rt 1999 s 14. I høyesterettsdommen slås det fast at inndragning etter saltvannsfiskeloven §§ 7 og 11 har samme rettslige grunnlag som inndragning etter viltlovens § 48. Fisk tatt over kvote tilhører salgsorganisasjonene.

Modus operandi

Kreative omgåelser ved skriving av sluttsedlene i forhold til realiteten er det mye av vårt daglige kontrollarbeid består i. Den vanligste modus består i at det unnlates helt å føre sluttseddel – "helsvart" landing eller at det føres for lite kvantum – "grå-svart" landing. Det forekommer også at det føres uriktig fiskeslag eller at det unnlates å føre på kvantum på sluttseddelen etter at fisken er vekk, slik at dette ikke kan etterprøves ved en eventuell fysisk kontroll.

Reell ressurskontroll blir derfor å etterprøve sluttseddelkvantumets riktighet ved å telle og veie kvantum av fisk fra enkeltbåter og sammenholde dette mot sluttsedlene eller andre relevante dokumenter i bedriften. Alle relevante dokumenter nyttes – alt ifra truckførers kladdelapper, kaiformannens notater og utgående fraktbrev. Dette har vi hjemmel for iht vår kontrollfullmakt i saltvannsfiskelovens § 45.

De to svarte hull

Innen ressurskontroll taler vi gjerne om de to svarte hull der kvantum forsvinner i forhold til vårt kvoteregnskap. Det ene er dumping av småfisk til havs. Det andre på land i leveringsøyeblikket. Ved kontroll rettet mot leveringer på siste tur har en avdekket overtredelser der fisker og fiskekjøper har samhandlet og holdt det kvantum som skulle vært gjenstand for verdiinndragning utenom registrering på salgs– og kontrolldokumentet og slik skaffet seg en uberettiget vinning ved overfiske av kvote. I et sakskompleks mot et industritilvirkingsanlegg og 23 fiskefartøyer var denne virksomheten satt i system og bedriften fungerte som en bank hvor kvotebelagt fisk ble hvitvasket mot senere fiske av ikke kvotebelagte fiskearter. En annen variant er når fisker ensidig ønsker å kvitte seg med den dårligst betalte småfisken i fangsten. Denne sorteres ut ved mottaksanleggets produksjon og kan etter ønske fra fisker holdes utenom registrering og gis til anlegget. Hvis anlegget ikke vil ha denne, besørges den sendt til ensilasjeproduksjon eller nærliggende sildoljefabrikk. Fisker har da skaffet seg mulighet for å fiske en tilsvarende mengde stor fisk, som gir bedre økonomisk utbytte. Gjennom den løpende kontrollaktivitet har en konstatert at det ikke bare er på siste tur det holdes kvantum utenom registrering. Dette kan skje allerede i forbindelse med den første fisketuren. Slik virksomhet forekommer blant de største aktører i næringen så vel som de mindre.

Svart fisk og eksport

Ofte landes det fisk som ikke registreres og derfor holdes utenfor kvoteregnskapet. Når dette selges hvitt, vil det kunne avdekkes i en omsetningskontroll. Så godt som all norsk fisk eksporteres. Vi har erfaring for at denne fisken også kan bli sendt ut av landet som et ekstra uoppgitt kvantum med ordinære forsendelser og inntekten av salget kan investeres i utlandet gjennom egne datterbedrifter eller i joint ventures selskap. Helsvart kjøp og salg vil ikke kunne avdekkes gjennom en ordinær omsetningskontroll og derfor er vi spesielt opptatt av å få etablert en fysisk eksportkontroll.

Handlinger på fiskefeltet – dumping

Et annet område hvor det forekommer en skjult beskatning er dumping av fisk under fangstingen på havet. Det er et grunnprinsipp i norsk fiskeriforvaltning at all fisk som tas opp av havet skal registreres og tas vare på. Det er forbud mot dumping i saltvannsfiskelovens § 11. Det er meget vanskelig å ha noen sikker formening om omfanget av dumping. Det skjer imidlertid at det oppdages fisk i store mengder på havbunnen. Det er igjen økonomisk vinning som er motivet. Dette er ansett å være et problem innen torskefiskeriet og innen sild- og makrellfiskeriet. Prisforskjellen mellom stor og liten fisk har til tider vært betydelig. Dette medfører mulighet for vinning ved ulovlig dumping.

Avslutning

Fiskerisaker oppfattes i for liten grad som økonomisk vinning på fellesskapets bekostning. Mange saker har derfor etter vår oppfatning ikke fått den prioritering av politiet og påtalemyndigheten som de skulle hatt. Muligheten for betydelig økonomisk vinning og næringsutøvernes generelle holdninger indikerer at en her har et betydelig problem. Fiskerinæringen er i dag storindustri. Pionertiden er forbi.