Avfallsplasser – ulovlig forsøpling

Enten en går tur i skogen eller kjører langs landeveien hender det ikke så sjelden en ser avfall som er kastet. Det kan være i små eller store mengder. Hvilke straffebestemmelser gjelder ved slik forsøpling?

Barnevogner, gipsplater, sofagrupper, komfyrer – det er ikke måte på hva folk kaster på første og beste sted. Enkelte steder får en private søppelfyllinger – utenfor offentlig godkjente avfallsdeponi. Verst er det i nærheten av parkeringsplasser. Friluftsetatens skogdrift i Oslo kjører for eksempel bort ca 190 tonn søppel i året fra de mest populære utfartsstedene ved Markagrensen. Hvis noen begynner å slenge fra seg avfall et sted, følger gjerne andre etter.

Flere politidistrikt har integrert ulovlig avfallstømming i sin sårbarhetsanalyse, bl a med det formål at patruljer skal bli mer oppmerksomme på disse typer overtredelser. Oppdages forsøpling, viser det seg ofte at det ikke er mye etterforskning som skal til for å oppklare saken. Det er ikke uvanlig at en blant avfallet finner tippelapper, brev og lignende som kan spores tilbake til den som har kastet avfallet.

Hva som skal regnes som avfall, er det redegjort for i forurensningslovens § 27. Av bestemmelsen fremgår det at med avfall forståes kasserte løsøregjenstander eller stoffer, forbruksavfall og produksjonsavfall samt spesialavfall. Hva som skal regnes som spesialavfall, må avgjøres etter definisjonen i § 27 tredje ledd.

Normen for hva som er ulovlig håndtering av avfall (forsøpling), er fastsatt i lovens § 28 hvor det fremgår at ingen må tømme, etterlate, oppbevare eller transportere avfall slik at det kan virke skjemmende eller være til skade/ ulempe for miljøet. Alternativet oppbevare i § 28 vil i praksis først og fremst gjelde den som lagrer avfall på grunn han selv eier eller har bruksrett til.

Straffeansvaret ved forsøpling inntrer imidlertid først når avfallet vil virke skjemmende eller være til skade eller ulempe for miljøet, jfr forurensningslovens § 79 første ledd bokstav a, se for eksempel Rt 1992 s 450, hvor en person ble straffet for overtredelse av § 79 første ledd bokstav a ved at han hadde plassert 2–3 tonn muggent brød på innmark, til dels pakket inn i plast. Høyesterett konkluderte med at tømmingen representerte en ikke ubetydelig skade eller ulempe for miljøet. For at forsøpling skal være straffbar etter forurensningsloven, må det i tillegg til å virke skjemmende eller være til skade eller ulempe for miljøet også være samlet avfall. Det er derimot ikke krav om en større mengde. En bærepose med søppel er tilstrekkelig. Straffebestemmelsen i § 79 utvider avfallsbegrepet til også å omfatte større kasserte gjenstander. Med dette mener loven møbler, kjøleskap, bilvrak og lignende.

Kasting av sigarettsneiper og annet søppel på gaten faller derimot ikke inn under § 79, men kan være straffbart etter andre regeler, f eks vedkommende kommunes politivedtekter.

Straffebestemmelsen i § 79 første ledd bokstav a dekker bare etterlatelse eller tømming av avfall. Oppbevaring og transport av avfall faller utenfor, selv om det er skjemmende for miljøet eller til skade eller ulempe. Dette kan først strafferettslig håndheves ved brudd på pålegg, f eks hvor kommunen gir pålegg etter § 37 om opprydding på en avfallsplass. Har kommunen gitt pålegg om opprydding av avfall i medhold av § 37, jf § 28 uten at vedkommende har etterkommet pålegget innen de frister som ble gitt, følger straffeansvaret av § 79 første ledd bokstav b.

Ulovlig disponering av spesialavfall vil som oftest medføre fare for forurensninger og kan da straffes etter § 78. For å unngå tvil på dette punkt, er spesialavfall nevnt uttrykkelig som et eget alternativ i § 79 i tillegg til samlet avfall og større kasserte gjenstander.

§ 79, som er en forseelse, har uaktsomhet som nedre skyldform. Det vesentlige av forurensningskriminaliteten er undergitt offentlig påtale, jfr strl § 77. Men etter forurensningsloven §78 tredje ledd og § 79 tredje ledd kreves det påtalebegjæring fra forurensingsmyndighetene hvis overtredelsen bare har ført til ubetydelig skade/ulempe, eller ubetydelig fare for skade/ulempe. Ved mindre saker må saken derfor forelegges forurensningsmyndighetene som i avfallssaker er kommunen eller fylkesmannen. Om § 79 tredje ledd vises det til Rt 1992 s 450 hvor 2–3 tonn brød representerte en ikke ubetydelig skade eller ulempe for miljøet.

Fristen for foreldelse etter § 79 er to år. Hvis en ulovlig har gravet ned avfall, vil forholdet være vanskelig å oppdage, men likevel er forholdet foreldet etter bare to år. Hvor kommunen har gitt pålegg om opprydding, løper foreldelsesfristen fra når pålegget senest må utføres. Avfallet kan derfor ha blitt kastet for flere år siden uten at saken er foreldet.

Spesielt ut fra allmennpreventive hensyn er det viktig at bøtenivået er høyt ved overtredelse av forurensningslovens § 79. Bøtenivået må som et utgangspunkt ikke være lavere enn 10.000 kroner og ved vurderingen må det også tas hensyn til hvor mye som er kastet, hva som er kastet og hvor avfallet er kastet. Foretaksstraff kan være aktuelt å benytte som et supplement til det personlige ansvar. Også eventuell vinning kan være aktuell å inndra, jf strl § 34 flg.