Tilbake  |  Forsiden  |  Neste
Miljøkrim nr 2-3 / 2001

 
       

Giftåte i naturen

En form for faunakriminalitet med stort skadepotensiale er utlegging av giftstoffer i naturen for å ta livet av vilt. Denne type saker har lav oppdagelsesrisiko og er krevende å etterforske.

Av Spesialetterforsker Lars Tore Ruud, ØKOKRIM

Giftåte funnet 10.7.2000 i Setskog. To personer er ved Nes herredsretts dom av 12.3.2001 dømt for å ha lagt ut giftåten.
Foto: Lars Tore Ruud, ØKOKRIM

  

Frem til omkring 1950 var det akseptert å bekjempe de store rovdyra med alle midler, i den overbevisning at de utgjorde en reell trussel for vår sivilisasjon. Selv giftutlegging var en lovlig metode frem til innføringen av jaktloven av 14.12.1951. Det ble da kun tillatt å bruke gift mot kråkefugl og rovdyr etter formell godkjenning av kommunestyret. Forbud mot all bruk av gift er idag nedfelt i viltloven av 29.5.1981 § 25. (Viltloven avløste jaktloven). Viltloven § 3 annet ledd tillater gift brukt mot smågnagere og krypdyr for å hindre skade på person eller eiendom.

Etterforskning

I løpet av 1990-tallet har det forekommet enkelte episoder med avsløring av irregulær giftbruk rettet mot fredede arter. Det har derimot kun vært en håndfull saker hvor gjerningsmannen er identifisert og straffet. Det har vist seg svært vanskelig å avdekke og etterforske saker med utlagte giftåter. Det er grunn til å tro at mørketallene er store. Oppdagelsesrisikoen ved selve handlingen er liten. Det er lett å medbringe giften skjult frem til åstedet. Sannsynligheten for å bli tatt på ferske spor er liten og avslørende spor lett å skjule. Kostnadene til utstyr små, og tilgjengeligheten av giftstoffer stor.

Ved mistanke om giftåte eller giftdrept vilt skal beslag sendes Veterinærinstituttet i Oslo eller i Trondheim for analyse. Seksjon for toksikologi og kjemi har kompetanse til å påvise de fleste aktuelle giftstoffer. Stoffer som Veterinærinstituttet ikke har etablert analysemetoder for, formidles videre til institusjoner i utlandet for analyse, f. eks. US fish and wildlife.

Etterforskningen må søke å finne indisier for hvilke personer som har disponert gift i et gitt område, bl. a. ved å følge giftleveranser fra importøren/produsenten via leverandør/detaljist frem til "brukeren". Ettersporing av giftleveranser gjennom slike kanaler krever omfattende etterforskning. En kan grovt skille mellom tre ulike ansvarsområder for giftstoffregistre; plantevernpreparater, medisiner og andre kjemikalier.

En rekke ulike utgåtte medisiner og giftstoffer blir hvert år organisert innsamlet av ulike årsaker. Disse skal normalt destrueres ved spesialavfallsmottak, som det er et begrenset antall av. Vår erfaring er at en må ha svært gode indisier før en kan slå fast at giften kommer fra avfallsmottak. Registreringen av spesialavfall er ofte mangelfull, da mottakerne ofte får levert ukjente stoffer.

Det er ikke sikkert at giftåtet er lagt ut der det blir funnet. Andre byttedyr kan spre deler av åtet. Eksempelvis sikrer kråker seg mat ved raskt å spre et konsentrert åte. På denne måten kan det fremdeles ligge gift i skogområdene, etter opprydningsforsøk. Lang nedbrytningstid, giftenes varierende plassering og tildekking som hindrer normal værpåvirkning og nedbrytning, kan medføre risiko for mennesker og kjøttetende dyr i lang tid etter konkrete funn. Dyr og fugl som har fått i seg dødelig dose vil ofte først etter noen minutter få symptomer og derfor lett kunne være langt unna selve åtet når påvirkningen blir gjeldende. Det er vanlig at syke individ søker å finne skjul og dekning for å unngå andre farer, noe som gjør at det ikke behøver å være synlige kadavre eller giftpåvirket vilt i nærområdet.

Noen utvalgte saker

I de senere år er det registrert to-tre giftåtesaker årlig i politiets straffesaksregister (Strasak), med kode angitt for brudd på viltloven § 25. De fleste nyere giftsakene har omfattet alfakloralose i hønseegg med henblikk på å avlive kråke og ravn. Begge artene beskatter rypekullene i en viss grad, noe enkelte jegere sterkt ønsker å forhindre. Mange hevder det samme beskatningsproblemet er gjeldende i forhold til ulv og hjortevilt. Fagmiljøene er derimot usikre på om dette har noen stor betydning.

Overfor ulv er det en del usikkerhet omkring effektiviteten av slike utlagte åter. Ulven kan
angivelig være svært skeptisk til «kunstig mat», og skyr således alt som er menneskeberørt, eller unaturlig. På den annen side er det beretninger om effektiv giftutlegging mot ulv fra eldre tid.

Den 18.2.2001 fant en skogbestyrer på skitur i Kongsvingertraktene et hjortehode og seks døde høner utlagt ved et vann hvor det var kjent tilhold av ulv. Åtene inneholdt en tilført rosa- blå substans. To mistenkte ble raskt identifisert og siktet. Analyseresultatene fra Veterinærinstituttet viste at åtene var tilført en blanding av carbofuran og warfarin. De siktede erkjente forholdene og forklarte at hensikten var å ramme ulv. Saken er ikke pådømt.

Den 3. og 4.3. 2001 ble det etter sporing av ulv i Stor- Elvdal funnet sju døde kråkefugl i snøen i et svært avgrenset område. Det var videre rester etter andre fugl, som syntes oppspist. En av fuglene var fortsatt i live da politiet ankom åstedet. Etterforskningen viste at fuglene sannsynlig var blitt forgiftet av åter som var lagt ut. Det er antatt at fuglene har falt ned fra trær omkring åtet. I mageinnholdet hos alle fuglene hvor dette lot seg vurdere, ble det funnet spor etter giften isofenfos. Saken er ikke oppklart.

Den 10.7.2000 fant politiet i Setskog et åte etter tips fra et vitne. Åtet besto av kjøtt/spekk og wienerpølser påført et rødt/rosa pulver. Åtet var lagt ut på en høyde om lag 30 meter fra skogsbilvei. Stoffet ble analysert ved Statens Rettstoksikologiske Institutt og det ble slått fast at giftstoffet var isofenfos. To lokale eldre storviltjegere ble observert under mistenkelige omstendigheter på veg ned fra den samme høyden ca. 14 dager før beslaget. Ingen av dem tilsto under avhør, men ble ved Nes herredsretts dom av 12.3.2001 dømt til 30 dagers betinget fengsel samt bøter på henholdsvis 12.000 og 15.000 kroner for medvirkning til å ha lagt ut giften for å ta livet av ulv. De domfelte har anket over bevisbedømmelsen, og Økokrim har anket straffutmålingen. Ankene kommer opp for Eidsivating lagmannsrett i oktober 2001.

Den 15.5.1998 ble det funnet et åte formentlig tilsatt gift ved et vann i Hattfjelldal. En død og forgiftet kongeørn ble funnet, men etterforskningen viste at hensikten med giftåtet var å ta livet av jerv. Snøskuterspor fra åstedet førte politiet bokstavelig talt på sporet. Prøver av åte og ørn ble analysert i USA og viste at giftstoffet var carbofuran. En mann ble den 17.2.2000 dømt i Alstadhaug herredsrett til 30 dagers fengsel. Dommen er senere opphevet grunnet inhabilitet og skal opp til ny behandling i herredsretten sommeren 2001.

I en og samme kommune i Nord-Trøndelag ble det avdekket 3 saker om gift i perioden 1990-1993. I en av sakene ble gjerningsmannen tatt. Vedkommende ble i januar 1992 ilagt et forelegg på 10.000 kroner for å ha lagt ut tre kilo slakteavfall tilsatt ca. 2 spiseskjeer av giftstoffet alfakloralose.

Liste over de mest kjente anvendte giftstoffene

Alfakloralose (også omtalt som kloralose og/ eller glukokloralos) ­ anvendes ikke lenger legalt i Norge. Stoffet er klassifisert som et legemiddel og kan skaffes via apotek også i Norge. Det har en hvit pulver konsistens og er dårlig løselig i vann. Tidligere foreskrevet av leger og veterinærer i forbindelse med skadefugl bekjempelse, hovedsakelig kråkefugl. Siden 1992 har stoffet ikke vært lovlig omsatt til slik bruk. Stoffet har en bedøvende virkning og nedsetter kroppstemperaturen. Det er anslått at bedøvende dose er ca 0,5 mg/kg kroppsvekt. Dødelig dose avhenger av ytre temperaturpåvirkningen, da forgiftede dyret stort sett fryser ihjel. Viltet kan ha krampeanfall før død. Relativt små doser kan gi søvn, eller det kan skade seg dersom det forsøker å bevege seg i omtåket tilstand.

Arsenikk ­ et foreldet legemiddel, men kan skrives ut på resept. Stoffet er en «cellegift» med særlig effekt på blodkar og tarmslimhinne. Det har en krystall eller pulver konsistens og er grått/ svart i fargen. Det er oppgitt dødelig dose for rotter på 0,6 mg/kg kroppsvekt i konsentrert form. Innånding og hudkontakt gir i små mengder irritasjon og smerter. Forgiftede dyr får diaré som kan være vannaktig og eventuelt blodtilblandet. Virkningen skjer over tid og dyret blir slapt og dør. Arsenikk benyttes bl a i en viss utstrekning av taxidermister i forbindelse med preparering av vilt.

Carbofuran ­ et plantevernmiddel i gruppen karbamater som brukes mot insekter, midd og innvolsorm. Forbindelsen ble introdusert på markedet i 1965, hovedsakelig i USA. Carbofuran har ikke vært registrert til legalt bruk i Norge og skal heller ikke være på markedet i våre naboland. Carbofuran er omsatt både som væske, pulver, granulat og pasta. Carbofuran har en akutt virkning på nervesystemet. Dødelig dose for rotte og hund er angitt å være henholdsvis 5-13 mg/kg og 19 mg/kg kroppsvekt.

Fosdrin/ Merinfos ­ tilhører gruppen organo fosfat insektisider/ og er såkalte «nervegifter» som gir pustevansker, diaré, sikling, små pupiller og kramper. Er innført som et plantevern middel, men er internasjonalt kjent også brukt som gift for pattedyr og eller for å hindre insekter å infisere kjøtt på dødt/ levende kjøtt. Akutt dødelighet for organo fosfat insektisid gruppen generelt er for de fleste pattedyr om lag 1- 20 mg/kg virkestoff.

Isofenfos ­ et plantevernmiddel til beising av korn til korsblomstrede vekster (ryps, raps, kål mv.), mot insektangrep etter såing. Konsistensen er normalt finmalt pulver. Idag eksisterer Oftanol legalt omsatt kun i pakninger på 20/25 kg. Det er 40% isofenfos i Oftanol T Beis, Oftanol EM Beis (gul) og Oftanol Beis (rødt pulver). Isofenfos er i ren form en fargeløs olje. Middel dødelighet for rotter (LD50) er oppgitt til ca 28 mg/kg, for høner ca 6 mg/kg. Det har en normal halveringstid for nedbrytning i naturen på ca 150 dager, avhengig av tilgangen på oksygen. Forsøk viser at isofenfos- forgiftning gir økt og ukontrollert sekret utskilling, pustebesvær, senket hjertefrekvens og kramper. Symptomer vil, avhengig av mengde, eksponeringsmåte og substans ­ komme etter ca 30 minutter. Ved oralt inntak vil påvirkningen være maksimal etter om lag 7-8 timer.

Stryknin ­ et foreldet legemiddel, som ifølge fagfolk ikke lenger brukes av verken veterinærer eller leger. Imidlertid kan stoffet skaffes bl a via Norsk Medisinaldepot. Halveringstiden i dyr er oppgitt til ca 10 timer og stoffet utskilles hovedsakelig i urin i løpet av ett til to døgn for dyr som overlever. Det er oppgitt at forgiftede dyr forblir bevisste helt frem til død inntreffer. Forgiftede dyr vil dø etter voldsomme krampeanfall (opprotet jord/ snø rundt dyret) og ha påfallende sterk dødsstivhet dersom kadaveret blir funnet før dødsstivheten er opphørt (etter 1-2 døgn avhengig av temperatur). Dødelig dose for hunder er ca 0,75 mg/kg, katter 2 mg/kg

Warfarin ­ et preparat i gruppen hydrosykumariner, og kom på markedet i 1950- årene. Warfarin er blant annet virkestoffet i den kjente blodfortynnende hjertemedisinen «Marvelan». De aller fleste rottegiftproduktene er av warfarintypen (antikoagulanter), og fører til indre og/eller ytre forblødninger som kan vare i dager før dyret dør etter å ha blitt gradvis slappere pga anemi. Blod fra naturlige åpninger kan være tegn på slik forgiftning. Forbindelsen omsettes fortsatt stort i Norge, selv om den i stor grad er erstattet av nyere og mer potente stoffer. Det er verdt å merke seg at warfarin er mer akutt giftig for rovdyr som for eksempel hund (20-50 mg/kg) og katt (6-10 mg/kg) enn for rotter (58 mg/kg). Sekundærforgiftningen (dvs risiko overfor byttedyr som spiser allerede døde forgiftede dyr) antas å være stor for åtseletere.

 

Aktuelle offentlige organer som sakkyndig i giftåtesaker

Statens Institutt for Folkehelse (Folkehelsa) kan bistå med innledende og rask konstatering av gift. Også andre forsøkslaboratorier kan tenkes å kunne utføre en foreløpig konstatering av gift. Vi minner om at bruk av levende forsøksdyr krever særskilt tillatelse av foretak og spesifikk etisk godkjennelse i hvert enkelt tilfelle. (Folkehelsa, pb 4404 Torshov, 0403 Oslo, tlf 22042272, fax 22042521)

Veterinærinstituttet i Oslo og/ eller Trondheim foretar obduksjoner av dyr, giftåter og/eller dødt vilt. I den grad laboratoriet ikke selv kan analysere materialet- har de nødvendig kunnskap til å finne andre aktører som kan utføre det aktuelle arbeid. (Veterinærinstituttet Oslo, pb 8156 Dep, 0033 Oslo, tlf 22964500, Veterinærinstituttet Trondheim, Tungasletta 2, 7485 Trondheim, tlf 73580771, fax 73580788) Se også artikkel i Miljøkrim nr 1/99 s 26- Obduksjon av ville dyr

Statens rettstoksikologiske institutt (SRI) foretar analyser på konkret prøvemateriale og kan identifisere de vanligste giftstoffer. Instituttet benytter både akkrediderte analysemetoder og ikke akkrediderte metoder. Instituttet har opplyst at de gjerne ønsker referanseprøver (for eksempel sannsynlig original salgsvare) i den grad dette eksisterer for sammenlikninger. Ut fra kun innsendt gift på åte er det svært vanskelig å vurdere renhetsgrad og vurdere riktig analyse metode. (Statens rettstoksikologisk institutt, pb 495 Sentrum, 0105 Oslo, tlf 22042700, fax 22383233) Se også artikkel i Miljøkrim nr 1/99 s 22- Giftåter for avlivning av rovvilt

Giftinformasjonssentralen bistår på konkrete spørsmål om symptomer, øyeblikkelig hjelp og eller litteratur omkring alle slags giftstoffer. (Giftinformasjonssentralen, pb 8189 Dep, 0034 Oslo, tlf 22591300, fax 22608575)

Direktoratet for naturforvaltning (DN) er ansvarlig i henhold til brudd på viltloven (herunder også § 25 bruk av gift). Disse er også overordnet Statens Naturoppsyn (SNO). Bistand til økonomiske utlegg og/ eller fagmessig oppsyn kan rettes DN. (Direktoratet for naturforvaltning, Tungasletta 2, 7485 Trondheim, tlf 73580500, fax 73580501, Statens naturoppsyn, samme adresse og tlf))

Statens forurensningstilsyn (SFT) er ansvarlig i henhold til brudd på forurensningsloven og produktkontrolloven (herunder også Produktkontrollregisteret), for eksempel ved akutt utslipp og feil bruk av kjemikalier, industriprodukter, deklarering av produkter overfor forbruker mv. Beredskaps- og kontrollavdelingen i Horten kan i større tilfeller også tenkes å kunne bistå overfor foretak. (Statens forurensningstilsyn, pb 8100 Dep, 0032, tlf 22573400, fax 22676706)

Statens dyrehelsetilsyn er overordnet fylkesveterinærene og distriktsveterinærene. De er ansvarlig i henhold til brudd på dyrevernloven, og i situasjoner der veterinærer misbruker reseptretten. De samme myndigheter er ansvarlig i henhold til apotekloven dersom apoteket ikke overholder utleveringsbestemmelsene. (Statens dyrehelsetilsyn, pb 8146 Dep, 0033 Oslo, tlf 22964972, fax 22964959)

Landbrukstilsynet er ansvarlig ved brudd på lov om plantevernmidler herunder illegal omsetning og feil bruk av plantevernprodukter og kjemikalier til landbruket. Landbrukstilsynet besitter informasjon om tillatelser, kunnskap om plantevernstoffer og sakkyndige på plantevernmidler. (Statens Landbrukstilsyn, pb 3, 1431 Ås, tlf 64944400, fax 64944410)

Statens helsetilsyn er ansvarlig i henhold til brudd på legemiddelloven, og deler ansvaret for omsetning av legemiddelpreparater med Statens legemiddelverk i situasjoner der leger misbruker reseptretten avhengig av type preparat. De samme myndigheter er ansvarlig i henhold til apotekloven dersom apoteket ikke overholder utleverings- bestemmelsene. (Statens helsetilsyn, pb 8128 Dep, 0032 Oslo, tlf 22248888, fax 22249590 og Statens legemiddelverk, Sven Oftedalsv 6, 0950 Oslo, tlf 22897700, fax 22897799)

Norsk medisinaldepot er farmasøytisk grossist og importør av medisin og kjemikalier hovedsakelig overfor apotek og sykehus. Man kan her få informasjon om omsatt mengde stoff av ulike kvaliteter. (Norsk medisinaldepot, Sven Oftedalsv 10, 0950 Oslo, tlf 22169600, fax 22169818)

Norsk kompetansesenter for avfall og gjenvinning (Norsas) er et privat konsulentfirma og informasjonskilde vedrørende avfallsbehandling. Firmaet var tidligere et delvis statlig eid offentlig informasjonsorgan. De driver nå hovedsakelig informasjonstjeneste overfor større forbrukere og leverandører av spesialavfall og besitter et register for spesialavfallsleverandører. (Norsk kompetansesenter for avfall og gjenvinning, pb 264 Skøyen, 0212 Oslo, tlf 22510700, fax 22510701- flytter ila sommeren 2001 til Grensev 88/ Oslo, tlf 21009450)
         
Tilbake  |  Forsiden  |  Neste