Ubetinget fengselsstraff - for utlegging av giftåte

Av førstestatsadvokat Rune B. Hansen, ØKOKRIM

Ved kjennelse av 14.3.2002 forkastet Høyesterett en 63 år gammel manns anke over Eidsivating lagmannsretts dom av 12.10.2001 der han ble dømt til 21 dagers ubetinget fengsel og 2 års fradømmelse av retten til jakt og fangst samt 3.000 kroner i saksomkostninger. Høyesterett har nå markert at det skal reageres strengt ved giftåteutlegging i naturen.

Det straffbare forhold

Tiltalte var dømt for et tilfelle av giftåteutlegging i nordre Setskog i Aurskog-Høland kommune. På bakgrunn av tips beslagla Økokrim, sammen med en representant for Statens naturoppsyn (SNO), den 10.7.2000 et kjøttstykke og noen wienerpølser som var plassert på et høydedrag ca. 50 meter fra en skogsbilveg i nordre Setskog. Åtet bestod av et kjøttstykke og noen wiener-pølser som var noe innsatt med et stoff som viste seg å være isofenfos, en meget sterk insektsgift. Giften er dødelig både for dyr og mennesker. Dødelig dose er ca. 30 mg pr. kg kroppsvekt. Åtet var dekket til med en opprevet handlepose av plast. Domfeltes fingeravtrykk ble funnet på plastposen og dette ble naturligvis et sentralt bevis i saken. Ved Nes herredsretts dom av 12.3.2001 ble tiltalte dømt til betinget fengsel i 30 dager og 13.000 kroner i bot. Økokrim anket over straffeutmålingen mens domfelte anket over avgjørelsen av skyldspørsmålet. Begge anker ble henvist til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten skjerpet straffen til ubetinget fengsel i 21 dager og fradømmelse av retten til jakt og fangst i 2 år.

Etter anke fra domfelte behandlet Høyesterett straffeutmålingen og spørsmålet om forholdet var begått under særlig skjerpende omstendigheter, jf. viltlovens § 56 første ledd, andre straffealternativ.

Norges internasjonale forpliktelser

I Høyesterett hevdet forsvareren at forarbeidene til lovendringen i 1993, da viltloven § 56 fikk hevet maksimumsstraffen fra ett til to års fengsel ved særlig skjerpende omstendigheter, viste at forseelsen ikke kunne rammes av dette alternativet. Odelstingsproposisjonen (Ot.prp.nr.54 (1992-93)) fremhever som særlig skjerpende omstendigheter om det har foregått en "organisert og/eller systematisk jakt eller fangst av totalfredete arter","graden av truethet" hos arten, og om det foreligger økonomisk motiv hos lovovertrederen.

I denne saken var det bare momentet "graden av truethet" som gjorde seg gjeldende. Lagmannsretten hadde funnet bevist at hensikten med åtet var å drepe ulv. Ved vurderingen av om det forelå "særlig skjerpende omstendigheter" tok Høyesterett utgangspunkt i Norges internasjonale forpliktelser til å ta vare på det biologiske mangfoldet og å sikre truede arter. Av særlig betydning for ulv er Bern-konvensjonen om "vern av ville europeiske planter og dyr, og deres naturlige leveområder", som Norge ratifiserte i 1986. Som en nasjonal oppfølging av Bernkonvensjonen har Norge utarbeidet en rødliste med oversikt over plante- og dyrearter som er truet av utryddelse eller utsatt for betydelig reduksjon. Den norske rødlisten fra 1998 opererer med ulike klassifiseringer; "utryddet, direkte truet, sårbar, sjelden, hensynskrevende og bør overvåkes". Ulven er klassifisert som "direkte truet", dvs. en art som "står i fare for å dø ut i nærmeste fremtid dersom de negative konsekvensene fortsetter å virke". Allerede ulvens klassifisering som "direkte truet" talte etter førstevoterendes oppfatning sterkt for at kravet til særlig skjerpende omstendigheter var oppfylt.

Giftutlegging har uforutsigbare konsekvenser

I tillegg kom momentet at illegal beskatning av en direkte truet art kan ha store og uforutsigbare skadevirkninger.

For ulv spesielt vil skadevirkningene kunne være svært forskjellige avhengig av om det er eldre eller yngre dyr som avlives og avhengig av dyrets posisjon i flokken. Avliving av et lederdyr fra alfa-paret har langt større konsekvenser enn at f. eks. en valp går tapt. Retten fremholdt videre at bruk av gift i naturen rammer blindt og vil derfor være særlig uheldig. I tillegg vil giftåte kunne påføre viltet store lidelser og langsom død og forårsake kjedereaksjoner ved at mindre dyr eller fugler som får i seg gift og dør, deretter blir spist av nye kjøttetende individer. Retten slo deretter fast at forholdet var begått under særlig skjerpende omstendigheter.

Straffeutmålingen

Når det gjaldt den konkrete straffeutmålingen la retten spesielt vekt på at risikoen for å bli oppdaget er svært liten. Dette medfører at den avskrekkende virkningen må søkes oppnådd ved streng reaksjon. Fradømmelse av jaktrett ble fremholdt som en riktig reaksjon, men likevel ikke tilstrekkelig til å oppnå den ønskede allmennpreventive effekten.

I sin prosedyre fremholdt forsvareren at man måtte være varsom med å utmåle for streng straff på rovdyrforvaltningens område på bakgrunn av den motstand det er mot vernestrategien i rovdyrområdene. Til dette uttalte førstevoterende: "Jeg kan ikke legge noen vekt på at den offisielle ulveforvaltning, vedtatt av våre høyeste politiske myndigheter, til dels er kontroversiell, og at det særlig i ulveområdene synes å være mange motstandere av totalfredningen av dette rovdyret. Snarere ser jeg det slik at dette gir en ytterligere grunn til gjennom en konsekvent og streng straffeforfølgning å formidle det vernehensyn som ligger til grunn for ulveforvaltningen".

Det straffeutmålingsmomentet som Høyesterett her trekker frem vil også være aktuelt for aktorer å påberope i andre saker der det er jaktet ulovlig på andre totalfredete rovdyr som bjørn og jerv.

Domfelte i saken benektet ethvert kjenneskap til giftutleggingen. Han ble dømt for medvirkning til forsettlig overtredelse av viltlovens § 56 første ledd andre straffealternativ (særlig skjerpende omstendigheter),§ 3 (fredningsprinsippet) og § 25 (ulovlig giftbruk). I mangel av konkrete bevis for graden av medvirkning måtte lagmannsretten legge til grunn at han hadde spilt en beskjeden rolle.

Høyesterett sendte ut et kraftig varsku til andre giftutleggere ved formuleringen: "...straffen måtte ha blitt vesentlig strengere om hans rolle hadde blitt ansett som mer sentral".

10.6.2002 ble en sak som gjaldt utlegging av 10 giftåter over et større område behandlet ved Vinger og Odal tingrett. Straffen i denne saken bør bli betydelig strengere enn 21 dagers ubetinget fengsel og 2 års fradømmelse av retten til jakt og fangst. (Se også smånytt s. 37).

Vitners vanskelige posisjon i rovviltsaker

Under etterforskningen av rovdyrsaker i et lokalmiljø må politiet være klar over den belastning det medfører å stå frem som vitne til slike straffbare handlinger. Personen som opprinnelig tipset om giftutleggingen i Setskog har fått merke dette. Han har mottatt en rekke sjikanøse telefonsamtaler, blitt hengt ut i lokalavisen og endog funnet begravelseskrans i sin oppkjørsel. Politiet må være klar over hva et vitne i disse sakene risikerer av sosiale sanksjoner og utfrysning. Selv om ingen i jegermiljøet i Setskog sto frem og støttet giftutlegging, rammet vreden i lokalmiljøet hovedsaklig politiets kilde og ikke siktede. Det beste er naturligvis at opplysningene fra vitnet gir grunnlag for innhenting av andre bevis, av tilstrekkelig styrke, slik at vitnet ikke behøver å stå frem. Når det likevel er nødvendig at vitnet må stå frem er det viktig at politiet gjør det som er mulig for å redusere belastningene. Det er særlig viktig at politiet får frem at vitnet bare oppfyller sin plikt som borger ved å gi opplysninger om straffbare forhold. Vitnet er ikke anmelder i saken og er derfor ikke årsaken til at sambygninger straffeforfølges.