Innførsel og spredning av fremmede planter

Dagens globalisering har gjort at den menneskelige spredningen av arter blir sett på som et større problem enn noen gang før. De færreste tenker i første rekke på planter når de presenteres for dette problemet.

Av spesialetterforsker Antonio Poleo, ØKOKRIM

Otterstadstølen naturreservat i Hordaland har Norges vestligste forekomst av naturlig granskog. Da eksemplarer av den innførte arten Lutsigran truet den opprinnelige granskogen ble Lutsigranen hugget ned og fjernet med helikopter. Foto: Fylkesmannen i Hordaland.

Det er gjerne morderiske snegler og hissige lakseparasitter man forbinder med spredning av fremmede arter. En endret vegetasjon fører imidlertid til et endret økosystem. Følgelig kan fremmede plantearter i likhet med lakseparasitter få store uheldige konsekvenser for miljøet.

Introduksjon

Innvandringen av planter og dyr til Norge, inkludert oss mennesker, startet da isen begynte å trekke seg tilbake for rundt 12.000 år siden. Denne innvandringen pågår fremdeles, men uten hjelp fra oss mennesker er prosessen relativt langsom. Vi har en egen trang til å reise, og ikke minst drasse med oss ting hjem som vi synes er verdifulle, fremfor alt gjennom økt transport og handel. På denne måten har vi derfor bidratt vesentlig til å øke innvandringen av nye arter til nye områder.

Ser vi litt nærmere på hvordan det er med planter, oppdager vi at det å flytte og introdusere nye arter til nye områder er en aktivitet mennesker har holdt på med lenge. Ingen organismegruppe har en så høy andel introduserte arter som plantene. Rundt 50 % av artene i den norske karplantefloraen er trolig introdusert av mennesker. Man mener at de fleste av disse planteartene er blitt innført til Norge før 1700.

Mange fremmede arter vandrer inn til nye områder som "blindpassasjerer" på transportmidler og varer. Et eksempel på dette er almesyken (Ophistoma novo-ulmi), som opprinnelig kommer fra Himalaya. Almesyken er en sopp som angriper alm (Ulmus glabra) og blokkerer vanntransporten i treet slik at det dør. Den ble oppdaget langs jernbaneskinnene ved gamle Østbanen i Oslo i 1963. Det spekuleres på om den er blitt innført gjennom ulovlig import av infisert trevirke fra kontinentet. Man har vært klar over faren for å få almesyken til landet, og det har vært restriksjoner på import av almevirke til Norge siden 1950-årene. Enkelte fremmede arter er også blitt innført til nye områder med vilje. Et eksempel på dette er hagelupin (Lupinus polyphyllus), som er blitt sådd ut i veikanter, og som selv har spredd seg til andre typer åpen grasmark. Hagelupinen kommer opprinnelig fra Nord-Amerika.

Illustrasjon som viser hvor høyt arten Kjempebjønnkjeks kan vokse. Foto: Kenneth Didriksen.

Er fremmede arter i norsk flora et problem?

Det er anslått at 685 introduserte landlevende plante- og dyrearter har etablert levedyktige populasjoner i Norge. Hele 638 av disse er plantearter. De aller fleste planteartene som innføres av mennesker, utgjør ingen nevneverdig trussel for den naturlige floraen eller økosystemene. Selv om de har etablert levedyktige populasjoner, finner vi dem først og fremst på steder som veikanter, langs jernbaneskinner, utenfor hager og på gamle industritomter. Noen få arter kan betraktes som problematiske, først og fremst fordi de påvirker det biologiske mangfoldet vesentlig. Hagelupinen er et godt eksempel. Den danner svært tette og ofte store bestander som inneholder få andre arter. Dette er spesielt alvorlig fordi veikanter i våre dager er blitt viktige levesteder for den gamle floraen fra slåtteenger og ugjødslede beitemarker, som det moderne jordbruket ikke lenger har plass til. I tillegg har lupiner et levesett som gjør at de tilfører jorda nitrogen, og store og tette bestander kan føre til en lokal gjødsling som endrer livsvilkårene for de gamle engplantene. Et annet eksempel på problematiske arter er kjempebjønnkjeks (Heracleum mantegazzianum) og Tromsøpalme (Heracleum laciniatum), to kjempestore skjermplanter. Begge artene kommer fra fjellområder i Kaukasus og vest-Asia, og ble innført til Europa og Norge på 1800-tallet som park- og hageplante.

Disse skjermplantene brer seg langs veier og jernbanelinjer. Dette er kanskje ikke så alvorlig for det biologiske mangfoldet, men disse artene viser en tendens til å etablere seg i mer naturlig vegetasjon som sumpskoger og bekkekanter. Et annet problem med disse to artene er at de også er giftige. Plantesaften gir til dels alvorlige skader ved kontakt med huden.

Mange mener at bevisst utplanting i skogbruket og "lekkasje" av hageplanter til naturen er de viktigste kildene til etableringen av problematiske plantearter i norsk natur. Skogbruket og gartnerinæringen er altså viktige aktører i spredningen av slike arter. Det er et tankekors at ingen av disse næringene har restriksjoner på innførsel av fremmede plantearter. I utkastet til ny lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (naturmangfoldloven, NOU 2004:28) heter det i § 28: "Viltlevende organismer – bortsett fra landlevende planter – kan bare innføres til Norge med tillatelse fra myndighet etter loven her". Man kan spørre seg om ikke også innførsel av landlevende planter generelt burde være søknadspliktig og konsesjonsbehandles av kompetente myndigheter. Det er viktig at det utarbeides forskrifter som begrenser muligheten til innførsel av landlevende planter som kan finne veien ut i naturen og spre seg videre på egen hånd.

Det at introduksjon av fremmede arter kommer i konflikt med næringsinteresser, ser ut til å skape mer bekymring enn det at artene kan ha en vesentlig effekt på det biologiske mangfoldet. Men effekten på det biologiske mangfoldet brukes ofte som vikarierende argument av dem som uttrykker sin bekymring på bakgrunn av næringsinteresser. Introduksjoner av fremmede arter som er problematiske for en næringsvirksomhet, får lett oppmerksomhet, mens introduksjoner som skyldes en slik virksomhet, er svært vanskelige å få frem i lyset. Introduksjoner av gran til Vestlandet, både vår norske ville gran (Picea abies) og sitkagran (Picea sitchensis) fra Nord-Amerika, illustrerer det siste. Ingen av de to granartene hører naturlig hjemme på Vestlandet. Planting av artene gir store forandringer i økosystemene, og den naturlige floraen utarmes. Begge artene formerer seg dessuten godt og sprer seg utenfor de beplantede områdene. Fra naturvitenskapelig hold regnes disse introduksjonene blant de største katastrofetilfellene som er forbundet med artsintroduksjoner i Norge. Samtidig er det svært vanskelig å få oppmerksomhet rettet mot dette problemet fordi introduksjonene er gjort med vitende og vilje. Skogbruket og landbruksmyndighetene både forsvarer og finansierer virksomheten. Ifølge forslag til den nye naturmangfoldloven vil det bli vanskeligere å gjennomføre slik spredning og introduksjon av fremmede arter til nye områder innenfor og over landegrensene. Dog heter det i § 29: "Ingen må uten hjemmel i § 30 eller tillatelse fra myndighet etter loven her sette ut i miljøet organismer som ikke fra før forekommer på stedet, dersom Kongen i forskrift har stilt krav om tillatelse til dette". Det betyr at det også her er viktig at det lages forskrifter som begrenser muligheten til å sette ut landlevende planter på nye lokaliteter, siden plantene senere kan spre seg på egen hånd.

Hagelupin er innført art i norsk natur og kommer opprinnelig fra Nord-Amerika. Foto: Jan Wesenberg.

Omfang

Introduksjoner av fremmede arter har i prinsippet altså ingen ting med landegrenser å gjøre. Det handler først og fremst om at såkalte økologiske barrierer brytes. I landskapet finnes det mange slike barrierer som begrenser planters utbredelse, bl.a. hav, land, elver, fjellkjeder, ørken og skog. Disse faktorene medvirker til et rikt og varierende planteliv, og når vi introduserer nye arter til nye områder, blir det som å krympe jordklodens biologiske habitatmangfold. Et slikt "globalisert habitat" kan holde på langt færre arter enn den heterogene kloden de har utviklet seg på. Således har introduksjon av fremmede arter utviklet seg til å bli den største trusselen mot jordens biologiske mangfold, sammen med fragmentering av arters leveområder. Introduksjon av fremmede arter har ført til at det biologiske mangfoldet nærmest har kollapset på enkelte øyer som ligger langt fra land i de store verdenshavene. Slike øyer, for eksempel Australia og New Zealand, har ofte et helt særegent plante- og dyreliv som ikke finnes andre steder, og som er sårbart i konkurranse med introduserte arter.

Det er viktig å være klar over at det kan ta lang tid før en introdusert art viser hvilken effekt den har på økosystemet. Ulike arter vil dessuten påvirke miljøet på forskjellige måter, noe som også bidrar til at det kan ta lang tid før de endelige effektene er målbare eller synlige. Til sist er det også viktig å være klar over at en fremmed planteart ikke bare kan endre vegetasjonen i et miljø. En endret vegetasjon fører i sin tur til et endret økosystem, og følgelig vil fremmede plantearter til slutt kunne ha effekter også på dyrelivet. Det er derfor særdeles viktig med økt bevisstgjøring omkring dette problemet. Ikke minst er det viktig å være klar over at ikke bare fremmede dyrearter, men også planter representerer potensielle miljøproblemer. Det er å håpe at den nye naturmangfoldloven vil bidra til å redusere dette problemet.