Hvitvasking skjer i forbindelse med en rekke ulike profittmotiverte straffbare handlinger, som narkotikahandel, ran, underslag, utroskap, bedragerier, skattesvik, kreditorsvik, innsidehandel eller korrupsjon. Hvitvasking er straffbart selv om den som hvitvasker ikke kjenner til hva slags forbrytelse utbyttet stammer fra, så lenge han forstår at det dreier seg om en eller annen straffbar handling.  

Det finnes mange måter å hvitvaske et utbytte på. Noen metoder er enkle; utbytte settes inn på konto til venner og slektninger for så å bli tatt ut kontant, veksles og smugles kontant til utlandet, eller benyttes til kjøp av dyre forbruksgjenstander som biler, klokker, elektronikk.  Andre metoder er mer avanserte. Utbytte kan for eksempel kanaliseres inn i en næringsvirksomhet, for eksempel ved fiktive salg eller ved at kostnader holdes utenom regnskaper og dekkes av utbytte fra straffbare handlinger, for senere å tas ut av virksomheten som tilsynelatende lovlig overskudd.  De mest avanserte hvitvaskingsmetodene gjennomføres ofte ved hjelp av profesjonelle forvaltere, hvor finansielle transaksjoner i flere ledd gjør det vanskelig å følge pengene, samtidig som eierskap tilsløres ved bruk av typiske skatteparadisselskaper. En forholdsvis ny metode er kjøp og salg av kryptovaluta som gjør tradisjonelle, sporbare bankoverføringer unødvendige.

Hvitvasking øker lønnsomheten og begrenser oppdagelsesrisikoen ved profittmotivert kriminalitet. Denne kriminalitetsdrivende effekten reflekteres i de høye strafferammene. Hvitvasking kan i visse tilfeller straffes med fengsel opptil 15 år, uavhengig av om hvitvasker selv har tjent noe på handlingen.

Hvordan bekjempe hvitvasking?

Hvitvasking gjennomføres stort sett alltid ved misbruk av bankvesenet eller annen legitim næringsvirksomhet. Det er i denne forbindelse viktig at virksomheter som kan bli misbrukt til hvitvaskingsformål har gode rutiner for kundekorntroll og reagerer på mistenkelige transaksjoner. Enheten for finansiell etterretning (EFE) i ØKOKRIM har som oppgave å motta og analysere meldinger om mistenkelige transaksjoner fra rapporteringspliktige, blant annet banker, pengeoverføringsforetak, revisorer, regnskapsførere, eiendomsmeglere, gullsmeder, bilforhandlere. Resultatet av analysene formidles i ulike etterretningsformater til politidistrikter, særorganer, utenlandske politimyndigheter og norske kontrollmyndigheter.

Hvitvaskingssaker etterforskes hovedsakelig ved at pengestrømmer som har kjennetegn på hvitvasking følges i to retninger; tilbake til de bakenforliggende straffbare handlingene som har generert utbyttet, og frem til der utbyttet ender opp for om mulig å inndra dette.  En effektiv bekjempelse av hvitvasking henger nøye sammen med en effektiv inndragning av utbyttet. 

Bekjempelse av internasjonal hvitvasking

Avansert hvitvasking skjer ofte over landegrensene, involverer finansiell infrastruktur i ulike jurisdiksjoner, og er derfor bare mulig å bekjempe ved internasjonalt samarbeid. I Europa skjer dette samarbeidet både i regi av EU, og gjennom Europarådet. Europarådets hvitvaskingskonvensjon fra 1990, forplikter landene både til å bistå hverandre i etterforskning av hvitvasking og til sikring og inndragning av utbyttet fra straffbare handlinger. ØKOKRIM har ansvaret for oppfølging av anmodninger etter Hvitvaskingskonvensjonen i Norge. Samarbeid under etterforskninger av hvitvasking på tvers av landegrensen i Europa skjer vanligvis på grunnlag av rettsanmodninger sendt direkte mellom statsadvokater i de involverte landene. 

Financial Action Task Force (FATF), er en mellomstatlig organisasjon som jobber for bekjempelse av hvitvasking, har vært og er en viktig pådriver på et mer overordnet nivå. FATF har blant annet utarbeidet et sett med anbefalinger for bekjempelse av hvitvasking og følger opp medlemslandene i deres arbeid med bekjempelse av hvitvasking.