37 års saksbehandlingstid er over

– UNESCO-konvensjonen av 1970 er endelig ratifisert

Av seniorrådgiver Cecilie Knudsen, Kultur- og kirkedepartementet

Ratifikasjonsdokumentene for Unesco-konvensjonen av 1970 om tiltak for å forby og forhindre ulovlig import og eksport av kulturgjenstander og overføring av eiendomsrett til kulturgjenstander (heretter kalt UNESCO-konvensjonen av 1970) ble overlevert UNESCOs hovedkontor 16. februar 2007.

I henhold til artikkel 21 trer konvensjonen i kraft for medlemsstatene tre måneder etter dette tidspunktet. Det betyr at konvensjonen vil tre i kraft for Norges del medio mai 2007.

 

Hva er formålet med konvensjonen?

Formålet med konvensjonen er at medlemsstatene anerkjenner og respekterer nasjoners kulturarv ved å sette i verk tiltak for å bekjempe ulovlig omsetning av kulturgjenstander. Konvensjonen pålegger medlemsstatene å forby eksport og import av særskilte kulturgjenstander, regulere tilbakesøking og retur av kulturgjenstander, opprette nasjonale faginstitusjoner på området, delta i internasjonale tiltak for vern av kulturarv som er i fare som følge av plyndring, og avgrense ulovlig handel ved registrering av kulturgjenstander i handelsvirksomhet.

 

 

Barneskulptur
Foto: Ingvil Trana, ØKOKRIM

Hvorfor har det tatt så lang tid?

Norsk ratifikasjon har jevnlig vært diskutert siden konvensjonen ble vedtatt. Fra norsk side har man alltid støttet prinsippene som ligger til grunn for konvensjonen, men konvensjonen krevde et omfattende forvaltningssystem som tidligere ikke ble sett som hensiktsmessig siden man antok at Norge spilte en beskjeden rolle i det internasjonale illegale markedet for kulturgjenstander.

Forholdene lå imidlertid godt til rette for ratifikasjon av UNESCOkonvensjonen av 1970 siden det allerede er innført regler om tilbakelevering av kulturgjenstander som følge av gjennomføringen av kommisjonsdirektiv, rådsdirektiv og som følge av ratifikasjonen av Unidroit-konvensjonen av 24. juni 1995 om stjålne og ulovlig utførte kulturgjenstander. Det er også gjort en rekke andre lovendringer i bl.a lov om godtroerverv av løsøre.

 

Hvilke endringer var nødvendig å gjennomføre i norsk rett?

Norsk lovgivningspraksis var langt på vei tilfredsstillende i forhold til de tiltak som UNESCO-konvensjonen gir pålegg om å etablere. I hovedsak knytter medlemsstatenes plikter seg til tre kategorier: registrering og kontroll, forbud mot eksport og import og krav om tilbakeføring av kulturgjenstander.

Regler om eksport og tilbakeføring av kulturgjenstander er allerede etablert i norsk rett, og registrering og kontroll av kulturgjenstander ivaretas av norske museer og kulturinstitusjoner.

Det var imidlertid behov for endringer når det gjaldt import av kulturgjenstander. Så med virkning fra 1. januar 2007 lyder kulturminneloven § 23 a som følger:

Det er forbudt å føre inn til landet kulturgjenstander som er ulovlig utført fra en stat som er part i en avtale hvor også Norge er part om tilbakelevering av kulturgjenstander eller om tiltak mot illegal import, eksport eller handel med kulturgjenstander.

Konvensjonen pålegger medlemsstatene å forby import av kulturgjenstander som er stjålet fra et museum eller fra et religiøst eller sekulært nasjonalmonument eller en liknende institusjon i medlemslandene. Siden formålet med konvensjonen er å bekjempe ulovlig omsetning av kulturgjenstander, var imidlertid departementet av den oppfatning at forbudet mot import ikke bare skulle begrense seg til stjålne gjenstander fra offentlige institusjoner.

Lovendringen i kulturminneloven bestemmer derfor at det er forbudt å føre inn til landet kulturgjenstander som er ulovlig utført fra en medlemsstat uavhengig av om den er stjålet, ført ut i strid med utførselsreglene, ulovlig utgravd eller om eiendomsretten er ulovlig overført.

Videre er ikke forbudet kun knyttet til gjenstander som er ulovlig utført fra et UNESCO-medlemsland, men også gjenstander som er ulovlig utført fra et EØS-land eller fra land som er part i Unidroitkonvensjonen av 1995.

Endringen i kulturminneloven er nærmere utdypet i forskrift om utførsel og innførsel av kulturgjenstander som trådte i kraft 1. januar 2007. I praksis vil endringen bety at dersom man ønsker å føre en kulturgjenstand inn til Norge, som i henhold til utførselslandets nasjonale lovgivning krever utførselstillatelse, skal tillatelsen foreligge ved innførselstidspunktet og forevises for tollmyndighetene.

Det har alltid vært viktig å respektere andre nasjoners nasjonale lovgivning om hva som er tillatt ført ut av landet eller ikke, på samme måte som vi forventer at Norges regler om utførsel av kulturgjenstander blir respektert. Et lovfestet forbud vil forhåpentligvis bidra til å øke respekten for andre nasjoners regelverk om vern av kulturarven.

Innførselsforbudet skal på linje med utførselsforbudet kontrolleres av tollmyndighetene. Det er en vanskelig oppgave å avgjøre om en gjenstand er en kulturgjenstand i lovens forstand og tollmyndighetene vil være avhengig av vedtaksmyndighetenes kompetanse på området. Det er imidlertid den enkeltes ansvar å finne ut om de landene man ønsker å ta gjenstander ut i fra har regelverk som vanskeliggjør dette.

Informasjon og kunngjøring av innførselsforbudet er svært viktig på lik linje med at det er viktig å gjøre oppmerksom på reglene om utførsel av kulturgjenstander ut av Norge. Kultur- og kirkedepartementet vil utarbeide en veileder som skal utfylle bestemmelsene.

 

Utførselsforbudet – arbeidsgruppe

Ifølge kulturminneloven § 23 må det ikke uten departementets tillatelse føres kulturgjenstander av ulike kategorier ut av landet. Myndighet til å utstede utførselstillatelse er delegert til ulike vedtaksmuseer som innenfor hvert sitt ansvarsområde behandler søknader om utførsel.

§ 23. Utførselsforbud

Uten departementets tillatelse må det ikke føres ut av landet:

  1. Automatisk fredete kulturminner i medhold av loven her.
  2. Bygninger av alle slag og deler av slike, mynter, arkivsaker, manuskripter, segl og signeter, møbler og annet innbo eller løsøre, drakter, våpen og liknende ting av kunst-, kultur eller personalhistorisk interesse som er eldre enn 100 år. Når særlige grunner taler for det kan departementet fastsette at utførselforbudet skal omfatte slike gjenstander uten hensyn til alder.
  3. Samiske kulturminner uten hensyn til alder.
  4. Minner om fremstående eller sentrale personer og minner fra virksomheter og hendelser av betydning for norsk historie uten hensyn til alder.
  5. Malerier, skulpturer og annen bildende kunst, kunsthåndverk og proto-typer for designprodukter eldre enn 50 år.
  6. Båter, motorvogner, luftfartøy og skinnegående materiell eller deler av slike eldre enn 50 år.
 

St.prp. 70
 

Stortingsproposisjon nr. 70 (2003-2004) om
ratifikasjon av UNESCO-konvensjonen av 1970. Foto: Ingvil Trana, ØKOKRIM

Departementet kan fastsette særskilte regler for gjennomføringen av utførselsforbudet, herunder nærmere om hvilke gjenstander som kommer inn under det.

Arbeidet med ratifikasjonen av UNESCO-konvensjonen og endringene av forskriftsverket til kulturminneloven viste at det er et behov for å vurdere bestemmelsen om hvilke kulturgjenstander det skal søkes utførselstillatelse for. Kultur- og kirkedepartementet har derfor nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere § 23 om hvilke kulturgjenstander det skal søkes utførselstillatelse for og hvilke aldersgrense eventuelt verdigrense som bør settes. Arbeidsgruppen skal bestå av representanter fra: ABM-u, Økokrim, Tollmyndighetene, Nasjonalmuseet for kunst, Nasjonalbiblioteket, Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk Museum, herunder Myntkabinettet.

Formålet med arbeidet er å finne frem til en hensiktsmessig definisjon av hva som regnes som kulturgjenstand, der man på den ene siden tar hensyn til behovet for å dokumentere utførsel av gjenstander av betydning for Norges kulturarv og på den andre siden hensynet til å lage gjennomførbare regler.

Behovet for endringer kan best illustreres ved noen eksempler. Aldersgrensen på 100 år for bøker medfører at forskriften omfatter en betydelig mengde masseproduserte bøker utgitt i forholdsvis store opplag. Selv første- og andreutgaver av norske bøker produsert så langt tilbake som 1850-årene, vil finnes i et så stort antall i ulike private og offentlige samlinger innenfor landets grenser at faren for at disse kulturgjenstandene helt skulle forsvinne fra landet er meget liten. Interessen for å samle slike norske bøker er betraktelig større i Norge enn i utlandet. Utførsel av masseproduserte bøker vil neppe representere noen fare for den norske kulturarven. Ifølge Foreningen for antikvariatbokhandlere eksporteres det år om annet fra flere hundre til et par tusen bøker og kart som vil falle inn under 100-årsgrensen. Med denne tidsgrensen vil Nasjonalbiblioteket enkelte år risikere å måtte behandle flere tusen søknader om utførselstillatelse for bøker som allerede finnes i stort antall innenfor landets grenser. Behandlingen av denne typen utførselssaker vil være unødvendig av hensyn til kulturarven, samtidig vil den være svært ressurskrevende for Nasjonalbiblioteket.

For arkivsaker, herunder lyd, foto og filmarkiv medfører 100-års grensen at skjæringspunktet for utførselsforbudet kommer for langt tilbake i tid. Både lyd og film har en relativ kort historie i Norge. Det ble knapt produsert film og lyd i Norge før 1900. Det betyr at disse antikvariske medieformatene ikke er omfattet av søkeplikten når Informasjonsbrosjyre utgitt av Arkiv-, Bibilotek- og Museum Utvikling (ABM-Utvikling). gjenstandenes alder er under hundre år. Store deler av pionerarbeidet innenfor lyd- og filmhistorien i Norge vil således kunne føres ut av landet uten noen myndighetskontroll. Arbeidsgruppens innstilling skal foreligge sommeren 2007.

Som redegjørelsen ovenfor viser er dette et saksfelt som forutsetter samarbeid mellom flere etater og vedtaksmuseer. For å få til en mest mulig effektiv håndheving av dette regelverket håper departementet på et godt samarbeid med alle involverte i tiden fremover.


Sist oppdatert 05/04/2007