Prinsipiell høyesterettsdom om allmennhetens rettigheter

Ny høyesterettsdom avklarer viktige spørsmål i spenningsfeltet mellom eiendomsrett og allemannsrettigheter. En langvarig rettstvist mellom Sandefjord kommune og skipsreder Kjell Chr. Ulrichsen har fått sin endelige avgjørelse i Høyesterett.

Av førstestatsadvokat Rune Bård Hansen, ØKOKRIM

Saken gjaldt utøvelse av allemannsrett på noen mindre holmer i Mefjorden utenfor Sandefjord. Spesielt sentralt var spørsmålet om hvor langt allmennhetens rett til bading, fortøyning av båter og opphold på holmene rekker i forhold til grunneiere som også eier tilstøtende hytter på fastlandet. Dette er viktige spørsmål som ikke har vært til behandling i Høyesterett tidligere. Sandefjord kommune har tidligere fått fullt medhold i saken både i Sandefjord tingrett og i Agder lagmannsrett.

 

Det rettslige utgangspunktet

Det rettslige utgangspunktet Friluftslovens utgangspunkt er at allmennheten har rett til fri ferdsel til fots og utøvelse av flere andre allemannsrettigheter i utmark (rasting og solbading, fortøyning av båt, bading i sjøen mv.) med mindre det er til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre (mest praktisk for grunneieren).

Innledningsvis henviste Høyesterett til følgende uttalelse fra Rt. 2005 s. 805 (Hvalerdommen):

Flyfoto

Illustrasjonsfoto: Kenneth Didriksen, ØKOKRIM.

«For allmennhetens behov for rekreasjon og friluftsliv står strandområdene i en særstilling. Som følge av den store betydning slike områder har for allmennhetens friluftsliv må grunneiere som bygger i strandsonen, etter min mening finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn det som gjelder i områder hvor allmennhetens behov for ferdsel er mindre».

Førstvoterende i den nye avgjørelsen fremholder at selv om denne uttalelsen direkte knytter seg til allmennhetens ferdselsrett, er det som sies også treffende i forhold til de allemannsretter som saken i Sandefjord gjelder.

 

Retten til bading mv. på nærliggende holme

Ulrichsen hevdet for det første at bading, fortøyning, landsetting av båt, rasting og solbading på østsiden av en holme (Thorsholmen), som ligger på andre siden av et ca 35 meter bredt sund i forhold til en av hans hytter, var til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for ham som grunneier. Dette var Høyesterett ikke enig i. Førstvoterende fremholdt at allmennhetens bruk av Thorsholmens østside på fine sommerdager var betydelig og at de fleste i Ulrichsens eierposisjon ville oppleve allmennhetens bruk av holmen som forstyrrende og til atskillig ulempe. Imidlertid var ikke ulempene objektivt sett så betydelige at grunneier kunne få medhold i at tålegrensen i friluftsloven §9 (utilbørlig fortrengsel eller ulempe) var overskredet. Ulrichsens anke på dette punktet førte derfor ikke frem.

 

Retten til fortøyning og overnatting i båt

Grunneieren hevdet videre at fortøyning og overnatting i båt ved holmer i en avstand på mellom 100 og 150 meter fra en annen av hans hytter også var til «utilbørlig fortrengsel eller ulempe for ham». Heller ikke i dette fikk han medhold. Han gjorde videre gjeldende at overnatting i båt fortøyd ved holmene rammes av en analogisk anvendelse av de særlige reglene om avstands- og tidsbegrensning for telting i friluftsloven § 9. Her oppstilles en minste avstand på 150 meter for telting fra bebodd hus, samt at telting, med forbehold om telting fjernt fra bebyggelse, ikke er tillatt i mer enn to døgn uten grunneierens tillatelse. Høyesterett fant at det ikke var grunnlag for å anvende reglene om telting analogisk på oppankring og opphold i båt. Høyesterett fremholdt at en slik regelanvendelse ville være lite naturlig ut fra de særlige forholdene som gjør seg gjeldende på sjøen. Dessuten ville det utelukke overnatting i båt over større strekninger langs kysten og innebære en betydelig begrensning i det som i dag er festnet båtbruk. Det ville også stride mot uttalelsen i Hvalerdommen som jeg har sitert innledningsvis i denne artikkelen.

Etter dette tapte Ulrichsen saken fullstendig. Høyesterett tilkjente imidlertid ikke Sandefjord kommune saksomkostninger fordi saken reiste prinsipielle spørsmål av stor interesse der det var reelt behov for rettsavklaring, jf tvistemålsloven §180, første ledd.

Høyesteretts avgjørelse gir for øvrig en omfattende gjennomgang og drøfting av allemannsrettens utvikling fra ikrafttredelsen av friluftsloven av 1957 og fremover, med særlig vekt på spenningsforholdet mellom allemannsretten og grunneierens eiendomsrett. Den rettslige standarden «til utilbørlig fortrengsel eller ulempe» undergis dessuten en instruktiv rettskildemessig analyse. Dommen bør derfor studeres nøye av alle som har interesse for kunnskap på dette viktige rettsområdet. Ved denne avgjørelsen, samt avgjørelsene i Rt 1998 s. 1164 (Furumoadommen) og Rt 2005 s. 805 (Hvalerdommen) er det oppnådd rettsavklaring av stor betydning for så vel grunneiere som for alle mennesker som i rekreasjonsøyemed ferdes i naturen.

Annen aktuell litteratur om allemannsretten Allemannsrett: Noen perspektiver bakover og fremover, av Thor Falkanger: Lov og rett 1999 s. 170–183 Allmennhetens rett til fri ferdsel i strandsonen, av Jørn Holme, Miljøkrim nr 2-3/2000. Friluftsloven – særlig om ulovlige stengsler i utmark, av Rune B. Hansen, Miljøkrim nr 2-3/2003. Domstolene styrker allemannsretten, av Rune B. Hansen, Lov og Rett 2005 s. 562–571.


Sist oppdatert 05/04/2007