Leder

Friluftsloven 50 år

Hans Tore HøviskelandI år er det 50 år siden friluftsloven, en svært viktig miljølov, ble vedtatt. Friluftslovens formålsparagraf er kortfattet, men favner vidt. Den dekker både beskyttelse av allemannsretten og vern av naturgrunnlaget. Friluftsloven ble i sin tid utarbeidet hovedsakelig for å regulere forholdet mellom turfolket og den tradisjonelle landbruksnæringen. I dag er næringsinteressene også blitt en del av friluftslivet, og nye konfliktfelt oppstår. Ulike grupper av friluftsinteresser kolliderer også; Turgåere mot terrengsyklister på stiene, sledehundkjørere mot skiløpere i preparerte løyper.

Kommersielle interesser øker presset mot både naturen og grunneieren. Langs deler av norskekysten øker presset mot strandområdene. For å utvide egen tumleplass velger mange å bryte friluftsloven. Det er for eksempel lovstridig når grunneier maler «privat» på svaberg som åpenbart er en del av et utmarkområde. En del grunneiere har nærmest ubegrenset oppfinnsomhet når det gjelder å begrense lovbeskyttet ferdsel i utmark, og ofte er det eneste formålet å privatisere nærområdet. Nylig hadde for eksempel en grunneier stablet opp en rekke hummerteiner for å stenge allmennheten ute.

Friluftsloven har imidlertid på langt nær gjennomgått samme utvikling som friluftslivet, og loven er på flere punkter moden for fornyelse. I fremtiden bør dessuten straffehjemlene i friluftsloven benyttes i større grad. Allemannsretten er et felles gode det ofte vises til i festtaler og overfor utenlandske turister. I dag fremstår denne retten som et særtrekk ved de skandinaviske land. Allikevel velger en rekke borgere bevist å bryte denne viktige miljøloven. Friluftsloven må fortsatt beholde sin legitimitet i samfunnet. Straff er naturligvis ikke et mål i seg selv, men et middel for å skape respekt for grunnleggende felles verdier i samfunnet når andre midler viser seg utilstrekkelige. Vi må ikke glemme at økt allmennprevensjon er et viktig virkemiddel ved miljøkriminalitet. Overtredelse av friluftsloven kan straffes med bøter, men når loven bruker en rekke skjønnsmessige standarder sier det seg selv at det skal en del til før straff blir aktuelt. Det er derimot viktig at politiet og påtalemyndigheten reagere ved grove overtredelser av friluftsloven. Høyesterett har også uttalt at friluftsloven er en dynamisk lov som skal tolkes i samsvar med samfunnsutviklingen.

Straff vil være mest hensiktsmessig som reaksjon mot ulovlige gjerder og andre sjikanøse stengsler som hindrer utøvelse av allemannsretten i utmark. Det er gitt noen få forelegg for slike overtredelser, men straffebestemmelsen burde vært brukt i betydelig større utstrekning, særlig når lovbruddene er klare og lette å konstatere. I St.prp. nr. 1 (2002–2003) for Justisdepartementet slås det fast at klare brudd på friluftsloven skal følges opp av politiet. Friluftsloven er undergitt offentlig påtale og det er således ikke noe krav om påtalebegjæring fra kommunen. Derimot må kommunene begynne å anmelde klare overtredelser til lokalt politi, med kopi av anmeldelsen til Økokrim. Slike anmeldelser vil ofte være av avgjørende betydning for politiets prioritering av saken. Det er å håpe at kommunene blir mer aktive og begynner å anmelde grove overtredelser. Spesielt gjelder det når kommunen har gitt pålegg om fjerning av stengsler og skilt, og grunneier ikke følger opp pålegget.

Økokrims miljøteam vil søke å fremme en egnet sak for Høyesterett, for å få autorative uttalelser om skyldkrav og straffutmåling for denne typen saker.

Signaturen til Hans Tore Høviskeland


Sist oppdatert 16/09/2015