Rømming av oppdrettsfisk

Oppdrettnæringen er i dag Norges nest største eksportnæring, med rene eksportinntekter på 14,6 milliarder kroner i 2005. Dette involverer nødvendigvis et svimlende høyt antall individer opdrettsfisk.

Av spesialetterforsker Antonio B.S. Poléo, ØKOKRIM

Når selv en beskjeden del av dette rømmer fra anleggene kan det utgjøre en vesentlig del av fisken langs kysten eller i elvene våre. Dette har utvilsomt miljøkonsekvenser, og omfanget kan være større enn vi aner.

Når vi snakker om oppdrettsfisk tenker de fleste på atlantisk laks (Salmo salar), men det er viktig å være klar over at vi i dag også har et betydelig oppdrett av regnbueørret (Oncorhynchus mykiss) og torsk (Gadus morhua) langs Norges kyst. I tillegg foregår det omfattende forskningsvirksomhet for å utvikle metoder for oppdrett av ytterligere etterspurte fiskearter, slik som for eksempel kveite (Hippoglossus hippoglossus). Både laks, torsk og kveite er arter som også finnes som vill fisk i våre farvann. Regnbueørret derimot, er i utgangspunktet en art som ikke finnes naturlig i Norge. Likevel finnes det noen ytterst få «ville», eller såkalt selvreproduserende, populasjoner av regnbueørret i Norge. Disse stammer enten fra utsatt eller fra rømt fisk. Avhengig av de ulike artenes levevis, og ikke minst hvorvidt de er naturlig forekommende langs kysten og i elvene, vil konsekvensene rømt fisk har på de ulike bestandene være noe forskjellig. Rømt regnbueørret kan for eksempel konkurrere med vill laks i elvene om næring og gyteplasser, men kan ikke blande seg genetisk med laksen. Dette kommer jeg tilbake til senere i artikkelen.

 

 

Laks

Status

Det samlede antallet laks i norske laksemerder er anslått til å være rundt 220 millioner individer, mens det tilsvarende antallet for regnbueørret er drøye 25 millioner individer. Til sammenligning regner man med at det totale innsiget av vill laks som kommer for å gyte i norske lakseelver under et godt lakseår ligger et sted rundt 600.000 individer. I norske farvann er det altså nesten 370 ganger så mange oppdrettslaks i merd enn vill laks i det fri! Når det gjelder torsk er det samlede antallet i norske merder anslått til å ligge i overkant av 15 millioner individer. Hvor mange individer vill kysttorsk vi har i Norge er det umulig å gi et eksakt tall på, men dersom vi spekulerer litt, så er det slik at den samlede bestanden av kysttorsk i 2006 var estimert til å være ca 60 000 tonn. Dersom vi sier at gjennomsnittsvekten for denne bestanden er fire kg, blir dette 15 millioner individer. Altså det samme som finnes i merdene.

Den samlede bestanden av vill atlantisk laks er redusert med mer enn 80% de siste 30 årene. Arten er utryddet fra flere land, og i Norge har laksen forsvunnet fra rundt 60 vassdrag. Det totale antallet laksevassdrag, iberegnet de hvor bestandene er tapt, ligger på rundt 450. Situasjonen for den norske laksen er at ca en tredjedel av bestandene er enten tapt, truet av utryddelse, eller vurdert som sårbare. Vi har nesten samme situasjon for kysttorsken, hvor den samlede bestanden antas å ha sunket fra drøye 300 000 tonn på midten av 90-tallet til ca. 60 000 tonn i 2006. Det er altså ikke bare antallet oppdrettsfisk kontra antallet vill fisk som er bekymringsfull, men også utviklingstrendene. Mens det stadig drettes opp mer fisk, går altså bestandene av vill fisk tilbake. Dette skyldes selvfølgelig mange ulike faktorer, men det er ikke til å legge skjul på at mange forskere hevder at det er nettopp den kraftige veksten i oppdrettsnæringen som ligger bak de dystre tallene, spesielt når det gjelder laks. Uavhengig av om dette er riktig eller ikke, så representerer oppdrettsnæringen i dag en alvorlig trussel mot miljøet, og de ville fiskebestandene i særdeleshet. Dette forsterkes også av at oppdrettsanleggene stadig blir større og større. De største lakseanleggene er så MiljøKrim 1, 2007 store at ett alene kan romme hele den norske bestanden av villaks.

 

Truslene

De ville bestandene er utsatt for mange trusler, og det er nok ingen art hvor disse er så godt beskrevet som de er for atlantisk laks. Men før vi ser nærmere på disse truslene er det viktig å være klar over at naturlige variasjoner i miljøforholdene i vassdragene og i havområdene fører til naturlige svingninger i bestandene. Produksjonen av smolt i elvene kan variere med en faktor på to over en periode på flere år. I havet kan variasjonen være betydelig større. Man regner med at et sted mellom 6 og 10 millioner laksesmolt vandrer ut av norske vassdrag hvert år. Av disse kommer mellom 2 og 10% tilbake som gytemoden laks. Forskning de senere årene har for eksempel avdekket at havtemperaturen er viktig for laksens overlevelse i havet, og at lave temperaturer er negativt for denne overlevelsen. Skjønt, med dagens økte kunnskap om menneskeskapte klimaendringer kan man spørre seg om det man observerer når det gjelder havtemperaturens effekt på overlevelse av laks i havet kan karakteriseres som naturlige svingninger. Det er mye som tyder på at nettopp menneskeskapte faktorer, indirekte så vel som direkte, blir stadig mer viktige for reguleringen av de ville fiskebestandene.

Antallet predatorer, som sjøpattedyr, har økt de siste årene, mens antallet byttedyr har gått ned. Disse endringene kan være naturlige, men også være forårsaket av menneskelig aktivitet. Ut over dette er det liten tvil om at både laks og torsk er direkte truet av menneskelig aktivitet. Rømt oppdrettsfisk er blant disse, og i tillegg kommer parasitter og sykdommer som oppdrettsfisken har, beskatning i sjø og elv, forurensning generelt, sur nedbør spesielt, vassdragsreguleringer og andre fysiske inngrep i vassdragene, og introduksjon av fremmede arter og sykdommer. Denne listen er ganske deprimerende lesning, og det blir ikke bedre når vi ser hvor mange bestander av laks som er påvirket eller truet av de ulike faktorene, eller hvor stor nedgangen har vært i mengden kysttorsk. Noen lyspunkter i all elendigheten er det likevel, så la oss nå se litt nærmere på det den ville fisken sliter med, før vi tar for oss hvilken potensiell belastning rømt oppdrettsfisk representerer for de ville bestandene.


 

Parasitt
Elektronmikroskopibilde av et Gyrodactylus salaris individ. Parasitten på bildet er mindre enn en halv millimeter lang.

Introduksjon av fremmede arter

Den fremmede arten som først og fremst har hatt negativ betydning for den ville laksen i Norge er utvilsomt den skumle lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Denne parasitten ble introdusert til Norge på 70-tallet med settefisk kjøpt fra Sverige. Denne fisken ble satt ut i flere vassdrag, og det tok ikke mange år før parasitten fikk festet grepet. De infiserte bestandene gikk kraftig tilbake, og man ble klar over hvilket uhyggelig potensial denne parasitten har. I dag regner vi med at bestander i mer en 40 vassdrag er utryddet eller satt betydelig tilbake av Gyrodactylus salaris. Man har klart å bekjempe parasitten i flere av disse vassdragene, og deretter fått reetablert laks. Dette har imidlertid også hatt sin pris, i form av omfattende tap av genetisk mangfold. Metoden som er brukt til å bekjempe parasitten i de fleste av disse vassdragene er giftbehandling av de lakseførende strekningene med rotenon. Rotenon tar knekken på de fleste organismene som har et høyt oksygenkrav, herunder all fisk. Følgelig har fiskebestandene i disse vassdragene enten blitt utryddet, eller blitt desimert såpass mye at de i beste fall har lidd et betydelig tap av sin genetiske variasjon. Gyrodactylus salaris regnes i dag som en av de mest alvorlige truslene mot den norske laksen.

 

Sur nedbør

I likhet med Gyrodactylus salaris angriper sur nedbør laksen når den er i ferskvann, altså først og fremst de yngste stadiene hvor den er mest tallrik. Sur nedbør har sannsynligvis hatt negativ effekt på norske vassdrag i nærmere 100 år, og på 80-tallet var situasjonen på sitt verste. Man regnet da også sur nedbør for å være den største trusselen mot den norske ville laksen, og sur nedbør representerte sågar et stort problem for settefiskproduksjonen til norsk lakseoppdrett. Situasjonen har imidlertid endret seg, og siden midten av 80-tallet har det stadig regnet mindre og mindre sur nedbør over landet vårt. Mange vil også tilegne en omfattende vassdragskalking æren for at det i dag svømmer laks rundt i elver som for 20 år siden var nærmest fisketomme etter årtier med sur nedbør. Dette hersker det imidlertid ulike meninger om. Det gledelige er uansett at mange steder begynner forholdene å bli så gode at laksen klarer seg uten kunstig åndedrett i form av kalking.

 

Forurensning

Ikke bare langtransportert forurensning som gir sur nedbør, men også en rekke mer lokale forurensninger truer fisken i fjordene og i elvene. Oljeutslipp fra industri og skipsfart truer livet langs kysten, herunder oppvekstområder og næringsdyr for kysttorsken. Torskeyngelen er også utsatt for oljeforurensning. Avrenning fra landbruket kan også ha effekter på økosystemene i kystnære områder i form av overgjødsling. Et lyspunkt her er at forurensningen fra jordbruk er betydelig redusert siden 80-tallet, noe som har hatt positiv effekt for laksen i mange vassdrag. I kjølvannet av at vi fikk forurensningsloven i 1981 har industri, landbruk og kommunale avløpsetater fått en rekke nye pålegg opp gjennom årene med det resultatet at vi har fått en betydelig bedring av vannkvaliteten i norske vassdrag og kystområder. Dette har selvsagt vært positivt for fisk i fjorder og elver. I dag regner myndighetene med at vi kun har mellom 10 og 20 vassdrag i Norge hvor forurensning fra andre kilder enn landbruk regnes som en trusselfaktor mot laksen.

 

Vassdragsreguleringer

Reguleringer av norske vassdrag for å produsere kraft har hatt, og har fremdeles, innvirkning på laksebestanden i de regulerte vassdragene. Regulering kan forårsake redusert vannføring, hyppige og raske fluktueringer i vannføring, redusert vanndekket areal, endrede vinter- eller sommertemperaturer, og nye vandringshindre. Det varierer imidlertid relativt mye fra vassdrag til vassdrag hvor stor effekt en regulering har på laksebestanden, både fordi disse faktorene varierer fra vassdrag til vassdrag og fordi de ulike vassdragenes karakter er forskjellig. Antallet laksevassdrag som er påvirket av regulering er hele 146, og disse omfatter de fleste store vassdragene i Norge. Man regner med at rundt 90 norske lakseelver har en negativ påvirkning av reguleringer, mens hele 35 vassdrag regnes for å ha mistet, eller står i fare for å miste, sine laksebestander på grunn av regulering. Det finnes en rekke avbøtende tiltak som er satt i verk for å redusere de negative effektene, slik som bygging av laksetrapper og terskler, innføring av minstevannføringsbestemmelser, og pålegg om kompensasjonsutsetting av smolt.

 

Fysiske inngrep

Ikke bare vassdragsreguleringer fører til fysiske inngrep i vassdragene våre. Veibygging, kanalisering, broer, forbygging, erosjonssikring, utfylling, masseuttak, fjerning av kantvegetasjon og grøfting er noen eksempler på vanlige inngrep langs de fleste norske lakseelver. De fleste av disse inngrepene er hver for seg små, og har i de fleste tilfeller liten eller ingen negativ effekt alene. Situasjonen er imidlertid at i mange vassdrag kan det være foretatt mange slike inngrep opp gjennom årene, og det blir stadig foretatt nye. Som sagt – hver for seg ubetydelige – men samlet får MiljøKrim 1 – 2007 17 slike inngrep betydning, og det er anslått at slike fysiske inngrep til sammen har samme negative betydning for den samlede årlige smoltproduksjonen i norske vassdrag som vassdragsreguleringer.

 

Fiskevandring
Lærdalslaks som venter på å vandre videre oppover i elven for å gyte. Foto: Nils Aukan.

 

Beskatning

Beskatning i både sjø og elv er også en trussel mot villfisken. Dette avhenger selvsagt av omfanget, og man må skille mellom overbeskatning i forbindelse med høsting av en ressurs, og beskatning av en bestand som er truet av mange andre faktorer. Dersom man fisker for mye av en bestand i forhold til det som produseres, vil dette føre til at bestanden går tilbake. Ved å følge bestandsutviklingen nøye er det imidlertid mulig å tilpasse beskatningen til denne. Mer problematisk blir det når en bestand trues av mange ulike faktorer hvor man gjerne ikke kjenner til betydningen av alle. Da kan selv en moderat beskatning fort bli mer enn hva bestanden tåler. Det er derfor viktig at man utøver ekstra stor forsiktighet med hva man tillater av beskatning på bestander som man vet er alvorlig truet av andre faktorer. Det er ikke alltid så lett å få sportsfiskere, så vel som yrkesfiskere, til å forstå dette. Det er således et paradoks at sportsfiskere bruker så mye energi som de gjør på å argumentere for at oppdrettsnæringen skal skjerpe seg for å unngå rømming av fisk, og at yrkesfiskere skal stanse fangsten av laks i sjøen, mens de selv mener at det blir helt galt at de skal stanse oppfiskingen av produksjonsdyrene i elvene. Dette kan sammenlignes med å drive rettet avskytning av kjønnsmodne hunndyr i en viltbestand som står i fare for å bli utryddet. I enkelte norske lakselever fisker sportsfiskere opp mer enn halvparten av den fisken som går opp for å gyte, og dette er gjerne bestander som er truet av flere ulike faktorer.

 

Rømt oppdrettsfisk

Vi har sett at antallet individer fisk som står i norske merder langs kysten er svimlende høyt, og man trenger ikke å ha lang og kostbar utdannelse for å forstå at noen fisk vil finne veien ut i det fri, eller at selv ett eneste hull i en merd kan ha konsekvenser. I 2002 ble det rapportert at det rømte ca 730.000 laks og regnbueørret fra norske oppdrettsanlegg. Det samme gjorde det i 2005, og dette året utgjorde nesten 500.000 av disse fisk som rømte under en eneste hendelse! For de som husker tall, så ser vi at hvert av disse årene representerer rømmingen flere fisk enn det totale innsiget av gytemoden laks til Norges kyst under et godt lakseår. Det blir ikke mindre dystert av at disse tallene stammer fra innrapporterte rømninger. Her som andre steder finnes det nemlig mørketall, så antallet fisk som faktisk rømmer er trolig betydelig høyere en dette. Dertil kommer det faktum at vi ikke har oversikt over hvor mye fisk som rømmer fra settefiskanlegg, eller når smolten blir satt i merder i sjøen.

I tillegg til at rømt oppdrettsfisk representerer en stor trussel mot de ville fiskebestandene, bidrar også en omfattende oppdrettsnæring til spredning av parasitter og sykdommer. Lakselus (Lepeophteirus salmonis) er en slik parasitt som man regner med har blitt en reell trussel mot den ville laksen først etter at oppdrett av laks ble en stor næring. Lakselus finnes normalt på fisk i havet, men den høye konsentrasjonen av laks som man har i oppdrettsanleggene gjør at man kan få til dels voldsomme ”oppblomstringer” av lakseluslarver som kan infisere den ville laksesmolten når den vandrer forbi anleggene gjennom fjordene og ut i havet. En undersøkelse fra Sognefjorden sommeren 2001 ga resultater som tyder på at så mye som 90% av smolten som kom fra vassdragene i fjorden døde på grunn av lakselus. Avlusing av fisken i oppdrettsanleggene har etter hvert blitt noe som oppdretterne er pålagt å gjøre, og dette har bidratt til å redusere problemet med lakselus. Oppdrettsfisken har imidlertid ikke bare lakselus, den kan også ha sykdommer som kan representere et stort problem dersom fisken rømmer. La oss nå se nærmere på de viktigste negative konsekvensene rømt oppdrettsfisk kan ha på de ville bestandene.

 

Sykdommer

Fiskeartene som det drives omfattende oppdrett på i Norge; laks, regnbueørret og torsk, kan alle ha ulike sykdommer. Høy tetthet av fisk i et oppdrettsanlegg vil øke prevalensen (prosentvis andel fisk som er infisert), og dersom det rømmer fisk fra et infisert anlegg vil dette representere et økt smittepress mot den ville fisken i området. Noen sykdommer eller parasitter er artsspesifikke, og vil kun true den ville fisken av samme art som den som rømmer. Det er imidlertid viktig å være klar over at regnbueørret er såpass nær beslektet med laks at de fleste sykdommer og parasitter angriper begge artene. Således representerer syk regnbueørret ofte en trussel mot villfisken selv om det så å si ikke finnes vill regnbueørret i Norge.

Fisk som ikke er smittet av sykdom og parasitter kan likevel bidra til økt smittepress i en region. Selv om det ikke er påvist at det har skjedd, så representerer både rømt laks og regnbueørret en mulig kilde for spredning av den beryktede Gyrodactylus salaris. Denne parasitten lever kun på fisk i ferskvann, men den kan overleve en stund i brakkvann – jo mindre saltholdighet, jo lengre. Rømt laks eller regnbueørret kan vandre opp i en infisert elv, og ta med seg Gyrodactylus salaris ut av vassdraget igjen og opp i en naboelv som ikke er infisert.

 

Konkurranse

Laks- og regbueørretunger som rømmer fra settefiskanlegg vil kunne konkurrere med den ville laksen om plass og byttedyr. Dette kan føre til redusert rekruttering i de ville bestandene. Gytemoden oppdrettsfisk på rømmen kan finne på å gå opp i elvene for å gyte. Kjønnsdriften er ikke helt borte! Oppdrettslaksen mangler imidlertid mange av de naturlige egenskapene knyttet til gyting, men den gyter likevel sammen med villfisken. Villhannene dominerer over oppdrettshannene, og gyter med oppdrettsunner så vel som villhunner. Oppdrettshannene får derfor sjelden gyte med de ville hunnene. Når de av og til likevel klarer å komme til, unnlater de ofte å befrukte eggene når disse blir lagt. Oppdrettshunnene på sin side er mindre aktive, viser i mindre grad riktig gyteatferd, lager dårligere gytegroper, er dårligere til å tømme seg for egg, og er ikke like flinke til å dekke over eggene etter gyting sammenlignet med villhunnene. Resultatet av alt dette blir redusert gytesuksess og dårligere eggoverlevelse, som i sin tur bidrar til redusert rekruttering i den ville bestanden.

 

Genetisk innblanding

Genetisk innblanding av oppdrettsfisken i en populasjon er nok den negative faktoren forskerne frykter mest når det gjelder rømt fisk. Atlantisk laks (Salmo salar) i sin typiske sølvaktige pelagiske drakt, som den har mens den oppholder seg i havet. Den får denne blanke fargen i forbindelse med smoltifiseringen, som et ledd i tilpassning til livet i havet. Foto: Nils Aukan. MiljøKrim 1, 2007, Gjennom mange års avl har etter hvert oppdrettslaksen blitt genetisk forskjellig fra den ville laksen. Det er imidlertid ikke slik at disse to gruppene har ulike gener, men variasjonen i genmaterialet er betydelig mindre hos oppdrettslaksen enn hos den ville laksen. De ulike ville laksebestandene regnes for å være genetisk forskjellige fra hverandre, og hver for seg har de en relativt stor genetisk variasjon innad i bestanden. Økt innblanding av oppdrettslaksens gener i de ville bestandene vil kunne føre til at den genetiske variasjonen innen en bestand blir mindre, og at bestandene av vill laks etter hvert blir erstattet av en mer ensartet form for laks som blir mer og mer lik oppdrettslaksen. Tap av genetisk variasjon er alvorlig for enhver bestand eller populasjon fordi dens evne til å møte fremtidige miljøforandringer svekkes.

Skal det skje en genetisk innblanding av oppdrettslaksen i de ville bestandene, må laks rømme fra oppdrettsanleggene, finne veien opp i et vassdrag og delta i gytingen sammen med den ville fisken. Når det gjelder torsk er imidlertid situasjonen mer skummel. Der trenger ikke fisk rømme i ordets snevreste forstand for at det skal skje en genetisk innblanding i de ville bestandene. Torsken kan nemlig gyte i merdene! Torsken gyter pelagisk (i de frie vannmassene) og eggene som er bitte små vil fraktes med vannstrømmene ut av merdene og spres utover langs kysten. De individene som vokser opp må i realiteten ses på som rømt fisk i videste forstand, og vil menge seg med den ville gytebestanden. Når disse «rømte» individene så gyter med «ren» vill kysttorsk starter den genetiske innblandingen.

 

Avslutning

Det finnes foreløpig lite dokumentasjon på hvor alvorlige konsekvensene av rømt oppdrettsfisk faktisk vil bli for de ville bestandene av fisk. Dagens kunnskap er imidlertid mer enn god nok for at man kan sette opp teoretiske scenarier for hvordan det vil gå med de ville bestandene av laks (og etter hvert torsk) dersom antallet rømt oppdrettsfisk i fremtiden ikke blir redusert. Det er en svært vanskelig oppgave å redusere mengden rømt oppdrettsfisk når omfanget av fiskeoppdrett er så stor som den er i dag. Dertil kommer det faktum at det koster penger å gjennomføre ulike tiltak for å redusere rømmingen, og med dette fristelsen til å slurve med tiltak eller ikke å rapportere om rømninger når de oppstår. Det er derfor viktig at de påleggene og reglene som i dag gjelder for å redusere rømmingen av fisk, og de som innføres etter hvert, overholdes av oppdrettsnæringen. Det er imidlertid viktig å trekke frem at det allerede finnes mange oppdrettere som tar problemet med rømming på alvor, og det er å håpe at disse etter hvert blir forbilder for dem som enda ikke har forstått alvoret av at fisk rømmer.

Riksadvokaten har merket seg at et for stort antall anmeldte saker mot aktører i oppdrettsnæringen frem til i dag har blitt henlagt. Han har derfor tatt et initiativ overfor fiskerimyndighetene og politiet for å gjøre noe med dette. I disse dager samarbeider Fiskeridirektoratet og ØKOKRIM om å rette søkelyset mot dette problemet. I løpet av året skal en arbeidsgruppe arrangere to kompetansehevende seminarer og utarbeide en rapport om mer effektiv kriminalitetsbekjempelse i forbindelse med rømt oppdrettsfisk. Vi får håpe dette blir ett av flere viktige skritt mot en bedre fremtid for de ville fiskebestandene spesielt, og miljøet generelt.


Sist oppdatert 05/04/2007