Arrangør av juvandring dømt

Sommeren 2006 omkom en mann i 30 årene ved drukning under juvvandring i Dorgefossen i Vest-Agder. Daglig leder og innehaver av virksomheten som arrangerte juvvandringen ble i Dalane tingrett dømt 45 dager betinget fengsel for uaktsomt drap og brudd på produktkontrolloven.

Av statsadvokat Bjørn Enoksen Ristesund, Rogaland statsadvokatembete. Foto: Ole-Christian Drage

Bildet er fra politiets befaring på ulykkesstedet. Foto: Ole-Christian Drage
Bildet er fra politiets befaring på ulykkesstedet. Foto: Ole-Christian Drage

Ulykken

Domfelte var innehaver og daglig leder i et foretak hvor hovedtyngden av virksomheten var omsetning av utstyr knyttet til friluftsaktiviteter. I tillegg ble det tilbudt et opplegg med organisert juvvandring i området ved Dorgefossen i elva Sira i Sirdal kommune.

Virksomheten henvendte seg til potensielle kunder blant annet ved en hjemmeside på internett. Det eneste kravet som ble stilt til deltagerne var at de måtte ha fylt 15 år. Vandringen går i et forholdsvis uberørt naturområde og omfatter vannsklier, hopping og blant annet rappellering. Ved siden av domfelte selv ble det benyttet forskjellige instruktører/førere engasjert for det enkelte oppdrag.

Sommeren 2006 hadde domfelte tatt på seg å arrangere vandring for en gruppe på 16 personer med to instruktører (domfelte var selv ikke med på turen). Størstedelen av turen ble avviklet uten at noe særskilt oppsto. Slutten av turen gikk gjennom en vannførende ravine og ble avsluttet med at deltagerne skulle ta seg fra en stein betegnet som "sittesteinen", videre ned på annen stein, "hoppesteinen" som lå ca. 90 cm. lavere, og derfra hoppe eller stupe ut i kulpen nedenfor (se bilde). Det var stor vannføring i elva ulykkesdagen. Steinene lå derfor dels under vann eller ble oversprøytet av vann.

Da en av deltakerne skulle manøvrere seg fra sittesteinene og ned på hoppesteinen, mistet han fotfestet og falt i vannet på siden av steinen. Der ble han sittende fast med kroppen og hodet nedover i vannets retning. En av instruktørene forsøkte å få ham løs, noe som viste seg å være vanskelig.

Det tok bortimot 40 minutter å få forulykkede fri og brakt på land. Forulykkede døde samme dag, og dødsårsaken var drukning.

 

Skyldspørsmålet

Rent generelt la tingretten til grunn at deltakerne i arrangement av den art som her, utsetter seg for en risiko på en slik måte at det vil kunne få betydning for vurder-ing av uaktsomhetsansvar. En må likevel se hen til at deltakerne ved å bestille en slik arrangert tur nettopp søker risiko innenfor organiserte former, der faremomen-tene langt på vei forutsettes å være under kontroll, og ikke minst at det er et opplegg for hvordan uhell skal håndteres.

Når retten har kommet til at straffelovens § 239 var overtrådt peker den på at ulykkespunktet fremstår som et spesielt utsatt sted, både med tanke på at uhell lett kunne inntreffe og med tanke på at et uhell her ville kunne få alvorlige konsekvenser. Retten peker videre på risikoen som ligger i kombinasjonen ujevnt underlag og store vannmengder som vil medføre at det er vanskelig å få tilstrekkelig fotfeste på ulykkesstedet. Dette forsterkes ved at en var på slutten av turopplegget og deltagerne vil normalt være slitne og kalde, noe som kan gå utover evnen til konsentrasjon. Et fall på stedet vil ut fra terrenget lett kunne få alvorlige følger spesielt ved stor vannføring, samtidig som det er vanskelig for andre å komme til med hjelp. Sentralt i rettens vurdering var også at det to ganger tidligere hadde skjedd uhell på det samme stedet.

Dersom domfelte hadde undergitt forholdene på stedet en slik grundig gjennomgang og vurdering retten mente en bør kreve av den som tar på seg å arrangere turer rettet mot vanlige folk uten forkunnskaper og erfaring, legger de til grunn at kunne det etter rettens syn vært gjennomført alternative sikringstiltak kunne vært gjennomført og at dette som ville forhindret uhellet som her fikk dødelig utgang. Som eksempel på tiltak som kunne hindret ulykken nevner retten at det kunne vært satt ned rist over området der ulykken fant sted, noe som også ble fremhevet av de sakkyndige.

Det ble også konstatert brudd på internkontrollforskriften hjemlet i produktkontrolloven da det manglet systematisk gjennomgang av mulige farer og problemer og et system for å sikre oppfølging av ulike tiltak for å minske risikoen. Retten mente at det som var av risiko- og sikkerhetsvurderinger hadde mer preg av usystematisk prat om et tema alle innså viktigheten av, enn en analyse med opplegg for systematisk oppfølging av konkrete tiltak.

 

Straffutmåling

Det er ingen rettspraksis for denne type ulykker. Det store flertallet av saker om overtredelse av straffeloven § 239 gjelder trafikk-saker, og er lite sammenlignbare med vår sak. Av saker som kan gi en viss veiledning nevnes Lekestativdommen (Rt. 2006 s. 55), men retten mente den uaktsomhet som ble utvist i nevnte sak måtte vurderes som klart mer alvorlig og gjennomgående enn i vårt tilfelle. Det samme gjelder Gulating lagmannretts dom i sak LG 2003-43, som det også ble vist til.

I skjerpende retning la retten vekt på at uaktsomheten ble begått under utøvelse av næring, der domfelte tilbød organiserte opplegg for juvvandringen mot betaling. Dette var likevel bare en liten del av virksomheten og gav ikke noe merkbart inntjening for bedriften. Et sentralt moment for retten var videre at den uaktsomme unnlatelsen ikke skyldtes profitthensyn eller lignende.

Ut fra en total vurdering, satte retten straffen til betinget straff på fengsel i 45 dager.

 

Bruk av sakkyndige

Etter begjæring fra påtalemyndigheten ble det oppnevnt to sakkyndige med spesialkompetanse på helse, miljø og sikkerhet innen risikosport. En del av de sakkyndiges mandat var bl.a. å beskrive åstedet. Dette var viktig da det av tekniske og sikkerhetsmessige grunnen ikke lot seg gjøre for retten å dra på befaring.

Videre vurderte de sakkyndige ulykken i et systemperspektiv, omtalt som MTO-modellen. Forkortelsen står for Menneske, Teknologi og Organisasjon. Fordelen med denne tilnærmingen var å oppnå en helhetlig forståelse for hvordan, og hvorfor ulykken oppstod, og hva som kunne ha vært gjort for å unngå den og lignende hendelser i fremtiden. Det ble imidlertid fra de sakkyndige pressisert at man ikke kunne forvente at foretaket skulle ha kjennskap til en slik modell, men modellen ble brukt for å beskrive de sakkyndiges tankemåte. De sakkyndige sammenlignet arrangørens risikovurdering av juvvandring med tilsvarende ekstremsport/risikoaktiviteter i Norge. Konklusjonene var at det var ulik standard på sikkerhet- og beredskapsarbeid, og at virksomheten i denne saken kom dårlig ut.

 

Dommens betydning

Dette er første dom der straffelovens § 239 blir brukt innen risiko-sport. Tilbyderne av denne type aktivitet har et stort ansvar for deltakernes sikkerhet.

Fra sittesteinen til hoppesteinen

Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap har gitt uttrykk for frykt for flere ulykker ettersom både tilbud og etterspørsel er økende. Dommen vil derfor kunne ha overføringsverdi i framtidige saker der man må trekke opp grensen mellom den akseptable og den uakseptable risiko innen denne typen friluftsaktivitet.

Foto: Deltakerne skulle ta seg fra "sittesteinen" øverst til "hoppesteinen" som lå ca. 90 cm. lavere, og derfra hoppe eller stupe ut i kulpen nedenfor. Da en av deltakerne skulle gå fra sittesteinen ned på hoppesteinen mistet han fotfeste og falt i vannet ved siden av steinen og ble sittende fast. Bildet er tatt en godværsdag, mens det ulykkes-dagen var stor vannføring i elva og steinene lå derfor dels under vann/ble oversprøytet med vann.

 

Juvvandring

Juvvandring eller juving er ferdsel for moro skyld i elvejuv, og tilbys av stadig flere som selger friluftsopplevelser. Disse firmaene har ofte rafting, padling eller annen næringsdrift som hovedaktivitet og driver juving som en mindre aktivitet hva angår antall deltakere og inntekter. Juving kan også være deres hovedaktivitet. I tillegg til organisert og kommersialisert juving er det òg grupper som driver juving som en fritidsaktivitet.

Kommersialisert juving er vanligvis utformet som kompakte opplevelsestilbud i hovedsak for grupper, og foregår i elvejuv som enten har normal vannføring eller er delvis tørrlagt som konsekvens av oppdemming for kraftproduksjon. Opplevelsespakkene retter seg mot voksne med en nedre aldersgrense som i hovedsak varierer mellom 14 – 18 år, avhengig av vanskelighetsgrad. Pakkene markedsføres med en varighet på 2, 5 – 4 timer, og unntaksvis opptil 7 timer.

Utviklingen av slike tilbud tilskyndes i økende grad både av Innovasjon Norge og av lokale destinasjonsselskaper innen reiselivssektoren som en del av utviklingen av opplevelsesnæringen utenfor byer og tettbygde strøk.

Framveksten av næringen skjøt fart på slutten av 90-tallet, med operasjoner primært i Sjoa, men også på steder som Voss, Oppdal, Dagali, i Bergnavassdraget og andre steder. Dette kommersielle opplevelsestilbudet bygger på prinsippet om at deltakerne skal være aktivt i vekselspill mellom natur og hverandre i omgivelser de ellers ikke frekventerer.

(Kilde: sakkyndiges rapport)


Sist oppdatert 13/04/2008