Bjørn påkjørt – hva gjør politiet?

Ved alle tilfeller av bjørnepåkjørsler bør politiet med hjemmel i politiloven § 7, 1. ledd, 2. pkt., og politiinstruksen § 2-2- nr. 2, nedlegge ferdselsforbud i terrenget rundt åstedet inntil forholdet er avklart. Det bør samtidig vurderes hvorvidt politiet skal beslutte avliving av bjørnen med bakgrunn i samme bestemmelser.

Av politioverbetjent Nils Roger Duna, miljøkoordinator i Nord-Trøndelag politidistrikt

I Stortingsmelding nr. 15 (2003 – 2004) ”Rovvilt i norsk natur” ble det fastslått at Norge skal ha 15 årlige ynglinger av bjørn. Det er derved ikke lenger noen diskusjon knyttet til om Norge skal ha bjørn eller ikke, og dette faktum må både befolkningen og politiet forholde seg til.

Bjørn påkjørt av tog sommeren 2007. Foto: politiførstebetjent Inge K. Rosset, Grong lensmannskontor

Stortinget bestemte at forvaltning av bjørnestammen, og for så vidt også de andre artene av store rovdyr, skal skje innenfor åtte forskjellige forvaltningsregioner. I hver forvaltningsregion skal det utpekes en rovviltnemnd, som skal ha hovedansvaret for forvaltningen og gjennomføre vedtatt nasjonal rovviltpolitikk innenfor sin region. Det er Fylkestinget og Sametinget som oppnevner representanter til de regionale rovviltnemndene.

I Stortingsmelding nr. 15 er det gitt nasjonale bestandsmål for de enkelte rovdyrartene, og i tillegg er det gitt regionale bestandsmål innen de åtte forvaltningsregionene. For bjørn er det sagt at Norge

årlig skal ha 15 ynglinger av bjørn. Kun fire forvaltningsregioner skal ivareta disse. Dette er henholdsvis region 5 (Hedemark) med tre ynglinger, region 6 (Midt-Norge) med fire ynglinger, region 7 (Nordland) med to ynglinger og region 8 (Troms og Finnmark) med seks ynglinger. 15 årlige ynglinger vil selvfølgelig representere et større antall bjørn enn dette. Tallet er vanskelig å konkretisere. I Sverige, som har et tilnærmet naturlig forhold mellom hanner og binner, regner de med et forhåndstall på ca. 10 bjørner pr. yngling.

Da ingen av forvaltningsregionene så langt har nådd de foreslåtte bestandsmål, må alle disse forvente en betydelig økning i den totale bjørnestammen. Med økende bjørnestamme må de samme områdene også forvente flere hendelser hvor bjørn er involvert. Forvaltningen av bjørn er lagt til miljøforvaltningen, men politiet vil ved en rekke situasjoner ha en større eller mindre rolle knyttet til hendelser med bjørn. Dette kan for eksempel dreie seg om følgende:

  1. Forebyggende/konfliktdempende arbeid.
  2. Kontroll av lisensfelling/jakt opp mot store rovdyr.
  3. Når store rovdyr er en fare for mennesker.
  4. Det foreligger felling av store rovdyr uten tillatelse, eller det knytter seg ulovlige eller mistanke om ulovlige handlinger til gitt fellingstillatelse/jakt.
  5. Visse former for ettersøk av store rovdyr som er såret/skadet
  6. Bistand til forvaltningsmyndighetene.

Jeg skal i denne artikkelen konsentrere meg om pkt. 3, når store rovdyr (i praksis bjørn) er en fare for mennesker. Noe av bakgrunnen for at artikkelen skrives er blant annet at vi i Nord-Trøndelag politidistrikt i løpet av ett år har hatt hele tre tilfeller av kollisjoner med bjørn, hvorav to mellom bil og bjørn, og en mellom tog og bjørn. Andre politidistrikt har igjen opplevd episoder der bjørn har tatt tilhold ved bebygde områder.

Lovgrunnlaget for politiets engasjement finnes i både politiloven, politiinstruksen, dyrevernloven, roviltforskriften og for så vidt også vegtrafikklovgivningen ved påkjørsler. Rovviltforskriften § 17 sier at det i utgangspunktet er kommunen som har ettersøksansvaret når store rovdyr skades av andre årsaker enn jakt og felling. I §17 framgår det imidlertid at kommunen straks skal varsle Fylkesmannen og politiet.

Påkjørsler av rovdyr skjer, på grunn av disse dyrenes aktivitetsmønster, normalt om kveld og natt. De fleste kommuner og fylkesmenn har ikke døgnkontinuerlig beredskap, og vil på denne tiden av døgnet sjelden være tilgjengelige. Realiteten er derfor at det normalt er politiet, gjerne operasjonssentralen, som først blir varslet. Dette er for øvrig også i samsvar med dyrevernloven § 6, som faktisk har et straffesanksjonert pålegg om at politiet skal varsles når storvilt er skadet. Alle våre fire store rovdyr er definert som storvilt. Det vil derfor i praksis være politiet som varsler kommune og fylkesmann.

I denne sammenhengen skal politiet være meget bevisst på hvem de varsler i kommunen. Ved andre dyrepåkjørsler varsles normalt de kommunale ettersøksringene, men vi skal være klar over at disse er utdannet til å ettersøke skadet hjortevilt. En skadet bjørn kan være livsfarlig, og det kreves derfor en helt annen kompetanse enn den som vanligvis finnes hos ettersøk-ringene. Formelt sett er det rådmannen som skal varsles. Politiet bør derfor ha en dialog med aktuelle kommuner om hvor slike meldinger skal sendes.

En annet konsekvens av manglende døgnkontinuerlig beredskap hos kommuner og fylkesmenn, er at politiet selv må være forberedt på å ta det hele og fulle ansvaret for håndtering av slike saker. Dette er for øvrig i tråd med politiinstruksen § 2-2- nr. 5 som sier at politiet skal ” gripe inn av eget initiativ på andre myndighetsområder i de tilfelle dette anses som nødvendig for å verne om liv, helse og vesentlige samfunnsverdier”.

Når det gjelder den personen som evt. har kjørt på bjørn, må politiet så raskt som mulig avhøre vedkommende med tanke på å få fastslått følgende:

  • Så nøyaktig posisjon for påkjørsel som mulig
  • Hastighet ved påkjørsel
  • Med hvilken del av bilen ble bjørnen truffet?
  • Hvor på kroppen ble bjørnen truffet?
  • Ble bjørnen observert etter påkjørselen, hvor ble det av den, hastighet, synlige skader m.v.?

Da en skadet bjørn kan være livsfarlig må aldri politiet beordre bilføreren ut av kjøretøyet for å merke åstedet.

Som tidligere nevnt, har kommunen i utgangspunktet ettersøksansvaret. Politiet har derimot ansvaret for befolkningens sikkerhet, og dersom skadet bjørn utgjør en sikkerhetsrisiko for ettersøkspersonellet eller befolkningen for øvrig, kan politiet og Fylkesmannen beslutte at ettersøket skal foregå med kvalifisert personell, jfr. kommentarene til rovviltforskriften § 17.

Ved konkrete hendelser bør for øvrig politiet ha en tett dialog med Fylkesmannen og berørt kommune, slik at de i fellesskap kan diskutere hvordan det konkrete tilfellet skal ”angripes”. Uansett hva man her måtte bli enige om, må politiet rykke ut til åstedet for å få klarlagt hendelsesforløpet og gjennomføre åstedsbefaring. Det er blant annet viktig å få samlet inn bjørnehår og annet biologisk materiale fra bjørnen med tanke på DNA-analyse. På grunnlag av dette kan man i ettertid fastslå at det eksempelvis var den riktige bjørnen som ble avlivet.

Det må selvfølgelig også foretas en politifaglig vurdering med tanke på befolkningens sikkerhet. I denne sammenhengen bør det normalt nedlegges ferdselsforbud med hjemmel i politiloven § 7, 1. ledd, 2. pkt., og politiinstruksen § 2-2- nr. 2 i terrenget rundt åstedet inntil forholdet er avklart. Det understrekes at det her ikke er godt nok å sende andre etater eller organer, da det skal foretas en politifaglig vurdering av befolkningens sikkerhet. Det er likevel ikke noe i veien for å søke bistand og råd fra kompetent personell utenfor politiet. Utrykning og politifaglig vurdering er også like aktuelt i alle andre situasjoner der en bjørn er eller kan være en sikkerhetsrisiko for befolkningen, eksempelvis en bjørn som ligger på kadaver nært bebyggelse, ”søppelbjørner” eller andre situasjoner.

Med bakgrunn i innhentet informasjon, må politiet alltid vurdere om det skal besluttes avliving av bjørnen med hjemmel i politiloven § 7, 1. ledd, 2. pkt. og politiinstruksen § 2-2- nr. 2. Dersom bjørnen skal friskmeldes må politiet innhente så kvalitativt gode råd fra fagpersonell som overhode mulig. Det kan oppstå svært alvorlige situasjoner dersom politiet friskmelder et skadet dyr. Hvem som skal gi politiet de faglige rådene er situasjonsavhengig, alt etter hvem som besitter den nødvendige faglige kompetanse. Uansett vil det være et godt råd å konsultere Mattilsynet eller veterinærmyndigheter.

Erfaringer fra Sverige, som har langt flere bjørnepåkjørsler enn Norge, viser at det ikke er tilstrekkelig å spore dyret over en viss avstand, for så å friskmelde det dersom man ikke finner blodspor. En bjørn kan ha alvorlige beinbrudd og indre skader uten at det kommer en bloddråpe på bakken. Eksempelvis viste det seg at bjørnen som drepte en person i Valsjøbyen i Sverige høsten 2007 overveiende sannsynlig hadde vært påkjørt, da både framfot og bakfot hadde hatt alvorlige brudd. Blant annet var det ene bakbeinet 3 cm kortere enn det andre. En bjørn bør derfor, så fremt det er mulig, observeres fysisk over en betydelig avstand.

Friskmelding må bare skje etter en grundig vurdering i forhold til innhentede opplysninger fra den som kjørte på bjørnen, og/eller vitner samt funn på åstedet sammenholdt med sporing, fysisk observasjon over et lengre tidsrom og vurderinger fra faglig kvalitativt kompetent personell. I og med at det handler om befolkningens sikkerhet, bør politiet være det organet som til syvende og sist fatter den endelige beslutningen om avliving eller friskmelding.

I forbindelse med eventuelt ettersøk og for å observere dyret fysisk bør det alltid vurderes hvorvidt politihelikopteret eller annet helikopter skal leies inn. Politihelikopteret er blant annet i besittelse av varmesøkende kamera, og kan bidra til å finne bjørnen så raskt som mulig i uoversiklig terreng. Dersom bjørnen blir avlivet langt fra vei, kan de også være behjelpelig med frakt. For å komme raskt på plass benytter svenske polismyndigheter helikopteret både til frakt av personell til åstedet, samtidig som det gir gode muligheter til blant annet åstedsfotografering.

I forbindelse med påkjørsler bør også politiet på åstedet ha for øye at det kan være en bevisst påkjørsel av dyret, slik at nødvendige spor og tiltak ved slike mistanker blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte.

Erfaringsmessig vil det i slike saker bli stor mediepågang fra både nasjonale, regionale og lokale medier. Politiet bør derfor så raskt som mulig klargjøre med andre involverte etater og personer hvem som skal uttale seg, og om hva. Politiet uttaler seg om menneskers sikkerhet, ferdselsforbud, fellinger etter politiloven og eventuelt opplysninger i tilknytning til mistanke om straffbare handlinger. Miljøforvaltningen uttaler seg om naturfaglige spørsmål og forvaltning. Politiet bør vurdere å sende ut pressemelding og gi tidspunkt for pressekonferanse.

Dersom politiet beslutter at den påkjørte/skadde bjørnen skal avlives, vil politiet normalt ikke foreta denne avlivingen selv uten at det foreligger en akutt situasjon som tilsier at dette er naturlig og nødvendig. I utgangspunktet vil politiet i slike situasjoner knytte til seg kompetent personell som for eksempel kommunale eller statlige fellingslag. Vi skal da være oppmerksom på at i instruksen for statlige fellingslag pkt. 2.2.3. står det følgende: ”Så langt som mulig bistå politiet med praktisk innsats under gjennomføring av felling med hjemmel i Politiloven § 7, når politiet anmoder om det”.

Avslutningsvis oppfordres politidistriktene til å tenke grundig igjennom handlingsmønstret ved tilfeller der store rovdyr, spesielt bjørn, er påkjørt, skadet eller på annen måte representerer eller kan representere en fare for menneskers sikkerhet. Flere politidistrikt har i denne sammenheng utarbeidet tiltakskort, som blant annet er et viktig bidrag for operasjonssentralens ansatte som normalt er de første som involveres i slike situasjoner.

Politiet og Innderdalsbinna
 
Innderdalsbinna

I juni 2007 ble ”Innerdalsbinna” felt i nødrett i Lierne kommune i Nord-Trøndelag. Da det ikke forelå fellingstillatelse på bjørnen rykket politiet ut. Bjørnen døde kort tid før politiet ankom åstedet. 

Foto: Torkil Beistad, Verran lensmannskontor

 

Sist oppdatert 13/04/2008