Foretaksstraff når en ansatt handler mot muntlig instruks

En ansatt i en kuldemediebedrift varslet på telefon sin leder om at han aktet å tømme ut ammoniakkholdig vann på bakken utenfor et pizzabakeri i Bærum. Ammoniakken hadde han samlet opp på fire fat under arbeidet på bakeriet. 19. september 2005, fire dager etter telefonbeskjeden, helte han ut ca. 125 kilo ammoniakk. Det gjorde han til tross for at han hadde fått beskjed om ikke å helle ut noe og at ammoniakken måtte behandles forsvarlig. Bedriften ble av Høyesterett idømt en bot på 1,2 millioner kroner fordi den ansatte hadde handlet på vegne av bedriften.

Tekst av førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland, Økokrim og illustrasjonsfoto av Kai Jensen/Scanpic

Politimesteren i Asker og Bærum utferdiget 7. mars 2006 et forelegg mot bedriften for tre overtredelser av forurensningsloven § 78, jf. straffeloven § 48 a, med en bot på to millioner kroner. Det ble også tatt ut tiltale mot den ansatte i bedriften som hadde sluppet ut ammoniakken, for to overtredelser av forurensningsloven § 78.

Den ansatte ble i tingretten dømt til betinget fengsel i 45 dager og til å betale en bot på 15 000 kroner samt saksomkostninger på 5 000 kroner. Både bedriften og den ansatte ble dessuten dømt til å betale erstatning til Bærum kommune på henholdsvis 450 000 og 315 000 kroner. Bedriften ble også dømt til å betale 1,2 millioner kroner i bot og 50 000 kroner i saksomkostninger. Bedriften mente de ikke kunne straffes og anket til lagmannsretten hvor de også ble dømt til en bot på 1,2 millioner kroner. Spørsmålet om foretakstraff og straffutmåling endte til slutt i Høyesterett, som avsa dom 28. november 2007.

 

Skyldspørsmålet

Høyesterett vurderte om den ansatte hadde handlet på vegne av bedriften, da han foretok utslippet. Forsvareren viste i den forbindelse til at den ansatte handlet i strid med muntlig instruks om ikke å tømme ut ammoniakkblandingen.

Høyesterett vurderte om den ansatte ved utslippet hadde brutt instruksen på en måte som bedriften ikke kunne forutse, og om handlemåten hadde et slikt klart illojalt preg at den ansatte ikke kunne sies å ha handlet på vegne av foretaket. Høyesterett viste blant annet til at bedriften i noen grad kunne forutse utslippet fordi bedriftens reaksjon på varselet var lite spesifikk og manglet konkret oppfølgning. Videre viste Høyesterett til at bruken av muntlig instruks i en slik sammenheng er utilfredsstillende også fordi det lett kan oppstå uklarheter eller misforståelser. Påregneligheten forsterkes ved at bedriften ikke hadde etablert betryggende rammebetingelser i form av egne generelle, skriftlige instrukser for håndtering av en slik ammoniakkblanding.

Høyesterett så det ikke for så upåregnelig at det kunne frita bedriften for straff at den ansatte fire dager etter varselet tømte innholdet i et av fatene ut i naturen. Høyesterett kom således til at den ansatte, da han helte ut ammoniakkblandingen, handlet «på vegne av» bedriften, og anså at vilkårene for å ilegge straff etter straffeloven § 48a var oppfylt.

Høyesterett har altså i vurderingen av instruksbrudd i relasjon til vilkåret «på vegne av» sett dette i sammenheng med øvrige organisatoriske tiltak som kunne ha forhindret lovbruddet.

 

Straffespørsmålet

Høyesterett gikk så over til å behandle straffespørsmålet og viste til at adgangen til å ilegge foretaksstraff er fakultativ. Selv om vilkårene foreligger, er det opp til retten om foretaket skal straffes, jf. utrykksmåten «kan... straffes» i straffeloven § 48a. Høyesterett kom til at bedriften kunne straffes under henvisning til blant annet forarbeidene til forurensningsloven, samt Rt 1998 side 652 og Rt 1998 side 2011. I forarbeidene pekes det på at forurensningslovgivningen skal verne sentrale og viktige verdier, og at man er innenfor et område hvor det er rimelig grunn til å anta at straffetrusler kan ha en reell preventiv betydning, fordi utslippene ofte skjer fra økonomisk virksomhet som drives ut fra rasjonelle motiver.

 

Straffutmålingen

Ved straffutmålingen viste Høyesterett til at allmennpreventive hensyn er viktige i forurensningssaker. Utslippet av 125 kilo ammoniakk ble ansett som grov og botens størrelse burde også avspeile at samfunnet hadde lidt et tap gjennom de naturskadene som var oppstått.

At bedriften også manglet retningslinjer og opplæringstiltak om ammoniakkholdig vann som kunne ha forebygget overtredelsen talte også for en følbar straffereaksjon. Den manglende internkontrollen ble sett på som en alvorlig lovovertredelse fordi det forelå omfattende brudd på foretakets plikter etter internkontrollforskriften.

Til tross for disse skjerpende omstendighetene kom Høyetserett til at lagmannsrettens fastsettelse av boten til 1,2 millioner kroner var passende, og viste til at det i formildende retning ble lagt vekt på at foretaket hadde gitt beskjed om forsvarlig behandling av fatene, da den ansatte varslet om at han ville tømme ut innholdet. Bedriften må også betale erstatning til Bærum kommune med 163 957 kroner, som de var dømt til i lagmannsretten.

Mer om saken og ammoniakk finner du på side 19–23, i artikkelen «Utslipp av Ammoniakk, ammonium, salmiakk eller gjødsel?».


Sist oppdatert 15/10/2015