Kulturminnekriminalitet

Tollere, polititjenestepersoner og ansatte i kulturminneforvaltningen har deltatt i en undersøkelse i regi av Universitetet i Oslo der blant annet kompetanse på kulturminner har vært tema. Formålet med undersøkelsen har vært å kartlegge behovet for etter- og videreutdanning på dette fagfeltet.

Av politioverbetjent Kenneth Didriksen, Økokrim. Illustrasjonsfoto: Ingvil Trana, Økokrim

Undersøkelsen ble, for politiets vedkommende, gjennomført ved at utvalgte politifolk fikk tilsendt en henvendelse på e-post der de ble bedt om å svare på et internettbasert spørreskjema.

Det var utformet 33 spørsmål som behandlet alt fra statistiske opplysninger om alder, utdanning og arbeidserfaring til spørsmål om egen oppfatning av kompetanse og også den enkeltes synspunkter på prioriteringer.

Politiets deltakelse i undersøkelsen er forankret i Politidirektoratet og alle besvarelsene er anonymisert både på navn og geografisk opprinnelse. Det var konsulentfirmaet Albatrass, som på oppdrag fra  rapporten: «Å jobbe med kulturminner». Professor Christopher Prescott, ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH), Universitetet i Oslo, er faglig ansvarlig for prosjektet.

Førstekonsulent Ane Ohrvik, ved IAKH, Universitetet i Oslo, er prosjektleder for undersøkelsen. Hun sier at resultatet av undersøkelsen er svært interessant med tanke på at det er politiet og tollvesenet som er førstelinjen i forhold til å håndheve både kulturminneloven og ikke minst UNESCO-konvensjonen av 1970, som Norge nylig ratifiserte.

«Det er dette regelverket Norge har utformet og samtykket i. Det er et uttrykk for på hvilket nivå vi ønsker å beskytte våre kulturminner og å bidra internasjonalt til å hindre ulovlig handel. Jeg vil derfor hevde at det er ganske alarmerende at verken politiet eller tollvesenet selv opplever å ha tilstrekkelig kompetanse til å utføre den jobben som naturlig følger med rollen».

Miljøkrim gjengir her en del av hovedfunnene slik de står gjengitt i rapporten:

 

Stort behov for kompetanseheving

Politifolkene, i likhet med tollerne, synes ikke de har nok kompetanse for å bekjempe kulturminnekriminalitet. 77,3 % av politifolkene sier dette Omlag halvparten av respondentene sier de trenger generell innføring i kulturminnekriminalitet. De opplever at de mangler kompetanse på «det meste» innenfor feltet. Det som fremheves videre er kompetansehevingsbehov på lovverket – teori og praksis omkring bruk av loven.

Deretter kunnskap om kulturminnekriminalitetsfeltet; etterforskning, avdekke saker, sikre bevis, kunnskaper om dette som type kriminalitet, hvilke bransjer bør man være på utkikk etter. I tillegg sier de at de ikke ville kunne kjenne igjen kulturminnegjenstander generelt eller som har vært gjenstand for import eller eksport, og at de trenger  ompetanseheving på dette.

Behovet for kompetansehevingstiltak underbygges når respondentene blir spurt om de opplever å ha nok kompetanse på de ulike delene av loven til å kunne håndheve den. Det er kun 8 personer som sier de har nok kunnskap og 29 (65,9 %) mener de har for liten.

 

Bekjempelse av kulturminnekriminalitet

Over halvparten av politifolkene i undersøkelsen opplever at bekjempelse av kulturminnekriminalitet er aktuelt i sin jobbhverdag. I denne sammenheng er det relevant å nevne at undersøkelsen er blitt sendt til et utvalg av respondenter som antas å allerede jobbe med, eller være interessert i å jobbe med, bekjempelse av kulturminnekriminalitet, og derfor er det kanskje vel så interessant at 13 av de 44 som svarer opplever at dette arbeidet er mindre aktuelt.

Kulturminnekriminalitet er i følge respondentene ikke en prioritert sak på arbeidsplassen.Det havner langt ned på prioriteringslisten i forhold til andre viktige saker og dette skyldes blant annet generell manglende kunnskap om feltet, og manglende kunnskap og ønske om å prioritere dette hos ledelsen. Bildet respondentene skisserer viser at dette er en «ond sirkel» hvor få saker hindrer oppbygging av kompetanse, noe som igjen hindrer prioritering i å «skape saker» og bygge opp kompetanse.

Foto av en vase

På spørsmål om respondentene har vært involvert i eller hatt mistanke om saker vedrørende ulovlig import eller eksport svarer et flertall nei. Kun én av de 33 som svarer ja, viser til saker som har medført straffereaksjon i kvalitativt svar.

Svært få politifolk sier at de kjenner til nasjonale eller internasjonale fortegnelser over stjålne kulturminnegjenstander.

På spørsmål om hvor viktig det er å stoppe innførsel og utførsel av ulovlige kulturminner svarer et stort flertall av respondentene at de synes dette er viktig.

Som en opplysning til rapportens tekst om at politiet behandler få saker kan det nevnes at i siste oppdaterte oversikt fra Interpols «Stolen Works of Art» (mars 2008) er Norge oppført med én gjenstand. Til sammenlikning er Sverige oppført med 232 gjenstander, Danmark har 720 og Tyskland 934. Ohrvik sier at Norges lave tall i dette registeret samsvarer godt med undersøkelsens resultat for politiets prioritering av kulturminnekriminalitet.

«De lave tallene på behandlede saker og innrapporteringer til Interpol i disse etatene må ses i sammenheng med hvilken kompetanse politiet og tollvesenet selv opplever at de har. Opp mot 80 % av respondentene i politiet og 75 % fra tollvesenet hevder selv at de ikke kan gjenkjenne et kulturminne visuelt», sier Ohrvik som en kommentar til en av undersøkelsens mest entydige resultat.

 

Samarbeid med andre aktører

Et flertall oppgir at de samarbeider utover sin egen arbeidsplass i bekjempelse av kulturminnekriminalitet og nevner instanser som politi, toll, vedtaksinstitusjoner, arkeologer, konservatorer, Interpol og Riksantikvaren. Samarbeidet kan foregå gjennom fylkesmiljøforum eller samarbeid om enkeltsaker, gjensidig informasjonsutveksling og ved bruk av ekspertise.

Dårlig samarbeid mellom de aktuelle myndighetene og etater som jobber med kulturminner trekkes frem av flere respondenter og kan være med på å forklare den «onde sirkelen» som beskrives over. Her dreier det seg om samarbeid med kulturminnevernsmyndigheter, som kommune og fylkeskommune samt vedtaksmuseer. Det mangler kunnskap i kommunene og det hender at de gir tillatelser til inngrep som ødelegger/fjerne kulturminner.  Mangelen på samarbeid skyldes i følge noen at det mangler rutiner for å trekke inn aktuelle samarbeidsparter i aktuelle saker. Respondentene understreker også at politiet trekkes for sent inn i slike saker og at forvalterne av kulturminnene sjelden tenker i strafferettslige baner.

Det er viktig å understreke at politiet forholder seg bredere til kulturminnekriminalitet enn det tollvesenet gjør. Politiet forholder seg til alle former for kulturminnekriminalitet fra nybyggervirksomhet på bevaringsverdig grunn, til brudd på vern av offerplasser, til smugling av kulturminnegjenstander.

 

Tidligere deltakelse på kurs og ulike kursleverandører

Det er 14 politifolk som har deltatt på etter- og videreutdanningskurs, hovedsakelig uten studiepoeng, innen bekjempelse av kulturminnekriminalitet, med særlig fokus på regelverk og forskrifter i forhold til import og eksport av kunst- og kulturminnegjenstander. Noen har også deltatt på kurs innenfor en rekke av de andre foreslåtte alternativene.

Kurstilbydere som oppgis er i hovedsak Økokrim, men høgskoler (Høgskolen i Trøndelag), Riksantikvaren og Politihøgskolen nevnes også som aktuelle kursleverandører. Vi vet at Politihøgskolen og Økokrim tilbyr kurs med kulturminnekriminalitet som tema, men få velger å delta på slike kurs.

 

Begrepet kulturminne

Toll: Et flertall av respondentene i tollundersøkelsen legger i sin definisjon av kulturminnebegrepet, vekt på at kulturminner er noe av historisk verdi, noe gammelt, noe uerstattelig, spor etter noe som er menneskeskapt, noe av nasjonal verdi. Flere tidfester kulturminner til å være eldre enn 100 år. Dette refererer sannsynligvis til Kulturminneloven § 23 der utførselsforbudet blant annet omfatter kulturminnegjenstander som er eldre enn 100 år. I tilfeller der gjenstander er omfattet av loven skal den som ønsker å ta med seg gjenstanden ut av landet ha et utførselsbevis.

Politi: På spørsmål om hvordan definere: et kulturminne svarer politiet i stor grad sammenfallende med respondentene i tollundersøkelsen. Majoriteten beskriver kulturminner som spor fra menneskelig aktivitet som har en historisk verdi og forteller noe om vår kulturarv. Politiet henviser ikke i samme grad som tollerne til at alderen på et objekt definerer hvorvidt det er et kulturminne eller ei. Dette kan blant annet skyldes at de forholder seg bredere til kulturminnene og kulturminnekriminalitetsfeltet, og ikke bare til import og eksport av kulturminner.

 

Funn fra undersøkelsen i kulturminnesektoren – om kulturminnekriminalitet

De aller fleste blant dem som svarer på undersøkelsen har ikke vært i kontakt med saker hvor det har vært mistanke om kriminalitet. Men likevel er det verdt å merke seg at et relativt stort antall respondenter (33 av 115) svarer at de selv eller noen de kjenner har hatt mistanke om eller vært vitne til ulovlig import/eksport av kulturminner. Det er også relativt mange som har opplevd å være i kontakt med gjenstander hvor de har vært usikre på gjenstandens legale status, selv om majoriteten av respondentene ikke har opplevd dette. Det er sprik mellom hvor ofte ansatte i kulturminnesektoren møter tilfeller hvor de er usikre på gjenstanders legale status og de tall politiet oppgir på hvor mange saker de møter i løpet av et år (vi har eksempler i materialet på at de har to–tre saker i året). Årsakene til dette kan blant annet være at ansatte i kulturminnefeltet oppgir at de ville kontaktet faglige instanser innenfor sitt eget felt som Riksantikvaren, Universitetsmuseene, landsdelsmuseene, museer med forvaltningsansvar, nasjonalbiblioteket og fylkeskommuner.

Det er kun 12 av 115 respondenter som besvarer spørsmålet om samarbeid mellom Interpol, politi, Økokrim eller jurist. På spørsmål om samarbeidspartnere utover egen arbeidsplass er det imidlertid mange flere (69 stk) som oppgir at de har samarbeid med politiet, Økokrim, Politihøgskolen, Kystvakt, Tollvesen, statsadvokaten og regjeringsadvokaten. Det er en del (69 stk) i kulturminnesektoren som oppgir at kulturminnekriminalitet er en årsak til at de har et kompetansehevingsbehov.

Ane Ohrvik sier avslutningsvis at det er for tidlig å konkludere med hvorvidt undersøkelsens resultat fører til konkrete etter- og videreutdanningstilbud for de aktuelle faggruppene.

Undersøkelsen har avdekket at det er et stort behov for kompetanseheving. Behovet må erkjennes av bevilgende myndigheter og vi ønsker i det videre arbeidet med å bygge opp et tilbud at dette kan gjøres i samarbeid med øvrige relevante etater. Da har vi mulighet til å sy sammen et tilbud som gir spesifikk kompetanse der det fins behov. Nå vet vi hva etatene trenger av kunnskap, vi kan lage tilbudene og tilby kompetansen på feltet.


Sist oppdatert 13/04/2008