Biologen har ordet: Bunndyr – en sunnhetsindikator for våre vassdrag

Bunndyr utgjør et viktig næringspotensial for fisker, fugler og voksne insekter i alle vassdrag, men de er også en meget viktig sunnhetsindikator på vassdraget. Bunndyrenes sammensetning avspeiler forholdene i et vassdrag over tid, både det biologiske mangfoldet og den økologiske tilstanden. Man kan enkelt si at dersom det er dårlig stelt med bunndyrene i et vassdrag, så er det dårlig stelt med livet ellers i vassdraget. Derfor benyttes ofte bunndyranalyser for å karakterisere tilstanden i et vassdrag.

Tekst: biolog Solveig Ravnum, ØKOKRIM. Foto: Nina Johnsson, Norsk institutt for naturforskning.

 

Hva er bunndyr?

I alle ferskvannsystemer lever det bunndyr på eller i bunnen av innsjøen, elven eller bekken. Dette er ryggradløse dyr (evertebrater) av typen insekter, mark, snegler, igler, krepsdyr og muslinger. De kan finnes i tettheter på opptil flere tusen individer per kvadratmeter.

De vanligste artene av bunndyr som man finner i vassdragene for eksempel i og rundt Oslo er døgnfluelarver, steinfluelarver, vårfluelarver, fjærmygglarver, fåbørstemark, toppluesnegler, hundeigler, gråsugger, edelkreps, ertemuslinger og elvemuslinger. Insektlarvene er livsviktig føde for fisk i rennende vann og for voksne insekter. Forskjellige fuglearter benytter seg av forskjellige bunndyrarter som føde.

 

Hvorfor foretrekkes bunndyranalyser?

Vanligvis har fysisk-kjemiske parametere og bakteriologiske analyser blitt brukt for å vurdere vannprøver, men disse analyser gir kun øyeblikksbilder av tilstanden og kan gå glipp av for eksempel akutte og korte forurensningsutslipp. Bunndyrfaunaen som har vassdraget som levested vil gi bedre informasjon om tilstanden over et lengre tidsrom. Bunndyranalyser er derfor å foretrekke fremfor andre analyser for å karakterisere et vassdrag.

 

Bruksområder for bunndyranalyser i dag

Studier som hittil har blitt utført i Norge av blant annet Laboratorium for Ferskvannsøkologi og Innlandsfiske (LFI) og Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) har vist at bunndyr er veldig godt egnet til karakterisering av forurensning i vassdragene for eksempel i og rundt Oslo. Dette har vært gjort på oppdrag fra Vann- og avløpsetaten, Oslo Kommune (VAV) i Oslovassdragene helt siden 1976 og frem til i dag. Faunaen kan dessuten brukes til å lokalisere utslippskilder av kortvarig forurensning som ofte ikke blir oppdaget av kjemiske rutineundersøkelser. Blant annet etter et alvorlig punktutslipp i Akerselva  i oktober 1986 kunne kilden spores ved hjelp av bunndyr undersøkelser.

 

Slik utføres bunndyranalyser

Den såkalte sparkemetoden benyttes til innsamlingen av bunndyr (NS-ISO 7828), og med denne metoden blir de fleste artene som er til stede i vassdraget registrert. Man bruker foten og roter opp elvebunn-substratet foran en finmasket håv, dermed blir dyr, planter og organisk materiale ført med strømmen inn i håven. Totalt antall bunndyr og sammensetningen fordelt på hovedgrupper av bunndyr for hver enkelt stasjon og tidspunkt blir registrert. Metoden gir kun et grovt anslag over tettheten av bunndyr.

De innsamlede resultatene brukes deretter til å regne ut det biologiske mangfoldet og den økologiske tilstanden i vassdraget:

  1. Det biologisk mangfoldet i et vassdrag kartlegges ved å undersøke de bunndyrene som lever der. En fattig artsammensetning er et veldig sårbart økosystem. Det biologiske mangfoldet måles ved å artsbestemme og telle de dyrene man finner, deretter kan man gradere resultatet etter forskjellige standardiserte indekser. For eksempel er «EPT indeksen» mye brukt, der antall arter av døgnfluer, steinfluer og vårfluer blir registrert. Dette er tre hovedgrupper av insekter som er vanlige i de norske vassdragene, og som man har funnet godt egnet til å indikere hele det biologiske mangfoldet i vassdraget.
  2. Den økologiske tilstanden i et vassdrag vurderes også ved hjelp av bunndyr, siden noen bunndyrarter er mer forurensningstolerante enn andre. Basert på de artene og antallet individer man finner av de forskjellige artene kan man regne ut en «ASPT indeks» som illustrerer graden av forurensning og den økologiske tilstanden.

 

Døgnfluelarve Døgnflue
Bildet viser en døgnfluelarve som er et bunndyr i ferskvann på larvestadiet. Som voksent individ blir døgnfluelarven til et insekt og lever over vann.


Hvorfor er artsammensetningen av bunndyr viktig?

Artsbestemmelser av bunndyrfaunaen er nødvendig dersom denne skal kunne anvendes som indikator på forurensning, fordi forskjellige arter i samme slekt kan vise ganske ulik toleranse til forurensning, noen er forurensningstolerante, andre er forurensningsfølsomme. Mange bunndyrgrupper vil være til stede i elver og bekker med liten organisk forurensing, og ingen gruppe eller art vil dominere fauna-sammensetningen i disse vassdragene. Ved organisk forurensning i et vassdrag vil de mest følsomme bunndyrartene forsvinne først. Dette fører til en endring i faunaen der kun noen arter overlever og overtar fordi de kan leve og forplante seg under de endrede miljøforholdene. Redusert konkurranse og predasjon fra andre arter av bunndyr og fisk, gjør at de gjenværende overlevende artene vil øke i antall og vassdraget vil få en sterkt forenklet faunasammensetning. Med denne kunnskapen i bakhånd kan således sammensetningen av bunndyr (mengde arter og antall individer) gi verdifull informasjon om tilstanden til et vassdrag over lengre tid.

 

Eksempler på hvordan bunndyranalyser kan brukes til å tolke vannkvaliteten

Når mange forskjellige arter av døgnflue-slekten og steinflueslekten er til stede samtidig ved samme lokalitet så er dette en sikker indikasjon på god vannkvalitet. Når kun for eksempel en døgnflueart er til stede og ingen steinfluearter tyder det på moderat til sterk grad av forurensning. Når ingen døgnflue- eller steinfluearter er til stede i det hele tatt tyder det på meget sterk grad av forurensning av vassdraget. Fåbørstemark, fjærmygg, snegler, igler vil øke i tetthet og antall når forurensningen tiltar. For øvrig er fåbørstemark og fjærmygg viktige deler av den naturlige bunnfaunaen, og tyder ikke nødvendigvis på dårlig vannkvalitet, det er kun når de dominerer faunaen med noen få tolerante arter at de indikerer forurensning.

 

Kilder

Aanes, K.J. og Bækken, T., 1989: Bruk av vassdragets bunnfauna i vannkvalitetsklassifisering. Nr. 1 Generell del. NIVA/SFT. Rapport 2278.

Bremnes, T. Og Saltveit, S.J., 1993: Faunaen i elver og bekker innen Oslo kommune. Del XII. Bunndyr og fisk i Akerselva 1989 og 1990. Laboratorium for Ferskvannsøkologi og Innlandsfiske. UiO. Rapport 138.

Bremnes, T. Og Saltveit, S.J., 2001. Bunndyr og fisk i Akerselva og Hovinbekken i 2001. Laboratorium for Ferskvannsøkologi og Innlandsfiske. UiO. Rapport 211.

Brittain, J.E. og Saltveit, S.J, 1984: Bruk av bunndyr i forurensningsovervåkning. Vann 19: 116–122.

Brittain, J.E. og Saltveit, S.J, 1988: A fish-kill in the river, Akerselva, Oslo, Norway: The use of benthos and fish to trace the source of pollution. Fauna norwegica Serie A 9: 37–42.

Bækken, T., 2010: Vurdering av økologisk tilstand i Osloelvene. Bunndyr og fisk
i Akerselva og Hovinbekken vår og høst 2010.
NIVA rapport 6107-2011.

Hellawell, J.M. 1986: Biological Indicator of Freshwater Pollution and Environmental Management. Elsevier Publishers, London. 546.

Hynes, H.B.N. 1960: The Biology of Polluted Waters. University of Liverpool Press, 202
Resh, V.H. og Unzicker, J.D., 1975: Water quality monotoring and aquatic organisms: the importance of species identification. J. Wat. Pollut. Control. Fed. 47 : 9–19.


Sist oppdatert 13/04/2012




PDF av nyeste Miljøkrim: