Kjemikeren har ordet: Helseeffekter av POP-er

I siste nummer av Miljøkrim skrev jeg om Stockholmskonvensjonen og miljøgiftene som kalles POP-er (Persistente organiske miljøgifter). POP-er kjennetegnes ved at de er giftige, fettløslige, lite nedbrytbare og at de bio-akkumuleres i dyr og mennesker. Eksempler på POP-er er PCB, dioksiner, klororganiske pesticider og bromerte flammehemmere.

Tekst: spesialetterforsker cand. scient Vivian Miksch Fredenborg, ØKOKRIM

 

POP og helse

I denne artikkelen ser jeg litt nærmere på de helsemessige konsekvensene man finner hos individer utsatt for komplekse blandinger av POP-er. På dette feltet skjer det mye interessant forskning men med ganske urovekkende resultater. Det har lenge vært kjent at det finnes en sammenheng mellom POP-er og insulinresistens. De første studiene som viste denne sammenhengen kom fra USA (Lee et al. 2006) og senere er lignende studier med samme resultat gjort i Europa (Rignell-Hydbom et al. 2009 og Airaksinen et al. 2011) og i Asia (Uemura et al. 2009). Det man ikke har visst er hvorvidt POP-er er en av årsakene til insulinresistens i tillegg til de fra før kjente årsakene som genetisk predisposisjon og livsstils faktorer som fysisk inaktivitet og et for høyt kaloriinntak.

 

Insulinresistens

Insulinresistens betyr at cellene ikke reagerer, eller reagerer for lite på insulin. Dette kan så føre til glukose intoleranse, fedme, høyt blodtrykk og forhøyede mengder av fettstoffer i blodet. På lengre sikt kan dette gi type 2 diabetes, fettlever, hjertekarsykdommer og kreft for å nevne det viktigste (Biddinger et al. 2006).

 

POP eksponering

POP-er blir man hovedsakelig eksponert for gjennom maten og da primært den maten som inneholder mye fett. Det er derfor av interesse å se hvilke matvarer som inneholder mye POP-er. En studie (Schechter et al. 2010) har sammenlignet POP nivåer i blant annet hamburger, bacon, pølser, helmelk, is, egg og oppdrettslaks. De har analysert på en hel rekke av forskjellige POP-er og resultatene viser at både i helmelk, egg og bacon finner man knapt noen POP-er og da kun i svært lave konsentrasjoner. I hamburgerkjøtt og is finner man noen flere og med litt høyere konsentrasjoner men fortsatt lave. I oppdrettslaksen derimot finner man nesten samtlige av de POP-ene man ser etter (23 stykk av totalt 25) og nå i betraktelig høyere konsentrasjoner. Man kan derfor si at fet fisk som oppdrettslaks inneholder relativt mye POP-er sammenlignet med andre fete matvarer.

 

Siste resultater fra forskningen

På bakgrunn av disse resultatene er det forsket på dette temaet også her i landet. I en studie (Ruzzin et al. 2010) har man sett på rotter som er fôret i 28 dager med en diett med et høyt fettinnhold av raffinert eller uraffinert fiskeolje, utvunnet fra oppdrettslaks. Dette ble gjort for å eksponere rottene for POP-er som man vet akkumuleres i fettvevet til laksen. I raffinert fiskeolje er det meste av de skadelige POP-ene fjernet men de er ikke fjernet i den uraffinerte. Som nevnt ovenfor finner man i dag en sammenheng mellom POP-er og insulinresistens, men på den annen side har man studier som viser at omega 3 fettsyrene man finner i fet fisk har flere gode helsemessige effekter deriblant at den virker beskyttende mot en diett med høyt fett innhold når det gjelder utvikling av insulinresistens (Storlien et al. 1987). Det vil derfor være interessant om POP-er i forbindelse med omega-3-fettsyrer er mindre skadelige enn uten disse gunstige fettsyrene.

Resultatene fra undersøkelsen viste at alle rottene som ble eksponert for den uraffinerte fiskeoljen utviklet insulinresistens, fedme og fettlever, men dette skjedde ikke med de rottene som ble foret med den raffinerte fiskeoljen. Konklusjonen de trakk var derfor at eksponering av POP-er tilstede i miljøet og næringskjeden er i stand til å gi insulinresistens og svekke både lipid(fett) og glukose(sukker) metabolismen og at POP-ene derfor kan være bidragsytere til den store økningen man finner av insulinresistens og lignende metabolske tilstander i jordens befolkning. I tillegg oppveier ikke den gunstige effekten omega-3-fettsyrene har i uraffinert lakseolje de negative effektene POP-ene har på metabolismen.

I en annen norsk studie undersøkte man om en diett bestående av oppdrettslaksfilet forhindrer eller bidrar til insulinresistens i mus (Ibrahim et al. 2011). Musene ble foret i 56 dager med forskjellige typer dietter med og uten oppdrettslaksfilet i hver, i tillegg til en kontrollgruppe. En gruppe fikk en diett bestående av høyt fett innhold og en fikk såkalt «western diet», samt en gruppe fikk en diett bestående av laks med reduserte POP konsentrasjoner. Resultatene i studien viste at oppdrettslaks med høyt POP-nivå bidro til insulinresistens og fedme i musene. Musene som fikk høy fett fôr inneholdende laksefilet med reduserte POP-innhold viste mindre metabolske forstyrrelser enn de musene som fikk høy fett fôr med vanlig laksefilet. Studien konkluderte med at det å bli utsatt for POP-er gjennom inntak av oppdrettslaks, som er en av de mest spiste fettrike fiskene på verdensbasis, kan bidra til metabolske forstyrrelser som er forbundet med diabetes type 2 og fedme. Kronisk inntak av fet oppdrettsfisk ser derfor ut til å bidra, istedenfor å redusere, faren for insulinresistens på grunn av innholdet av POP-er.

 

Hva kan vi gjøre med resultatene?

De ovenfor nevnte studiene ble gjort på mus og rotter og man kan ikke automatisk overføre resultatene til mennesker. Musene og rottene fikk også veldig mye oppdrettslaks i forsøksperioden og for at en voksen person skal få i seg like mye fisk som musene i forhold til kroppsvekt tilsvarer det at en voksen spiser 250 gram laks i uken i cirka 20 år (Dette er allikevel ikke urealistiske mengder).

Konklusjonen forskerne kommer til er at det er sterke bevis for at POP-eksponering kan gi metabolske sykdommer som insulinresistens og fedme og at vi derfor bør unngå å bli eksponert for POP-er. Det er derfor viktig at POP-er i mat reduseres, noe vi bare kan oppnå på lang sikt hvis vi klarer å redusere utslippene av disse stoffene til naturen. På kort sikt må vi sørge for at oppdrettsnæringen bruker fôr uten miljøgifter. I tillegg må vi nøye overvåke nivået av POP-er i maten vi spiser og derved unngå eller i hvert fall redusere inntaket av matvarer med de høyeste nivåer av POP-er. Tilsutt må man vurdere om de grenseverdier som er satt for innholdet av miljøgifter i matvarer i dag bør revurderes sett i lys av den nye kunnskapen nye forskningsprosjekter stadig gir oss om miljøgifters skadelige effekter i dyr og mennesker.

 

 

Regelverket

Det er foreløpig ikke satt noen grenseverdier for innholdet av de ikke dioksinlignende PCB-ene i verken fiskefôr eller fiskefilet. For dioksiner og dioksinlignende PCB-er er det derimot fastsatt maksimumsgrenser.

NIFES (Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning) overvåker innholdet av forurensende stoffer i fisk. I NIFES rapport fra 2009 står det at siden 2004 har ingen fiskeprøver inneholdt dioksiner og dioksinlignende PCB-er
i nærheten av eller over den fastsatte grenseverdien.

Forordning (EF) nr 1882/2006 som er gjennomført i norsk rett forskrift av 27. september 2002 nr. 1028: Forskrift om visse forurensende stoffer i næringsmidler. I denne forskriften §3 er grenseverdien for summen av dioksiner og dioksinlignende PCB-er for muskelkjøtt av fisk satt til 8,0 pg/g.

Forskrift om fôrvarer nr. 1 290 av 7. november 2002 under vedlegg 1A. angir at grenseverdien til summen av dioksiner og dioksinlignende PCB-er i fôrvarer til fisk er på 7 pg/g.

 

Kilder

Airaksinen R, Rantakokko P, Eriksson JG, Blomstedt p, Kajantie E, et al. 2011: Association between type 2 diabetes and exposure to persistant organic pollutants. Diabetes Care 34(9): 1972–1979.

Biddinger SB, Kahn CR. 2006: From mice to men: Insights into the insulin resistance syndromes. Annu Rev Physiol 68:123–158.

Ibrahim MM, Fjære E, Lock EJ, Naville D, Amlund H, Meugnier E, et al. 2011: Chronic consumption of farmed salmon containing persistent organic pollutants causes insulin resistance and obesity in mice. PloS ONE: Volume 6, Issue 9 e25170.

Lee DH, Lee IK, Song K, Steffes M, Toscano W, Baker BA, et al. 2006: A strong dose-response relation between serum concentrations of persistent organic pollutants and diabetes: results from the National Health and Examination Survey 1999–2002. Diabetes Care 29(7):1638–1644.

Rignell-Hydbom A, Lidfeldt J, Kiviranta H, Rantakokko P, Samsioe G, Agardh CD, Rylander L.2009: Exposure to p,p-DDE : A risk factor for type 2 diabetes. PloS ONE: Volume 4, Issue 10 e7503.

Ruzzin J, Petersen R, Meugnier E, Madsen L, Lock EJ, et al. 2010: Persistent organic pollutant exposure leads to insulin resistance syndrome. Environ Health Perspect 118:465-471.

Schechter A, Colacino J, Haffner D, Patel K, Opel M, Päpke O,Birnbaum L. 2010: Perfluorinated compounds, polychlorinated biphenyls, and organochlorine pesticide contamination in compocite food samples from Dallas, Texas USA. Environ Health Perspective 118: nr 6.

Storlien LH, Kraegen EW, Chisholm DJ, Ford GL, Bruce DG, Pascoe WS. 1987: Fish oil prevents insulin resistance induced by high-fat feeding in rats. Science 237:885-888.

Uemura H, Arisawa K, Hiyoshi M, Kitayama A, Takami H, Sawaschika K, et al. 2009: Prevalence of metabolic syndrome associated with body levels of dioxin and related compounds among Japan’s general population. Environ Health Perspect 117:nr 4.

Norwegian Institute of Nutrition and Seafood Research (NIFES). Annual report for 2009: Monitoring program for residues of therapeutic agents, illegal substances, pollutants and other undesirables in farmed fish.
www.nifes.no

 


Sist oppdatert 13/04/2012




PDF av nyeste Miljøkrim: