Miljødemonstranter gikk ikke fri i Høyesterett

Den 19. desember 2011 avgjorde Høyesterett en sak som gjaldt tre menn som demonstrerte i forbindelse med prosjektet «Ren Oslofjord» og nektet å etterkomme pålegg fra politiet om å fjerne seg. Høyesterett kom til at de tiltalte hverken kunne frifinnes på grunn av nødrett eller nødverge.

Tekst: statsadvokat Katharina Rise, Riksadvokatembetet. Foto fra politiet til straffesak.

De tiltalte hadde tilknytning til miljøstiftelsen Neptune Network, som har til formål å beskytte havet mot miljøgifter og å få et rent hav. Prosjektet «Ren Oslofjord» gikk ut på å fjerne forurensede masser på sjøbunnen i indre Oslofjord i forbindelse med utbyggingen av Bjørvika og Operaen. Massene ble transportert til deponiområdet mellom Langøyene og Malmøykalven og deponert cirka 70 meter under havoverflaten. Deponiområdet ble opprettet etter at SFT – Statens forurensningstilsyn (Klima- og forurensningsdirektoratet) hadde gitt slik tillatelse til Oslo Havn.

Valget av deponisted og deponeringsmåte utløste omfattende protester og demonstrasjoner. De tiltalte gjennomførte en rekke demonstrasjoner fra juni 2006 til oktober 2008, og de varslet så vel Oslo Havn som politiet i forkant om demonstrasjonene.

 

Klatret opp i mast

To av de tiltalte aksjonerte 7. september 2007 mot det de mente var miljøødeleggelser og brudd på tillatelsen gitt av SFT. Cirka klokka 06.00 om morgenen klatret de opp i en om lag 16 meter høy mast på en arbeidskran ved Malmøykalven, hang opp et banner med teksten «STOPP GIFTDUMPINGEN», og lenket seg fast.

Ren oslofjordPolitiet ble tilkalt og påla de tiltalte over mobiltelefon å klatre ned fra masten, og dro så fra stedet. Arbeidet med deponeringen ble stoppet, og etter en tid kom politiets beredskapstropp. De ga på nytt pålegg om at de to tiltalte skulle komme ned fra masten, noe de ikke etterkom. Politiet klatret så opp i masten med avbitertang, og hentet de to ned. De tiltalte gjorde ingen motstand og klatret ned selv, og aksjonen ble avviklet.

Bakgrunnen for aksjonene var at de tiltalte oppdaget at det ble sluppet forurenset masse direkte i fjorden fra lekterne som transporterte massene til deponiområdet. Oslo Havn fikk opplysninger fra de tiltalte om mulige brudd på konsesjonen i form av dumping av kloakk og for høye PCB verdier i de forurensede massene før aksjonen.

I januar 2008 anmeldte de tiltalte Oslo Havn og selskapet som var engasjert til å deponere de forurensede massene. Vedlagt anmeldelsen forelå omfattende dokumentasjon. Anmeldelsen ble sendt i kopi til SFT som i februar 2008 anmeldte det samme forholdet. I Oslo tingretts dom av 1. februar 2010 ble selskapet som deponerte massene idømt foretaksstraff og to ansatte i selskapet ble funnet skyldige i å ha dumpet forurensede masser.

 

Fisket ut med båtshake

På formiddagen tirsdag 13. mai 2008 aksjonerte to av de tiltalte ved å borde en lekter som transporterte masse fra Frognerkilen og som de derfor mente var spesielt giftig.

Formålet med aksjonen var å hindre et nytt konsesjonsbrudd. Iført overlevelsesdrakter lenket aksjonistene seg fast i lekteren og forhandlet med kapteinen om å tømme den på et landdeponi, og de tilbød å betale frakten dit. Politiet ble tilkalt og beordret de tiltalte om å fjerne seg, men de nektet å etterkomme politiets pålegg. Politiet dro da for å hente avbiterutstyr. Da politiet kom tilbake, hadde de tiltalte frigjort seg fra kjettingen og begitt seg ut i den forurensede massen. De fikk på ny ordre om å fjerne seg, men nektet. Lekteren gikk så til Sjursøya, hvor politiet ga to av de tiltalte litt tid til å møte media og å komme seg ut av lekteren. De to forholdt seg passive inntil de ble fisket ut med båtshaker av politiet.

Den siste aksjonen skjedde den 15. oktober 2008. Domfelte la en seilbåt i kursen til en slepebåt og lekter som transporterte forurensede masser. Politiet ble tilkalt og påla tiltalte å fjerne seg fra slepebåtens kurs. Tiltalte ventet en stund med å etterkomme ordren.

 

Alta-kjennelsen

De domfelte ble i både tingretten og lagmannsretten idømt bot for forholdene og erstatning til Oslo Havn. De anket dommen til Høyesterett. De domfelte bestred ikke gyldigheten av SFTs (Klifs) tillatelser eller at politiets pålegg var lovlige, men de hevdet at nødrettsbestemmelsen i straffeloven § 47 kom til anvendelse, subsidiært at det forelå straffrihet på grunn av nødverge, jamfør straffeloven § 48.

De straffbare forholdene Høyesterett skulle vurdere hadde likhetstrekk med de etterfølgende rettssakene mot aksjonistene i forbindelse med Altautbyggingen. En rekke personer ble bøtelagt av politiet etter å ikke ha etterkommet pålegg i forbindelse med aksjoner mot veiutbyggingen og vedtakene knyttet denne.

De domfelte anførte at det siden Alta-kjennelsen i Rt. 1981 side 22 hadde skjedd en utvikling i retning av høyere toleranse for ytringer og demonstrasjoner, og at forståelsen er større i dag for behovet for å beskytte mennesker og dyr mot miljøødeleggelser og bekjempe miljøkriminalitet.

Til tross for at de tiltalte i denne saken aksjonerte mot et selskap som brøt konsesjonsvilkårene, slik at denne saken var ulik forholdet i Alta-kjennelsen, fant Høyesterett at unnlatelsene av å etterkomme politiets pålegg ikke var lovlige handlinger på grunn av nødrett eller nødverge til beskyttelse av det marine miljøet og menneskers og dyrs liv og helse.

 

Politiets oppgave klar

Etter denne avgjørelsen synes det klart at politiet må forholde seg til de lovlig fattede offentlige vedtakene en utbygger eller tiltakshaver har, og beskytte vedkommendes virksomhet mot ulovlige sivile ulydighetsaksjoner. Aksjonistene hadde andre rettslige virkemidler enn å benytte seg av sivil ulydighet. De kunne begjære midlertidig forføyning og derved få stanset eventuell ulovlig virksomhet, og de kunne ha klaget til forvaltningsorganet som hadde gitt konsesjon eller fattet vedtak. Aksjonistene må følge rettsordenens spilleregler og ikke «ta saken i egne hender».

Dommen viser at det skal svært sterke grunner til for å frifinnes etter nødrett- og nødvergebestemmelsene når de foreligger et gyldig myndighetsvedtak.

Dersom de tiltalte skulle fått medhold, ville det åpnet for muligheten av privat rettshåndhevelse. Det ville ført til at aksjonistene kunne ha forsatt ulydighetsaksjonene uten politiets inngripen. Siden politiet ikke var angriper, og ikke kunne identifiseres med selskapet som transporterte massene, eller Oslo Havn, kunne de tiltalte ikke frifinnes for nødverge.

En privat borger har derfor en svært begrenset rett til å utøve nødrett når en offentlig tjenestemann bruker makt. Begrensningen er nødvendig av effektivitetshensyn og samfunnets behov for ro og orden. Folkets tillit til politiet tilsier det samme for at politiet skal kunne utføre sin rolle som ordensvern.

Politiet trenger ikke å vurdere om de ideelle grunner som begrunner en demonstrasjon vil kunne medføre at handlingene blir straffrie, når det foreligger et gyldig myndighetsvedtak til grunn for virksomheten som utøves. Det ville ført til en uholdbar situasjon for vedkommende polititjenestemann som måtte ha vurdert om nødrett eller nødverge forelå.


Sist oppdatert 13/04/2012




PDF av nyeste Miljøkrim: