Økende usikkerhet om ekthet

Trendene bekrefter det som lenge har vært en antagelse: Forfalskning er den formen for kunstkriminalitet som øker mest. Politiets utfordring blir å kartlegge aktørene og deres interne organisering.

.Tekst: politioverbetjent Kenneth Didriksen, ØKOKRIM. Foto: Frøydis B. Nilsen, Oslo politidistrikt

Produksjon og omsetning av falsk kunst er et økende problem globalt. Forfalskninger kommer fra hele verden, men det er i stor grad Vest-Europa og USA som – på grunn av sin betalingsevne og -vilje – er sisteleddet i verdikjeden. Det fins per i dag ingen statistikk, verken fra Norge eller Interpol, på hvor omfattende denne kriminaliteten er. Interpol har imidlertid innhentet informasjon gjennom åpne kilder, etterretning og kontakt med mange medlemsland, og fastslår at dette er et omfattende problem, antakeligvis større enn tyveri av kunst, målt etter pengestrømmen og antall objekter. Der hvor det til enhver tid er stor etterspørsel, blir det også tilbudt store mengder falsk kunst.

 

Motiv

Maleri
Bildene i denne artikkelen er falske kunstverk fra en sak i 1994; En Oslomann ble dømt til fengsel i ett år og ni måneder for bedrageri og måtte i tillegg betale erstatning. Bildene ble inndratt og henger i dag som utstilling på Politihuset i Oslo.

I tillegg til å ha solgt flere falske kunstverk av Munch, hadde han også prøvd å forfalske et oljemaleri med tittel «Kurver Maja» (se bilde til høyre), signert kunstneren Anders Zorn.

Det mest vanlige motivet for å forfalske kunst er økonomisk vinning. Som oftest er det bildende kunst (malerier, trykk, tegninger osv.) som forfalskes, men også skulpturer, arkeologiske objekter og mynter blir med jevne mellomrom gjenstand for slik virksomhet. Ett av de siste tipsene om falsk kunst som har kommet til ØKOKRIM, omhandler endog musikkinstrumenter som angivelig er produsert av en kjent instrumentmaker.

Ulovligheten består ikke i å produsere noe som er falskt, men å omsette det eller forsøke å omsette det kan være bedrageri etter bestemmelsene i straffeloven. Som nevnt er det muligheten for å kunne omsette falsk kunst til penger som er den dominerende drivkraften. Andre motiv for produksjon og salg av falsk kunst kan være å ødelegge/infisere et legalt marked. Dersom det blir usikkerhet om hva som er ekte og uekte, vil dette kunne dempe etterspørsel og salg og medføre en fordel og større markedsandeler for andre produkter/kunstnere. I spesielle tilfeller kan dette også være politisk motivert. Hevn kan også være et motiv ved at man ønsker å ødelegge troverdigheten til legale verdier som har stor symbolsk betydning for interesser man ikke sympatiserer med.

 

Fremgangsmåte

Det er ved falsk kunst som ved tyveri: Det er objektene plassert litt over middels omsetningsverdi og etterspørsel som er mest utsatt. Få, om noen, vil prøve å selge et falskt Mona Lisa. Like umulig vil det være å stjele det for å få det omsatt i et legalt marked. Det er for kjent, og markedet er derfor ødelagt eller i beste fall ikke-eksisterende. Det at tabloidpressen for en stund siden harselerte over at kunsttyver var lite profesjonelle fordi de hadde stjålet noen malerier, men latt det mest verdifulle henge igjen, blir da et tankekors. Muligens var tyvene svært profesjonelle og stjal med visshet om hva som var enklest å omsette. Det er som oftest markedet som genererer både tyveri og forfalskninger.

Det som etter hvert viser seg teknisk enklest å forfalske, er moderne, abstrakt bildende kunst i trykk og andre grafiske blad. Her brukes papir, farger og andre materialer som tilhører dagens sortiment. Med utstrakt bruk av datateknikk gjennom hele prosessen er det da teknisk mulig for stadig flere å kopiere kunst på troverdig måte som er vanskelig å avsløre selv for eksperter.

Noen kunstskoler og akademier i utlandet har som del av undervisningen lært studentene å etterlikne forskjellige teknikker fra de store mestrene. Dette har derfor blitt svært gode kopier på alle måter, også hva gjelder materialbruk og teknikk. Det fins eksempler på personer som har kjøpt disse studentarbeidene, selv påført en signaturkopi i hjørnet og solgt dem som ekte.

Mindre kostbar kunst som følges av et såkalt ekthetssertifikat som en garanti til kunden, kan i mange tilfeller være et signal om at det faktisk er uekte. Det er ofte samme produsent bak både kunsten og sertifikatet.

Markedet. Det kan i dette brokete markedet være vanskelig for en kunde å vite sikkert om det man kjøper, er ekte eller falskt. Selv renommerte kunsthandlere og auksjonshus kan, uten å vite det, selge uekte varer. Som kunde kan en likevel ta noen forholdsregler for å sikre seg best mulig: Bruk kjente salgssteder som har historie, et godt navn, og fagfolk som hjelper en. Sjekk gjerne proveniensen (historikken) til det en ønsker å kjøpe, konsulter gjerne en faginstitusjon og sjekk referanser. Unngå å stole utelukkende på et foto og en «troverdig» beskrivelse på Internett når det gjelder dyre kjøp. Selgers hensikt med å bruke Internett som salgskanal i stedet for en kunsthandler, kan nettopp være å hindre kjøper i å få sett og vurdert bildet ordentlig før kjøp.

Skal en kjøpe kostbar kunst eller kulturminner i utlandet, bør ikke dette skje på et tilfeldig utsalg i turiststrøk eller på flyplassen. Der kjøper man fine suvenirer og billige solbriller og betaler for nettopp det. Investeringer i kunst bør man derimot skje hos velrenommerte salgssteder hvor det er mindre sannsynlig at en blir lurt. Kunsthandlere er avhengige av et godt renommé, og få vil ofre en troverdighet bygd opp over mange år for å tjene raske penger på en tvilsom handel.

 

Politiets rolle ved forfalsket kunst

Ved saker der det er mistanke om omsetning eller forsøk på omsetning av falsk kunst, bør politiet ta beslag i det omstridte materialet for å få verifisert om det er ekte eller falskt. Det kan gjøres ved at en kunstkjenner som kan dokumentere sin fagkunnskap og/eller en sakkyndig ved vedtaksinstitusjonene (museene), får objektet til vurdering med et mandat fra politiet (eventuelt fra retten) til å skrive en rapport der han/hun begrunner sin konklusjon. Dokument- og skriftseksjonen ved Kripos kan også til en viss grad bistå politiet ved verifisering av bildende kunst.
Ved beslag av kunst må man også ta hensyn til at enkelte objekter kan kreve spesiell håndtering og oppbevaring. For å sørge for at dette gjøres korrekt, og at objektet ikke påføres skade i politiets varetekt, kan det være en god løsning å få bistand av fagfolk. Eksempelvis bruker Metropolitan Police/New Scotland Yard i London spesialtilpassede lagerlokaler hos Sotheby’s som beslagsrom i sine høyprofilerte kunstsaker.

I Tyskland var nylig en sak om kunstforfalskning til behandling i domstolen, og det var dissens om ektheten ved et maleri. Tre eksperter med veldokumentert kompetanse var stevnet som sakkyndige, men fremla hver sine konklusjoner i strid med de andre. Eksempelet viser hvor stor usikkerhet og dermed også hvor store utfordringer politiet har med slike saker. Dilemmaet ligger også i at den som er mistenkt i saken, vil få tilbakelevert det omstridte objektet dersom det ikke kan bevises at det har vært benyttet i en straffbar handling, det vil si at det feilaktig har vært omsatt som ekte. Erfaringer viser at i slike tilfeller vil dette objektet om en stund igjen dukke opp i en annen salgskanal og tilbys som ekte, selvsagt uten at historikken nevnes. Slik vil gode kopier flyte i markedet til noen blir klar over at de ved et røverkjøp har blitt lurt.

 

Aktuelle lovbestemmelser

Omsetning eller forsøk på omsetning av falsk kunst kan i første rekke rammes av straffelovens bestemmelser om bedrageri. Straffen for bedrageri og grovt bedrageri er henholdsvis inntil tre års og seks års fengsel (se faktaboks). Også reguleringene i åndsverksloven kan i visse tilfeller bli aktuelle.

Som nevnt finnes det lite statistikk både her i landet og Europa for øvrig, som skiller ut forfalskning i en egen kategori. Det skyldes at denne modusen inntil nylig har fått liten oppmerksomhet fra de nasjonale politikorpsene, og dette har igjen medført at kodeverk og andre måleverktøy ikke har vært på plass for å skille ut dette temaet. Like fullt ser vi ut fra trendene i omsetningsmarkedet, og hva som avsløres, at tilbudet på falskmarkedet er økende hva gjelder bredden av kunstnere, type kunstobjekter, prisnivå og opprinnelsessted/salgssted. Muligens er aktørene organisert og driver planmessig produksjon, markedsføring og salg – det gjenstår å finne ut.


Sist oppdatert 13/04/2012




PDF av nyeste Miljøkrim: