Tidenes strengeste miljødom i Høyesterett

Den 19. januar 2012 avsa Høyesterett dom i den såkalte Vest Tank-saken (Rt. 2012 side 65). Med det har den strengeste miljødommen i Høyesterett gått fra 60 dagers fengsel til to års fengsel.

Tekst: statsadvokat Tarjei Istad, ØKOKRIM. Foto: Politiet.

Vinteren 2006–2007 drev Vest Tank AS (Vest Tank) i Gulen i Sogn behandling av cirka 180 000 m³ bensin uten nødvendige tillatelser fra Klima- og forurensningsdirektoratet og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Volumet tilsvarer om lag en tiendedel av det årlige bensinforbruket i Norge.

Da bedriften forsøkte å løse et avfallsproblem som oppstod som en følge av denne bensinbehandlingen, eksploderte tanken avfallet var på. Nabotanken tok også fyr, og i tillegg brant blant annet tre tankbiler og en brakkerigg, se bilder. De som var i nærheten av tankene, var i livsfare, og eksplosjonen og røyken medførte også betydelige plager for en rekke personer i området.

Vest TankØKOKRIM tiltalte i juni 2009 virksomhetens styreleder og daglig leder for brudd på forurensningsloven, arbeidsmiljøloven og brann- og eksplosjonsvernloven. I tillegg ble en rådgiver tiltalt for brudd på forurensningsloven. I lagmannsretten ble saken for styrelederen utsatt, mens daglig leder ble dømt til ett år og seks måneders ubetinget fengsel. Rådgiveren ble frifunnet.

Etter anke fra påtalemyndigheten har Høyesterett i dom av 19. januar 2012 fastsatt straffen for daglig leder til to års ubetinget fengsel. I tillegg fradømmes han retten til å drive virksomhet, være daglig leder eller å sitte i et selskaps styre hvor denne virksomheten krever tillatelse fra Klima- og forurensningsdirektoratet eller Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap for en periode på fem år. Videre har Høyesterett opphevet frifinnelsen av rådgiveren, slik at hans sak skal opp i lagmannsretten på ny.

 

Uttalelser om forurensningslovens § 78

Bensinbehandlingen og renseprosjektet som førte til eksplosjonen, resulterte i Høyesterett i tiltale og domfellelse for blant annet brudd på forurensningsloven § 78 første ledd bokstav a jamfør annet ledd annet straffalternativ. Gjennomgangen av første ledd bokstav a, jamfør § 7, i avsnitt 40–41 gir en oversikt over dette sentrale straffebudet og lovens systematikk. Høyesterett klargjør her hva et såkalt abstrakt faredelikt innebærer, jamfør Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett, 5. utgave, Matningsdal og Rieber-Mohn, Universitetsforlaget, 2004, side 108.

Et sentralt spørsmål for Høyesterett var forståelsen av § 78 annet ledd annet straffalternativ, som øker strafferammen til fem års fengsel når overtredelsen (konkret) har «voldt fare for menneskers liv og helbred». Etter å ha slått fast at skylden skal vurderes etter straffeloven § 43 (culpa levissima), jamfør avsnitt 43–44, drøfter Høyesterett «menneskers liv og helbred». Det slås fast at «fare for menneskers liv» vil si fare for at liv går tapt. Tolkningen av «helbred» knyttes særlig til tilsvarende begrep i straffeloven § 229, men etter en gjennomgang av ulikheter ved bestemmelsene viker Høyesterett tilbake for å gi uttrykket helt likt innhold i bestemmelsene:

«Dette kan muligens tilsi at det kreves noe mer for at helbredsalternativet er oppfylt i forurensningslovens § 78 annet ledd enn i straffeloven § 229.» (avsnitt 46)

Særlig i lys av uttalelser i forarbeidene til forurensningsloven har det vært et spørsmål om § 78 annet ledd annet straffalternativ kun omfatter farer (og reelle følger) som følge av selve forurensningen, eller om det omfatter farer og reelle følger som følge av overtredelsen som sådan. I denne saken ville det første være innånding av røyk fra brannen mv., mens det andre ville omfatte for eksempel skade som følge av at man får fallende gjenstander i hodet. Etter å ha gått gjennom blant annet ordlyden og forholdet til arbeidsmiljøloven og brann- og eksplosjonsvernloven, konkluderer Høyesterett med at bestemmelsen ikke kan tolkes innskrenkende:

«Jeg legger etter dette til grunn at alle farene som ble skapt ved overtredelsen av forurensningsloven skal tas i betraktning ved straffutmålingen etter forurensningsloven § 78 annet ledd annet straffalternativ.» (avsnitt 51)

Høyesterett kommer deretter til at det var riktig av lagmannsretten å subsumere både bensinbehandlingen og tankrenseprosjektet under forurensningsloven § 78 annet ledd annet straffalternativ.

 

Arbeidsmiljøloven og brann- og eksplosjonsvernloven

Vest TankHovedmannen, daglig leder, var også tiltalt for tre brudd på arbeidsmiljøloven og seks brudd på brann- og eksplosjonsvernloven med forskrifter. Alle postene etter arbeidsmiljøloven gjaldt manglende risikoanalyse, jamfør internkontrollforskriften 6. desember 1996 nr. 1127 § 5 annet ledd nr. 6. Risikoen rundt bensinbehandlingen, tankrenseprosjektet eller en farefull montering av ozontilførsel til utluftingen på en tank hadde ikke blitt vurdert tilstrekkelig. Høyesterett kom til at alle overtredelsene var begått under «særdeles skjerpende omstendigheter», jamfør arbeidsmiljøloven § 19-1 annet ledd. Det ble blant annet vist til de alvorlige konsekvensene det ville ha om farene hadde materialisert seg.

Overtredelsene av brann- og eksplosjonsvernloven med forskrifter gjaldt oppbevaring av brannfarlig væske på tanker som ikke var godkjent for dette, og videre at bedriften ikke hadde såkalt eksplosjonsverndokument. Strafferammen i brann- og eksplosjonsvernloven er tre måneders fengsel.

 

Straffutmålingen – hva la Høyesterett særlig vekt på?

Siden det var tale om et konkurrenstilfelle hvor den høyeste enkeltstrafferammen var fem års fengsel, var øverste strafferamme for forholdene samlet fengsel i inntil ti år, jamfør straffeloven § 62. Den tiltalte daglige leder gjorde gjeldende at § 62 ikke hadde særlig betydning i en sak som denne:

«B har vist til at endringen av straffeloven § 62 ved lov 10. januar 2003 nr. 2, hvor straffenivået i konkurrenstilfellene ble skjerpet, særlig tok sikte på vinnings-, volds- og seksuallovbrudd, jamfør Ot.prp.nr.109 (2001–2002) side 39. Paragraf 62 anføres derfor å ha mindre vekt for den typen overtredelser vi står overfor i denne saken. Det er riktig at lovendringen særlig hadde til formål å signalisere redusert «kvantumsrabatt» og dermed en straffskjerpelse ved vinnings-, volds- og seksuallovbrudd. Ordlyden er imidlertid generell og forarbeidene utelukker ikke at skjerpelsen også skal ha betydning for andre overtredelser. Jeg mener derfor det er riktig å tillegge straffeloven § 62 en viss vekt også
i denne saken.» (avsnitt 119)

Som utgangspunkt for utmålingen viste Høyesterett også til tidligere avgjørelser om skjerpet straffenivå på miljøområdet, blant annet Rt. 2011 side 10 og side 631. Jeg forstår uttalelsene i disse avgjørelsene sammenholdt med premissene i Høyesteretts dom av 19. januar 2012 slik at det nå er gitt en «marsjordre» om et skjerpet straffenivå på miljøområdet generelt. Det er viktig at påtalemyndigheten og underrettene følger opp dette.

Ellers var skadene og det store farepotensialet naturlig nok sentrale utmålingsmomenter. Avsnitt 128 gir en god karakteristikk i så måte:

«Det viser også sakens alvor at overtredelsene fant sted på et tankanlegg med i alt 17 tanker fordelt på tre tankgårder, og hvor det i en av tankene ble lagret bensin. Et slikt miljø tilsier den aller største forsiktighet, og det er ikke rom for å eksperimentere.» (min kursivering)

Det er viktig å stille til ansvar og reagere med fasthet overfor personer som har styrende posisjoner i virksomheter som driver ulovlig, særlig når hensynet til sikkerheten ikke blir tilstrekkelig ivaretatt på grunn av inntjeningshensyn. I slike saker vil Høyesteretts uttalelse om den daglige lederen i avsnitt 129 være av interesse:

«Jeg viser videre til at B var sentral i alle valgene som ble tatt vedrørende opplegget med bensinrensingen og håndteringen av det sterkt basiske avfallet. Han besluttet at dette arbeidet skulle gjennomføres med manglende sikkerhet, manglende kompetanse og til tross for det meget store skadepotensialet. Det var hans avgjørelser som skapte både faren og skadene som overtredelsen har medført. I tillegg må det tillegges betydelig vekt at overtredelsene var sterkt profittmotivert.»

Høyesterett trekker ikke frem noen formildende omstendigheter i denne saken. I en sak av et slikt omfang og karakter var ikke de om lag fem årene som hadde gått siden de straffbare forholdene ble begått, et tidsforløp som ble vektlagt i utmålingen, jamfør avsnitt 131.

Straffen for den daglige lederen ble altså fastsatt til to års ubetinget fengsel, et halvt år mer enn han var idømt i tingrett og lagmannsrett.

 

«Negativt utformet» rettighetstap

Vest TankI saker som dette kan det være vanskelig å finne en presis og dekkende formulering av påstand om rettighetstap. Man kan for eksempel påstå tap av retten til «å drive forurensende virksomhet», men hvor går grensen for hva som er en slik virksomhet? I denne saken søkte påtalemyndigheten å løse dette ved å ha en «negativ» i stedet for «positiv» formulering av påstanden. Påstanden lød slik:

«B fradømmes for en periode på 5 – fem – år retten til å drive virksomhet eller være daglig leder eller sitte i et selskaps styre hvor denne virksomheten krever tillatelse fra Klima- og forurensningsdirektoratet eller Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.»

Formuleringen innebærer at grensen for rettighetstapet er sammenfallende med grensen for hva som krever tillatelse etter de respektive forvaltningsorganers lov- og forskriftsgrunnlag. Domfelte må sikre at han ikke innehar en posisjon som omfattes av dette. Jeg antar at dette kan ha overføringsverdi til andre saker hvor overtredelsene gjelder reguleringslovgivning.

Gulating lagmannsrett ga ikke påtalemyndigheten medhold i påstanden om rettighetstap fordi det var gått lang tid fra de straffbare forholdene. Høyesterett kom til at allmenne hensyn tilsa rettighetstap til tross for tidsforløpet. Det ble blant annet vist at «B har misbrukt sin stilling ved massive overtredelser av en rekke sentrale bestemmelser for den virksomheten han har vært leder for». (avsnitt 133)

 

Tvisteloven § 21-2 tredje ledd – vitterlige kjensgjerninger og fagkyndighet

Lagmannsretten hadde i dommen gjengitt en setning fra en rapport som ikke var fremlagt for retten. Rapporten var oppgitt som referanse i et notat fra den tiltalte rådgiveren selv. Notatet, herunder gjengivelse av en annen setning i den aktuelle rapporten, var dokumentert av hans forsvarer. Det ble anført at det forelå brudd på straffeprosessloven § 305. Høyesterett uttalte generelt om § 305 og situasjonen med fagkyndige meddommere:

«Straffeprosessloven § 305 innebærer at man ikke skal bygge på bevis som ikke har vært ført under rettsforhandlingen, og som dermed ikke har vært gjenstand for mulighet for kontradiksjon. Vitterlige kjensgjerninger kan retten imidlertid bygge på, jamfør prinsippet i tvisteloven § 21-2 tredje ledd, som normalt må gjelde tilsvarende i straffeprosessen. Når det – som i denne saken – er fagkyndige meddommere, må det også forutsettes at disse dommerne ut fra sin sakskompetanse vurderer det som blir anført og bevisene som blir ført.» (avsnitt 110)
I den konkrete vurderingen kom Høyesterett til at lagmannsrettens fremgangsmåte ikke utgjorde en saksbehandlingsfeil, se særlig avsnitt 116.

 

Ny runde i lagmannsretten for rådgiveren

Om den tiltalte rådgiverens rolle i tankrenseprosjektet som førte til eksplosjon, hadde en samlet lagmannsrett blant annet uttalt:

«Råda og innspela A kom med i og i tilknyting til arbeidet i prosjektgruppa var styrande for avgjerda om og korleis saltsyretilsetjinga skulle gjennomførast.» (Høyesteretts dom avsnitt 139)

Til tross for dette frifant lagmannsretten ham for medvirkning til overtredelse av forurensningsloven § 78 første ledd bokstav a jamfør bokstav e. Bokstav e er medvirkningstillegget i straffebestemmelsen. Flertallet viste blant annet til at han ikke hadde arbeidet mer enn 20 timer med prosjektet, og til at han ikke hadde beslutningsmyndighet i Vest Tank.

Høyesterett fant at frifinnelsen utgjorde en rettsanvendelsesfeil og opphevet den. Påtalemyndigheten fikk ikke medhold i påstand om fellende dom i Høyesterett, jamfør straffeprosessloven § 345 annet ledd annet straffalternativ. Høyesterett viste blant annet til at lagmannsrettens dom ikke inneholdt opplysninger om i hvilken utstrekning rådgiveren var involvert i det som skjedde i perioden mellom siste møte i gruppen som jobbet med tankrensingen, og iverksettelsen av den ulykksalige rensingen.
 

 

Kommentar fra Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif): Klif fornøyd med Høyesteretts dom

– Det var alvorlig miljøkriminalitet som ble utført ved Vest Tank. Vi er tilfredse med at vår anmeldelse har resultert i Norges strengeste miljødom på to års fengsel, forteller Ellen Hambro, direktør for Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) til Miljøkrim.

Klif har ikke tidligere opplevd at det har blitt satt i gang store industriprosesser uten nødvendige tillatelser og i et anlegg som var uegnet for slike prosesser. De ulovlige prosessene førte til slutt til en eksplosjon ved anlegget, og organiske svovelforbindelser ble spredt over et stort område. Det ga sterke luktproblemer og påfølgende helseplager for lokalsamfunnet.

– Denne saken utpeker seg som særlig alvorlig. Uten nødvendig tillatelse og med svært manglende kompetanse utsatte de ansvarlige omgivelsene for stor fare. Det er tydelig at profitthensyn har vært førende, sier Hambro.
Klif har merket seg at Høyesterett fremhever at det i saker om miljøkriminalitet må reageres strengt av allmennpreventive hensyn. Høyesterett påpeker også at de særlige utfordringene som avfallshåndtering og fortjenestemulig-hetene i denne sammenheng representerer, tilsier at det bør idømmes følbare reaksjoner
i denne typen saker.

– Det er viktig for oss som forurensningsmyndighet og for miljøet at alvorlige brudd på forurensningsloven blir møtt med følbare strafferettslige reaksjoner. Vi er opptatt av de allmennpreventive virkningene og de tydelige signalene denne dommen sender til aktørene
i bransjen, sier Hambro.

Klif er fornøyd med at det ilegges personlig straffansvar i en sak som dette.

 


Sist oppdatert 13/04/2012




PDF av nyeste Miljøkrim: