Veibygging i verneområde

Lørdag 27. august 2011 hadde avisen Nationen følgende overskrift: «Ja til veiarbeid i verneområde – Staten tapte i lagmannretten: Bønder kan ruste opp en gammel traktorvei i et verneområde i Budal.»

Tekst: førstestatsadvokat Bjørn Kristian Soknes, Trøndelag statsadvokatembeter. Foto: Bjørn Ivar Haugen, Gauldalsposten.

Avisen beskriver fakta slik: «Dette kan du gjøre med en setervei med hjulspor på 1,5 meter bredde, hvor det sporadisk har vært traktortrafikk og utbedringsarbeid over noen tiår i et verneområde: (1) øke bredden til 2,5 meter, (2) legge om veitraseen for å unngå vått lende, (3) jevne ut kuler i terrenget, (4) fjerne større steiner og (5) grave grøfter og legge stikkrenner etter behov. Kilde: Frostating lagmannrett».

Dette var en noe fri gjengivelse av premissene lagmannsrettens bestemmende mindretall, bestående av tre meddommere, benyttet da de frifant veilagets formann for overtredelse av naturvernloven § 24 jamfør § 5 og plan- og bygningsloven § 110 jamfør § 93 første ledd bokstav i.

EndalenBakgrunnen for saken var som følger: Ved opprettelsen av Forollhogna nasjonalpark 21. desember 2001 ble det i randsonen opprettet totalt åtte landskapsvernområder, og Endalen landskapsvernområde i Budalen var ett av disse. I Budalen hadde det siden 1930-tallet eksistert et veilag som i perioden fram til desember 2001 hadde gjennomført bygging av cirka 20 kilometer vei.

Etter at vernet ble opprettet, søkte veilaget i 2002 kommunen om tillatelse til opprusting av en 1 000 meter lang vei inn til en seter, hvor det om sommeren var etablert en værhavn. Grunnet en total passivitet fra kommunen startet veilaget sitt veiarbeid i 2004 uten tillatelse, og rakk å fullføre cirka 180 meter før arbeidet ble stanset. En anmeldelse resulterte i et forelegg som ikke ble vedtatt. Saken ble oversendt tingretten og endte med frifinnelse i august 2006. Dommen ble av ukjente grunner ikke anket av påtalemyndigheten.

I 2007 startet veilaget med nytt arbeid på veifaret, men ble stanset etter å ha utbedret cirka 140 meter.

Så vel grunneier, representert ved Statskog, kommunen, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Direktoratet for naturforvaltning gav veilaget klar beskjed om at anleggsvirksomheten ikke kunne skje uten tillatelse fra offentlig myndighet. Veilaget på sin side hevdet at den frifinnende dommen fra 2006 innebar at arbeidet ikke var søknadspliktig, og at deres arbeid falt innenfor det forskriften gav tillatelse til, nemlig «vedlikehold av eksisterende (…) veger (…)».

Veilaget valgte derfor i august 2008 å fortsette arbeidet. Den lokale rådmannen nedla da forbud mot fortsatt anleggsvirksomhet. Kommunens politiske utvalg for næring, plan og miljø besluttet uten nærmere begrunnelse kort tid etter å oppheve pålegget om arbeidsstans. Dette resulterte i at Fylkesmannen to dager senere omgjorde utvalgets vedtak som angikk plan- og bygningsloven, samtidig som Direktoratet for naturforvaltning omgjorde vedtaket som angikk naturvernloven.

Sør-Trøndelag politidistrikt utferdiget i februar 2010 et forelegg mot veilagets styreleder. Dette ble ikke vedtatt, og saken ble oversendt Sør-Trøndelag tingrett, som i september samme år dømte styrelederen til en bot på 50 000 kroner. Retten fant det klart at det var tale om en standardheving som totalt sett endret veiens karakter, og hvordan den framsto i landskapet, samt at arbeidet som var utført, klart gikk ut over det som kunne gjøres som vedlikehold.

Domfeltes anke til lagmannsretten resulterte, som tidligere nevnt, i frifinnelse. Imidlertid fant rettens flertall – fagdommerne og en meddommer – at arbeidet klart overskred det som var tillatt etter verneforskriften, og at inngrepet skulle bedømmes som vesentlig og sådan kunne endre landskapets art og karakter. Det ble blant annet vektlagt at etablering av en slik vei ville innebære en betydelig risiko for økt fritidstrafikk inn til nasjonalparkens grenser.

Påtalemyndighetens anke til Høyesterett var prinsipalt begrunnet i lovanvendelsen under skyldspørsmålet, nemlig at rettens bestemmende mindretall hadde anvendt begrepet vedlikehold uriktig. Dette var Høyesterett enig i. Retten fant at det ikke kunne være tvil om at arbeidet klart gikk ut over det man ville karakterisere som vedlikehold selv med en romslig forståelse. Derimot ble det bemerket at det ikke var alt arbeid som gikk ut over vanlig vedlikehold som uten videre ville lede til straffansvar. Skulle det ilegges straff, måtte arbeidet ha medført en vesentlig endring på landskapets art og karakter. Noen nærmere vurdering av dette lå ikke til grunn for frifinnelsen, og lagmannsrettens dom med ankeforhandling ble dermed opphevet grunnet uriktig lovanvendelse.

Høyesteretts mindretall var enig i at det som hadde skjedd gikk ut over hva som kunne karakteriseres som vedlikehold, og at det utførte veiarbeidet representerte et inngrep i terrenget. Retten fant det imidlertid vanskelig å se at arbeidet kunne sies i vesentlig grad å ha endret landskapets art eller karakter, og heller ikke at det representerte et vesentlig terrenginngrep som utløste en søknadsplikt etter plan- og bygningsloven.

Lagmannsrettens dom ble opphevet og er henvist til behandling i Frostating lagmannsrett i september 2012. Medregnet den frifinnende dommen i 2004 blir det da femte gang veien i Budalen behandles i rettssystemet.

Saken er av stor prinsipiell betydning. I Norge er det om lag 200 landskapsvernområder, hvorav flere har en forskrift tilnærmet lik den som et gitt for Endalen i 2001, og hvor det er tydelige spor etter tidligere motorisert ferdsel.

Dersom man tar utgangspunkt i at det er tilstanden på vernetidspunktet som skal opprettholdes (se bl.a. Rt. 2002 side 583), kan det oppstå bevisproblem når denne ikke er tilstrekkelig dokumenterbar. I Endal-saken forelå det blant annet ingen bilder av veifaret slik det var forut for det aktuelle veiarbeidet. Det oppstår også et bevisproblem når vernet ikke hindrer at pågående virksomhet kan fortsette og utvikles innenfor vernets rammer.

Det å overtre forskriftenes bestemmelser knyttet til hva man kan foreta i et verneområde uten offentlig godkjenning, får ingen strafferettslige følger før konsekvensene for området blir såpass alvorlige at de kan karakteriseres som «vesentlige». Dette var kravet etter den nå opphevede naturvernloven. Dette er gjentatt i naturmangfoldloven § 36.


Sist oppdatert 13/04/2012




PDF av nyeste Miljøkrim: