Høyesterett

To års fengsel i miljøsak

Høyesteretts dom av 19. januar 2012, HR-2012-149-A

I den såkalte Vest Tank-saken ble en tidligere daglig leder dømt til to års fengsel for brudd på forurensningsloven, arbeidsmiljøloven og brann- og eksplosjonsvernloven. Frifinnelsen av en rådgiver ble opphevet. Høyesteretts dom er omtalt i artikkelen Tidenes strengeste miljødom i Høyesterett i dette nummeret av Miljøkrim (side 55).

Hva er vesentlig?

Høyesteretts dom 23. januar 2012, HR-2012-168-A

Etter anke fra påtalemyndigheten opphevet Høyesterett (dissens 4-1) frifinnelsen av en formann i et seterveglag for brudd på naturvernloven § 5 på grunn av uriktig lovanvendelse. Spørsmålet var om bearbeidelse av en seterveg «vesentlig kan endre landskapets art eller karakter». Det frifinnende flertallet i lagmannsretten hadde i vurderingen i hovedsak lagt vekt på formålet med arbeidene. Lagmannsretten skulle ha vurdert «hvordan natur- og kulturlandskapet fremstår henholdsvis før og etter arbeidene, herunder hvordan det vil fremstå når noe tid er gått tatt i betraktning hva som vil være påregnelig bruk av veien» (avsnitt 41).

Dommen er nærmere omtalt i egen artikkel i dette nummeret av Miljøkrim på side 28.

Foretaksstraff i isen

Høyesteretts dom 21. desember 2011, HR-2011-2382-A.

Saken gjaldt spørsmål om bruk av foretaksstraff mot et rederi for overtredelse av havressursloven med tilhørende forskrifter om utøvelse av selfangst i Vesterisen og Østisen. Høyesterett redegjør for aktuelle sider av regelverket om selfangst i avsnitt 9-17, og gjengir deretter lagmannsrettens beskrivelse av overtredelsene:

«Lagmannsretten har funnet det bevist at fire selunger under fangstingen uaktsomt ble tatt om bord uten at den ansvarlige hadde forvisset seg om at dyrene utvilsomt var døde. Videre er det funnet bevist at det i løpet av fangstperioden forsettlig ble foretatt krøking (ombordtaking med krok av døde dyr, red. anm.) av minst 50 dyr som ikke var blodtappet, til tross for at forholdene ikke gjorde det utilrådelig å gå på isen. Ytterligere fant lagmannsretten det bevist at det forsettlig ble festet dragaband eller renneløkke (stropp, red. anm.) på isen på minst 50 dyr som så ble heist om bord før de var blodtappet. Lagmannsretten har etter dette funnet i alt 104 overtredelser av fangstreglene bevist, hvorav 100 er begått forsettlig.» (avsnitt 19)

Skipperen ble i lagmannsretten dømt for flere overtredelser som følge av dette.

I den skjønnsmessige helhetsvurderingen av bruk av foretaksstraff, jamfør straffeloven § 48 b, slår Høyesterett nokså kort fast at overtredelsene er begått for å fremme foretakets interesser, jamfør bokstav d i § 48 b, og videre at foretaket har hatt eller kunne oppnådd fordel ved regelbruddet, jamfør bokstav e. Videre taler overtredelsenes grovhet etter Høyesteretts syn for foretaksstraff, jamfør bokstav b.

Rederiets svake økonomi taler imot foretaksstraff, jamfør bokstav f, men Høyesterett gir følgende uttalelse som nok kan ha overføringsverdi til andre saker:

«Dette forholdet må imidlertid etter min oppfatning heller trekkes inn som et moment ved utmålingen og kan altså ikke være til hinder for å ilegge selskapet en bot.» (avsnitt 39)

Foretaksstraff kan også anvendes selv om selskapets ervervstillatelse ble midlertidig inndratt i 2010, og at søknad om deltakelse i selfangsten dette året ble avslått, jamfør, bokstav g, se avsnitt 40.

I denne – som i mange andre saker om foretaksstraff – er det bokstav a og c i § 48 b som er gjenstand for de grundigste drøftelsene, og som synes utslagsgivende. Noe av bakteppet for disse drøftelsene i denne saken at var at rederiet i 2007 ble ilagt et forelegg for lignende overtredelser begått under fangstekspedisjon med samme skipper i 2005. Høyesterett uttaler seg om dette i relasjon til bokstav a om straffens preventive virkning:

«Den gjentatte overtredelsen påkaller et behov for en reaksjon som ytterligere kan skjerpe rederiets vilje til å sørge for at skipper og mannskap innretter seg etter de regler som gjelder for fangsten.» (avsnitt 25)

Drøftelsen av bokstav c skjer med henvisning til blant annet Rt. 2008 side 996 (se omtale i Miljøkrim 2/2008 side 38). Det var ikke nok at rederiet hadde formant de ansatte om å holde seg innenfor regelverket, og at disse hadde gjennomført lovpålagt kursing i forskrifter og fangsting, særlig ikke når saken fra 2005 var bakteppe. Høyesterett uttaler:

«Selskapet hadde med disse generelle og spesielle utgangspunktene all mulig oppfordring til å etablere rutiner som kunne sikre mot gjentatt overtredelse; det være seg rutiner for organiseringen av arbeidet på dekk som i følge inspektørens rapport ofte ikke var tilfredsstillende, eller rutiner for kommunikasjon med rederiet for det tilfellet at uenighet med inspektøren ombord skulle oppstå.» (avsnitt 29)

I miljøkrimsaker vil det altså ikke alltid være nok å vise til at de ansatte har gjennomført all utdanning som det offentlige eventuelt pålegger. Det kreves implementering i det aktuelle foretaket, spesifisert og konkretisert slik at det finnes rutiner som passer for de utfordringene som gjør seg gjeldende i nettopp den aktuelle driften.

Høyesterett viser i denne drøftelsen til Rt. 2007 side 1684 (se førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland, Foretaksstraff når en ansatt handler mot muntlig instruks, Miljøkrim 1/2008 side 24). Videre heter det:

«Etter min oppfatning vil bruk av foretaksstraff kunne bidra til økt bevissthet blant selfangstrederiene om deres selvstendige ansvar for å sikre at regelverket etterleves.» (avsnitt 31)

Høyesterett kom til at det var riktig å idømme rederiet foretaksstraff, og fant ikke grunnlag for å redusere boten på 70 000 kroner.


Sist oppdatert 28/03/2012




PDF av nyeste Miljøkrim: