Foretaksstraff ved arbeidsulykker

Alvorlige arbeidsulykker skyldes ofte en kombinasjon av flere forhold. For eksempel kan en ansatt ha gjort en mindre personlig feil, samtidig som ledelsen har slurvet med å følge opp nedskrevne rutiner og retningslinjer. Det hjelper lite å ha risikovurderingen i en fin perm i hyllen over sjefens skrivebord hvis ingen sjekker at den følges i praksis. Ofte kan det være en vanskelig grensedragning å avgjøre om foretaket i slike tilfeller skal holdes ansvarlig.

Tekst: politiadvokat elisabeth rastad østfold politidistrikt  /  elisabeth.rastad@politiet.no  //  Denne artikkelen fokuserer særlig på bruk av foretaksstraff ved arbeidsulykker på bakgrunn av den såkalte Norcem-dommen, som Høyesterett avsa 10. mai 2012 (Rt. 2012 s. 770).

Lovgiver har valgt å løse problemet med grensedragning ved å liste opp noen momenter i straffeloven § 48b som det skal tas særlig hensyn til ved vurderingen av om foretaket skal idømmes straff. Straffeloven § 48a bestemmer at foretaket kan straffes. Straffeloven § 48b inneholder en oppregning av hvilke momenter det særlig skal legges vekt på. Foretaksansvaret er følgelig fakultativt. Avgjørelsen om hvorvidt foretaket skal ilegges foretaksstraff, regnes prosessuelt som et spørsmål om straffutmåling. Det fremgår blant annet av Rt. 2000 s. 234.

Nærmere om sakens fakta

I den såkalte Norcem-saken avsa først Agder lagmannsrett 23. november 2011 en frifinnende dom, der lagmannsretten foretok en relativt grundig vurdering av momentene i straffeloven § 48b. Påtalemyndigheten anket saken inn for Høyesterett, og i Høyesterett ble Norcem idømt foretaksstraff, men frifunnet for oppreisningskravet.

Saken gjaldt spørsmålet om hvorvidt Norcem AS skulle idømmes foretaksstraff for overtredelse av diverse bestemmelser i arbeidsmiljøloven med forskrifter. Under arbeid med å overføre kvarts fra en lekter til en kvartssilo, ved bedriftens anlegg i Brevik i Porsgrunn, stoppet transportbåndet for overføring av kvarts. Driftsoperatøren som skulle utbedre feilen, brukte en plattform som var usikret i bakkant. Under arbeidet fra plattformen falt han 9 meter ned til bakkenivå og ble påført store skader. Forut for ulykken hadde Norcem AS unnlatt å sikre plattformen i bakkant, til tross for at flere arbeidstakere hadde brukt den gjentatte ganger over flere år.

Tingretten kom til at vilkårene for straffansvar var til stede, men at foretaksstraff likevel ikke burde idømmes. Lagmannsretten, som behandlet straffespørsmålet og spørsmålet om oppreisning, kom – dog under noe tvil – til samme resultat som tingretten.

Nærmere om lagmannsrettens dom

Illustrasjonsbilde, arbeidereLagmannsretten tar utgangspunkt i momentene i straffeloven § 48b i sin vurdering av om foretaksstraff bør idømmes. Partene var enige om at overtredelsen ikke var begått for å fremme foretakets interesser, og at foretaket ikke hadde oppnådd noen fordel av overtredelsen. Foretakets økonomiske evne, jamfør straffeloven § 48b bokstav f, mener lagmannsretten kun får betydning for utmåling av boten.

Når det gjelder «overtredelsens grovhet», jamfør straffeloven § 48b bokstav b, tar lagmannsretten utgangspunkt i de objektive og subjektive kravene som kan utledes av de bestemmelsene i arbeidsmiljøloven som er brutt. I denne saken var det brudd på arbeidsmiljøloven § 4-1 første ledd om å sikre et «fullt forsvarlig arbeidsmiljø», arbeidsmiljøloven § 4-4 (1) med forskrifter, arbeidsmiljøloven § 3-1 (2) bokstav c og internkontrollforskriften § 5 nr. 6. Lagmannsretten viser til juridisk teori og Ot.prp. nr. 3 (1975-76) s. 26 hvor følgende siteres: «Det loven vil kreve, er først og fremst at virksomheten skal innrettes, og arbeidet organiseres på en slik måte, at arbeidstakerne er sikret mot skader på liv og helse så langt dette rent praktisk lar seg gjennomføre.»

Objektivt finner lagmannsretten det klart at den aktuelle plattformen, som er plassert 9 meter opp, er usikret i bakkant og brukes relativt hyppig, bryter mot arbeidsmiljøloven § 4-4.

Når det gjelder hva man rent subjektivt skal kreve, viser lagmannsretten til at det sentrale vil være de foreliggende risikoforholdene og at rutiner og opplæring må tilpasses disse. Videre legger lagmannsretten i likhet med tingretten til grunn at det her er snakk om kumulative feil, altså at flere personer har unnlatt å melde fra om avvik, og at dette samlet sett statuerer uaktsomhetsansvar for bedriften. Det tilføyes dessuten at bedriftens internkontroll og HMS-arbeid åpenbart har sviktet.

Lagmannsretten kommer til at den skjerpede aktsomhetsnormen i arbeidsmiljøloven § 19-1(3) kommer til anvendelse og må danne utgangspunkt i subjektivt henseende ved vurderingen av overtredelsens grovhet. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at bedriften har opptrådt så klanderverdig at den straffskjerpende bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 19-1(2) kommer til anvendelse. Begrunnelsen for dette er blant annet at man ser hen til arbeidstakernes egne plikter etter arbeidsmiljøloven § 2-3 til å medvirke ved gjennomføring og oppfølging av bedriftens HMS-system. Det at arbeidstakerne også har sviktet, blir følgelig brukt som et argument mot at den subjektive overtredelsen er grov, og følgelig mot ileggelse av foretaksstraff. Spørsmålet er om dette har vært lovgivers intensjon ved utarbeidelse av reglene om foretaksstraff. Bak en alvorlig arbeidsulykke ligger det som regel et samspill av flere årsaker. Det er etter min erfaring som påtalejurist sjelden at arbeidstakeren selv overhodet ikke kan klandres for ulykken. Poenget med internkontroll og oppfølging av denne er nettopp å skape en kultur i bedriften for at ansatte melder fra om uheldige og risikofylte rutiner, og for at ledelsen fanger dem opp og utbedrer dem.

I Ot.prp. nr. 27 (1990-91) s. 21 andre spalte uttaler Straffelovkommisjonen følgende vedrørende overtredelsens grovhet: «Med formuleringen grovheten av overtredelsen siktes det særlig til størrelsen av skaden eller skademuligheten.»

I Norcem-saken har lagmannsretten ved vurderingen av overtredelsens grovhet ikke sett hen til den meget alvorlige personskaden som inntrådte. Spørsmålet er om ikke dette burde vært drøftet, og om det i så fall hadde resultert i en annen konklusjon på om overtredelsen av arbeidsmiljøloven var å betrakte som grov etter straffeloven § 48b bokstav b.

Det samme momentet er nevnt som et sentralt vurderingstema i forarbeidene til straffeloven av 2005, jamfør Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 240: «Videre skal overtredelsens grovhet vurderes jamfør bokstav b. Relevante momenter er påførte skader eller skadepotensialet og skyldgrad hos den som har handlet på vegne av foretaket.»

Når det gjelder straffens preventive virkning, jamfør straffeloven § 48b bokstav a, viser lagmannsretten til forarbeidene, hvor det fremkommer at prevensjonshensynet er det viktigste argumentet for å gjøre et foretak strafferettslig ansvarlig. Lagmannsretten viser videre til Rt. 2007 s. 1684 (Sandvikselva-kjennelsen) og Rt. 2008 s. 996 (KPMG-dommen).
Ved vurderingen av allmennprevensjonen mener lagmannsretten en må se hen til om og i hvilken grad bedriften kan bebreides for ulykken som inntraff. Det vises videre til drøftelsen som er gjort vedrørende straffeloven § 48b bokstav c om hvorvidt foretaket kunne ha forebygget overtredelsen.

Det kan reises spørsmål om ikke andre hensyn også burde vært trukket inn vedrørende allmennprevensjonen. Johs. Andenæs skriver i «Alminnelig strafferett» 5. utgave s. 84 blant annet følgende om allmennprevensjonen: «Straffelov og straffehåndhevelse virker, kan en si, som en anskuelig moralpropaganda.»

Dersom et større selskap som Norcem AS blir ilagt foretaksstraff for alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven, blir dette kjent i media. Når ledelsen i andre bedrifter hører om saken, vil det kunne skape et incitament til å skjerpe aktsomheten også hos dem. Dette er et moment ved allmennprevensjonen som lagmannsretten har utelatt fra sin drøftelse.

Lagmannsretten mener at de individualpreventive hensynene i saken taler for foretaksstraff. Likevel uttaler lagmannsretten at de er – «ut fra omstendighetene for øvrig» – av begrenset vekt. Hvilke omstendigheter dette skulle være, sier lagmannsretten intet om. Sett hen til forarbeidenes klare statuering av hvor viktig det preventive hensynet er, kan man her stille spørsmålstegn ved lagmannsrettens vurderinger.

Når det gjelder om bedriften gjennom retningslinjer, instruksjon, opplæring og så videre kunne ha forebygget overtredelsen, jamfør straffeloven § 48b bokstav c, blir det ifølge lagmannsretten et sentralt punkt hva bedriften faktisk har gjort for å forebygge den konkrete overtredelsen. Norcem AS hadde igangsatt en rekke HMS-tiltak, som jevnlige vernerunder, avdelingsmøter, avviksregistrering, risikokartlegging og sikker jobb-analyse. Likevel ble det gjennom bevisførselen avdekket relativt alvorlige mangler ved gjennomføringen av avvikssystemet og internkontrollen i bedriften.

I sin avveining av hensynene kommer lagmannsretten til at overtredelsen ikke kan betegnes som grov. De preventive hensynene taler for ileggelse av foretaksstraff, men ifølge lagmannsretten ikke i samme grad som i Rt. 2008 s. 996 (KPMG-dommen). Samlet sett kommer derfor lagmannsretten til at Norcem AS ikke bør ilegges foretaksstraff.

Lagmannsretten overser i Norcem-saken viktige argumenter i lovforarbeidene, og det medfører blant annet at de ikke tar nok hensyn til de allmennpreventive hensynene som gjør seg sterkt gjeldende ved alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven med forskrifter. Det fører også til at de ikke vektlegger Høyesteretts argumenter i Rt. 2008 s. 996 riktig. Etter min mening legger lagmannsretten til grunn en for snever forståelse av uttrykket «kumulative feil», som ifølge både teori, forarbeider og høyesterettspraksis omfattes av foretaksansvaret.

I Norcem-saken var det systemsvikt i flere ledd og manglede internkontroll fra bedriftens side som var årsak til at den usikrede plattformen var i bruk. Bedriften hadde alt i orden «på papiret». For at internkontroll skal fungere, må imidlertid ledelsen forsikre seg om at rutinene også fungerer i praksis. Når avvikssystemet ikke fanger opp avvik, er det foretaksstraff som av lovgiver er ment å være «riset bak speilet» som skal få bedriftslederne til å skjerpe aktsomheten og årvåkenheten rundt arbeidernes sikkerhet og risikosituasjoner på arbeidsplassen.

Nærmere om Høyesterettsdommen

Høyesterett (Rt. 2012 s. 770) kom til et annet resultat enn Agder lagmannsrett. Dommen fra Høyesterett inneholdt viktige avklaringer, som kort oppsummeres her.

Høyesterett uttaler at det ikke er noen generell presumpsjon for ileggelse av foretaksstraff for brudd på arbeidsmiljøloven slik som for brudd på forurensningsloven; det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Dersom overtredelsen har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse, skjerpes imidlertid aktsomhetskravet, og Høyesterett uttaler at «det innebærer at foretaksstraff er særlig egnet i slike tilfeller». Hvis det dessuten dreier seg om et område med mange ulykker i arbeidslivet, for eksempel fallulykker som i Norcem-saken, ligger det i utgangspunktet an til foretaksstraff.

Så til den kanskje viktigste avklaringen fra Norcem-dommen: Hvilken betydning har det at ulykken skyldtes internt brudd fra skiftbaser og driftsoperatør, herunder skadelidte selv? Høyesterett viser her til Rt. 2011 s. 1738 om at det avgjørende er om arbeidstakerne har handlet «på vegne av foretaket», eller om de har handlet illojalt mot foretaket. I Norcem-saken var det ikke omstridt at arbeidstakerne hadde handlet på vegne av foretaket, selv om det forelå instruksbrudd. Instruksbruddene finner Høyesterett som et moment av en viss, men ikke avgjørende betydning i vurderingen av om ansvar skulle ilegges.

Høyesterett påpeker at Norcem AS i større grad burde ha kartlagt og identifisert særlige fysiske faremomenter på anlegget. Dernest burde man på de halvårlige vernerundene ha stilt mer konkrete spørsmål om hvordan arbeidsoperasjonene, i det minste de som kunne medføre en viss risiko, faktisk ble utført. Endelig burde skiftbasene i større utstrekning vært innpodet sitt ansvar som ledere og forbilder, både når det gjaldt å følge reglene og å varsle om avvik.

Disse tre forholdene tror jeg i stor grad kan overføres til de fleste bedrifter hvor det utføres arbeidsoperasjoner med noe helserisiko.

Samlet sett kommer Høyesterett til at overtredelsen har en grovhet som tilsier at foretaksstraff bør ilegges, og viser til at det i stor grad dreier seg om systemsvikt. Det vises dessuten til prevensjonshensynet, og da særlig allmennprevensjonen, ettersom det i Norcem AS ikke var bestridt at de ansattes liv og helse generelt ble tatt på alvor.

Norcem AS ble idømt en bot på 500 000 kroner. Det var ikke anket over straffutmålingen, og Høyesterett mente ikke at boten var for høy.


Sist oppdatert 29/04/2013




PDF av nyeste Miljøkrim: