Forurensing i Karmsundet

I løpet av natten til 8. februar 2011 lekket det ut 121 000 liter dieselolje i grunnen og sjøen i Karmsundet utenfor Haugesund. Et av norgeshistoriens største dieselutslipp var et faktum. Etterforskingen viste at hendelsen var et klassisk eksempel på manglende internkontroll.

Tekst: Politiadvokat II Hallvard Gardshol Bjørndal, Haugaland og Sunnhordland politidistrikt  /  hallvard.gardshol.bjorndal@politiet.no

Fakta

KarmsundetUno-X Energy AS har oppført tre lagringstanker for lagring av marine gassoljer på området til Hydro Produksjon AS på Karmøy. Securitas AS hadde etter avtale med Uno-X Energy AS ansvaret for den daglige driften, personalet på anlegget og opplæringen av dem. Uno-X Energy AS var ansvarlig for internkontroll­systemet.

En del av arbeidet med å drifte tankanlegget var å drenere vann fra tankene med jevne mellomrom for å opprettholde høyest mulig kvalitet på mineraloljen. Dette ble gjort ved at personale fra Securitas manuelt åpnet en ventil på tankene og tappet ut vannet som hadde samlet seg i bunnen av dem. Fra ventilen gikk det et dreneringsrør til en container hvor tappevannet ble tappet i. Etter endt tapping måtte ventilen manuelt skrus igjen.

Om ettermiddagen mandag 7. februar drenerte to lærlinger vann fra en 6 000 m3 stor lagringstank for mineralolje via et dreneringsrør til en 1 000-liters container. Etter endt drenering åpnet de ved en feil ventilen ytterligere
i stedet for å lukke den, før de forlot stedet. Den ene hadde utført arbeidsoperasjonen én gang før, mens den andre aldri hadde gjort det. Da ventilen skulle skrus igjen, skrudde de feil vei slik at ventilen i stedet ble åpnet mer opp, uten at de merket dette. De kontrollerte ikke at det hadde sluttet å renne fra tanken. Bestyreren på anlegget sjekket ikke at alt var i orden før han forlot arbeidsplassen denne ettermiddagen. I løpet av natten lekket det cirka 121 000 liter dieselolje ut i grunnen og sjøen.

Den straffbare handlingen

Denne saken kan ved første øyekast fremstå som menneskelig svikt. Hvor vanskelig kan det være å åpne en ventil og så lukke den etterpå? I stedet belyste etterforskingen at saken er et klassisk eksempel på fravær av risikoanalyser og arbeidsrutiner basert på disse analysene.

Internkontrollforskriftens krav til risikoanalyse og risikovurdering kan ofte oppsummeres i tre enkle spørsmål (Arbeidsrett.no, Kommentarutgaven til arbeidsmiljøloven, Jakhelln/Aune 2. utg. s. 102):

  1. Hva kan gå galt?
  2. Hva kan vi gjøre for å hindre dette?
  3. Hva kan vi gjøre for å redusere konsekvensene dersom noe skjer?

Dette skal dokumenteres skriftlig, og arbeidstakerne skal være kjent med dokumentasjonen, jamfør internkontrollforskriftens § 5.

I forbindelse med utslippet gjennomførte Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif) en inspeksjon ved virksomheten sammen med Kystverket, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Fylkesmannens miljøvernavdeling i Rogaland, der rutiner og prosedyrer ved virksomheten ble gjennomgått.

Dreneringssystemet på tanken var ikke risikovurdert. Dette var av vesentlig betydning fordi tanken var spesielt risikoutsatt da den kun hadde en enkel avstengningsventil. Dette medførte risiko for forurensing ikke bare ved et slikt forløp som i denne saken, men også ved at det kunne oppstå feil med avstengningsventilen. En helt enkel kontrollrutine som gikk ut på å sjekke at det ikke lenger rant væske ut fra dreneringsrøret, ville ha redusert denne risikoen betydelig og medført at denne saken ikke hadde skjedd.

Etter hendelsen har bedriften foretatt en risikoanalyse av arbeidsoperasjonen og utarbeidet en instruks basert på denne. De har også satt inn doble ventiler og bruker en løs slange som må fjernes etter drenering, slik at de kan se om det er lekkasje.

Ansvar

Etter forurensingslovens § 7 annet ledd har den som er ansvarlig for risikoen for forurensing, en tiltaksplikt til å hindre at forurensing skjer. Av den grunn stiller lovgiver krav til internkontroll.

Ved vurderingen av hvem som er ansvarlig, er det naturlig å ta utgangspunkt i hvem som har best forutsetning for å treffe tiltak og størst oppfordring og interesse av at dette gjøres.

Ansvaret vil først og fremst påligge eieren av foretaket. Det er eieren som har fått tillatelsen til å drive virksomheten, og det er eieren som har forretningsmessig interesse av tiltaket. Straffeansvarlig etter forurensingsloven vil som utgangspunkt ofte korrespondere med den som er erstatningsrettslig ansvarlig etter forurensingslovens § 55, det vil si eieren av subjektet som forårsaker forurensing. Uno-X Energy var eier av anlegget og drev forretninger derfra.

Uno-X Energy hadde en avtale med Securitas om drifting av anlegget. Det var også hvordan Securitas’ ansatte utførte oppgaven, som førte til forurensingen. Securitas påtok seg et oppdrag i næringsmessig øyemed og med kommersielle interesser i oppdraget og handlet på vegne av eieren. Securitas hadde også plikt til å ha et internkontrollsystem. De kan ikke overlate ansvaret for internkontrollsystemet til sine oppdragsgivere, men har et selvstendig ansvar for at virksomheten deres er forsvarlig. Det motsatte ville kunne medføre en ansvarspulverisering etter forurensingsloven og undergrave den allmennpreventive virkningen av lovens straffetrussel. Man kan outsource arbeidsoppgaver, men man kan ikke outsource ansvar for egen virksomhet. Foretakene ble bøtelagt for brudd på forurensingsloven på grunn av manglende internkontroll med hensyn til risikoanalyser, arbeidsrutiner og implementering av dette hos arbeidstakerne.

Det var bestyreren som var ansvarlig for opplæringen. Det var også han som sendte de to lærlingene ut for å drenere tankene, uten tilsyn og uten kontroll av arbeidet etterpå. Dette ble ansett som så grovt uaktsomt at han ble strafferettslig ansvarliggjort for sin unnlatelse, som ble vurdert som en sterkt medvirkende årsak til forurensingen.

Påtaleavgjørelse

Det kan være vanskelig å finne sammenlignbar straffeutmålingspraksis i miljøretten. Ingen saker er like, og det er et begrenset antall saker som er prøvd i rettssystemet.

Generelt ved vurderingen av en passende reaksjon ble det tatt utgangspunkt i skjerpelsen i straffenivået som Høyesterett har lagt til grunn de senere årene, jamfør blant annet Rt. 2005 s. 76 avsnitt 31 og nå sist Rt. 2012 s. 65.

Skal straffen ha preventiv virkning, må bøtenivået settes høyt ved foretaksstraff, jamfør Ot.prp.nr. 27 (1990-1991) pkt. 8.3. På norsk sokkel er det gitt bøter fra 200 000 kroner til 80 millioner kroner for diverse overtredelser av blant annet forurensingsloven. Et oljeutslipp i Nordsjøen på 65 m3 medførte en bøtestraff på 2 500 000 kroner. Oslo Statsadvokatembeter ga i 2007 en bot på 2 000 000 kroner for utslipp av 13 800 liter fyringsolje ved kaianlegget i Sarpsborg.

Straffeutmålingspraksisen fra før 2000 sier egentlig mest om hva som er en altfor mild reaksjon i dag. Eksempelvis ga Høyesterett i Rt. 1989 s. 843 en foretaksstraff på 500 000 kroner for fire mindre utslipp over et kortere tidsrom. Dette tilsvarer cirka 850 000 kroner i dagens verdi. Med de signaler lovgiver og Høyesterett har gitt siden den gang, ville vel denne reaksjonen vært betydelig høyere i dag.

Ved straffevurderingen av saken fra Karmsundet ble det særlig lagt vekt på at foretaket gjennom retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget den straffbare handlingen, se NOU 1989:11 kap. 2 pkt. 1, hvilket også ble vektlagt av Høyesterett i Rt. 2007 s. 1684 avsnitt 51. Det ble også i straffeskjerpende retning lagt vekt på at lærlinger uten erfaring utførte en slik arbeidsoppgave uten tilsyn eller etterkontroll av bestyrer.

I nærområdet var det sårbare miljøressurser, blant annet et fuglereservat. Kun den gunstige vindretningen gjorde at forurensingen ikke rammet et oppdrettsanlegg.

Etter en samlet vurdering ble det utferdiget en bot på 4 000 000 kroner til Uno-X Energy som eier og hovedansvarlig. Securitas fikk en bot på 2 500 000 kroner. Bestyreren fikk en bot på 25 000 kroner.

Samtlige vedtok bøtene.

Konklusjon

Denne saken viser viktigheten av et fullstendig internkontrollsystem. Man kan spørre hvilket detaljnivå som skal kreves. Det enkle, åpenbare og grunnleggende må ikke ignoreres, og det er ikke slik at feil ikke kan skje. Internkontrollsystemet skal motvirke og forebygge dette. Hadde man hatt gjennomtenkte rutiner i orden her, ville forurensingen aldri ha skjedd, miljøet ville blitt spart for en ekstrabelastning, og foretaket ville sluppet bot og negativ omtale. Allmennpreventivt har reaksjonene vært viktige.


Sist oppdatert 29/04/2013




PDF av nyeste Miljøkrim: