Krigen om kulturminnene

I enhver situasjon der et land eller en region blir ustabilt som følge av krig eller naturkatastrofer, følger det ødeleggelse eller plyndring av kulturminner. Dette er ikke noe nytt fenomen, og argumentene fra de som står bak, er de samme nå som i tidligere århundrer.

Tekst: Politioverbetjent Kenneth Didriksen, Økokrim  /  kenneth.didriksen@politiet.no  //  Foto: The National Archives and Records Administration (NARA)

Hvis en part i en konflikt lykkes i å få tak i og eventuelt ødelegge eller vanære et nasjonalmonument, fungerer det som et trofé for den angripende parten, samtidig som det er demoraliserende og krenkende for motparten. En krigførende part kan dessuten helt bevisst ha en mer dyptgripende beveggrunn, nemlig å redigere bort historien til en folkegruppe ved å fjerne de identitetsbærende elementene i et demografisk område fullstendig. Vi hegner ekstra sterkt om symbolene våre i tider med kriser og trusler. En felles ytre fiende gir et sterkt indre samhold. Fra vår egen historie vet vi at under siste verdenskrig fungerte blant annet kongemerket H-7 og røde nisseluer som symboler på det norske samholdet, og det ble dermed ilagt forbud mot å benytte dem.

I tillegg til de mer eller mindre ideologiske eller militærtaktiske årsakene til ødeleggelse av kulturminner og symboler finner vi også de som driver plyndring av unike kulturminner i ren vinnings hensikt. Når et område blir destabilisert som følge av enten en naturkatastrofe, en konflikt eller fattigdom, fokuseres naturlig nok verdens oppmerksomhet mot livredning og humanitær hjelp. Da finnes det andre grupper som kynisk utnytter den manglende oppmerksomheten og årvåkenheten rundt de felles identitetsbærerne til å fjerne antikke verdigjenstander i området. Selv om kulturminneobjektene da er stjålet og tatt ut av sin naturlige kontekst, finnes det likevel et marked for omsetning andre steder i verden. Det er nettopp denne villigheten til å kjøpe gamle, autentiske kulturminner som genererer plyndring fra konfliktområder.

Kronjuevler Rembrant
Ungarske kronjuveler ble etter krigen oppbevart av US Army og ungarske myndigheter i Tyskland av sikkerhetsmessige grunner. 13. mai 1945 ble et ukjent bilde av Rembrant funnet i en safe i München.

INTERPOL og nasjonalt politi

Det er Napoleon og Hitler som har stått bak histor­iens mest omfattende og systematiske tilfeller av kulturminneplyndring. Men slik destruktiv virksomhet finnes fortsatt, om enn ikke i like stort omfang. Da Haiti ble rammet av jordskjelv i januar 2010, ble en gammel, lokal by som sto på den tentative listen til UNESCOs verdensarvliste, plyndret. Da den fortsatt pågående konflikten i Syria eskalerte, ble mange av verdenshistoriens eldste kulturminner stjålet eller ødelagt. Det nyeste eksempelet er konflikten i Mali, der kulturminner har blitt utsatt for lykkejegere som utnytter situasjonen. Som et eksempel på kynismen som råder, kan vi se at tyvegods, for eksempel en antikk keramikkrukke, kan bli knust i flere mindre biter dersom plyndreren anser det for å være økonomisk gunstig. Da kan han tilby flere kunder mange biter til stykkpris i stedet for å måtte selge hele krukken til én kjøper.

Gjennom å lese trusselbildet og ta konsekvensen av det går INTERPOL ofte ut i forkant av en eskalerende konflikt eller når en naturkatastrofe har rammet, og ber medlemslandene være oppmerksomme på om eventuelle kulturminner med spesifikk opprinnelse dukker opp på markedet. Opprinnelsen forties ikke når objektet frembys. Tvert imot kan sjeldenheten bli fremhevet som et salgsargument som kan gi høyere pris. INTERPOL sentralt sender den nevnte informasjonen til landets nasjonale INTERPOL-kontor, med anmodning om distribusjon til lokalt politi, tollvesen og andre med profesjonell tilknytning til omsetning av kulturminner.

Det påhviler selvsagt den enkelte kjøper både et moralsk og et juridisk ansvar for å avstå fra befatning med slike gjenstander. Både nasjonalt og internasjonalt lovverk kan benyttes for å sanksjonere illegal omsetning av kulturminner.

Blue Shield

Today we are fighting in a country which has contributed a great deal to our cultural inheritance, a country rich in monuments which by their creation helped and now in their old age illustrate the growth of the civilization which is ours. We are bound to respect those monuments so far as war allows.

Under andre verdenskrig publiserte allierte myndigheter dette utsagnet til troppene sine med ønske om å bevare Europas mange kulturminner. Likevel ble ødeleggelsene store, og representanter fra mange land samlet seg derfor i Nederland i 1954 med det formål at dette aldri igjen skulle forekomme. Resultatet ble Haag-konvensjonen av 1954 om vern av kulturarv ved væpnet konflikt. Annen tilleggsprotokoll til konvensjonen ble vedtatt i mars 1999 for å forsterke vernet av kulturarv ved væpnet konflikt, og presiserte blant annet at protokollen også gjelder ved interne væpnede konflikter der konvensjonen bare har begrenset anvendelse.

Plyndring av kulturminner er ødeleggende for kommende generasjoners mulighet til å oppleve og være en del av en levende historie som tilhører oss alle, ikke bare en avgrenset region. Arbeidet med å ta vare på en felles kulturarv betinger samarbeid om oppgaven. Dette var også blant drivkreftene som førte til opprettelsen av Blue Shield.

ICBS, The International Commitee of the Blue Shield, ble dannet i 1996 og var inspirert av Haag-konvensjonen av 1954, som var den første internasjonale avtalen som fokuserte på beskyttelse av kulturminner i krig og væpnede konflikter. I den andre tilleggsprotokollen til Haag-konvensjonen av 1999 ble ICBS gitt spesifikke oppgaver med å bevare kulturminner. Den mest synlige av disse oppgavene er nok å Blue Shield-merke symbolbygg som en del av arbeidet med å etablere et system for bevaring av kulturminner. Norge har opprettet Den norske Blue Shield-komité (BSN) som ICBS’ norske nasjonalkomité. Kort fortalt er Blue Shield kulturminnevernets svar på Røde Kors. Det har da også resultert i et samarbeid mellom disse to organisasjonene, som uavhengig av konfliktens stridstema oppsøker områder der enten mennesker eller verdensarven trenger beskyttelse.

Fakta om Blue Shield

 
Blue shield logo
  • Den internasjonale Blue Shield-komiteen ble dannet i 1996 og tar sitt navn fra det blå skjold som er symbol for Haagkonvensjonen av 1954 om vern av kulturarv i krig.
  • Den norske Blue Shield-komité (BSN) er den norske nasjonalkomite av ICBS, The International Committee of the Blue Shield, som er et samarbeidsorgan mellom de fire organisasjonene ICOM, ICOMOS, IFLA og ICA.
  • Komitéen har til formål å samle og spre informasjon, samordne innsats og påvirke myndigheter og fagprofesjoner til å ivareta kulturarven under væpnete konflikter eller ved katastrofer.

Sist oppdatert 29/04/2013




PDF av nyeste Miljøkrim: