40 år med internasjonalt naturvernarbeid

Den internasjonale avtalen som regulerer handel med truete dyre- og plantearter, ble etablert i Washington 3. mars 1973 og trådte i kraft i 1975. Norge har vært medlem av Washington-avtalen, eller CITES (Convention on International Trade of Endangered Species), helt fra starten av.

Tekst: seniorrådgiver Øystein Størkersen, Direktoratet for naturforvaltning  /  oystein.storkersen@dirnat.no  //  Foto: politiet

Den 3. mars i år åpnet det 16. partsmøtet for de i alt 178 medlemsstatene til CITES. Møtet ble avviklet i Bangkok etter invitasjon fra thailandske myndigheter, som sørget for en svært fin ramme rundt møtet. Symbolsk nok åpnet statsministeren møtet på samme dag som avtalen fylte 40 år.

Bærekraftig handel

CITES skiller seg fra de andre biodiversitetsavtalene ved at partene er pålagt å følge visse krav. Det viktigste kravet er at internasjonal handel med eksemplarer av en art skal være bærekraftig. Er den ikke det, kan ikke handelen gjennomføres. For å vite om handel er bærekraftig må man ha kunnskap om forekomstene og om hvor stort volum man kan høste uten at det går negativt ut over bestandene. Slike vurderinger skal kunne dokumenteres dersom det etterspørres, og kalles på engelsk non-detriment findings (NDF). Dernest skal uttak være lovlig, og enhver eksport skal lisensieres. Dersom det påvises brudd på disse kravene, kan styret i henhold til avtalen iverksette tiltak . I dag foreligger det tiltak mot 30–40 av verdens land, enten i form av fullstendig suspensjon av handel, suspensjon for visse arter eller etablerte kvoteordninger.

Akvatiske arter

IsbjørnCITES har stor betydning internasjonalt, blant annet på politisk nivå. Partene er derfor svært aktive på partsmøtet. Det avvikles hvert tredje år, er øverste organ for avtalen og fordeler arbeidsoppgaver for de påfølgende tre årene. Partsmøtet i Bangkok skulle behandle 71 forslag om listing av nær 300 arter og 75 ulike andre saker om veiledning til partenes oppfølging.

I alt 2 300 delegater fra 157 land deltok på det to uker lange møtet. Som ved tidligere partsmøter var det knyttet spesielt stor interesse til listeforslag for flere hai- og djevlerokkearter. Flere parter, deriblant Japan, Kina og Island, mener at CITES ikke skal befatte seg med akvatiske kommersielle arter. CITES’ mandat er imidlertid å sørge for bærekraftig uttak og handel med alle typer arter.

Motstanderne av listing av blant annet haiarter har lenge ment at de regionale fiskeriavtalene er det rette forumet for forvaltningstiltak. Det er altså ikke uenighet om at bærekraftprinsippet skal legges til grunn. Imidlertid er det blitt mer og mer klart at de regionale fiskeriavtalene ikke har samme myndighet overfor sine medlemmer når det gjelder å følge opp gode intensjoner. Andre argumenter har vært at det er vanskelig å skille mellom produkter fra artene.

Det er et krav i CITES at to tredeler av de avgitte stemmene må være ja-stemmer for at en art skal kunne føres opp på CITES-listene. Etter flere mislykkede forsøk det siste tiåret førte grundige forberedelser overraskende nok til at blant annet alle haiforslagene ble vedtatt i Bangkok. Om 18 måneder settes det derfor krav om NDF-er og CITES-tillatelser for all handel med produkter fra hvitfinnehai, tre arter hammerhai, håbrann og to arter djevlerokker. Partene var altså enige i at uttaket for å forsyne blant annet haifinnemarkedet i Asia har ført til en sterk nedgang i mange av haibestandene. Enkelte bestander er redusert med mer enn 90 % av utgangspunktet. For noen arter kommer listingen derfor i seneste laget, mens for djevlerokkene er det riktig tidspunkt.

Djevlerokkene, eller kjempemantaene, er store fisker med et spenn på opptil 7 meter, og deler av gjellene, som selges for 4 000 kroner, er i ferd med å seile opp som en attraktiv ingrediens i kinesiske supper. Det anses for å være noen hundre tusen slike djevlerokker i varme farvann, og disse får én unge hvert tredje år. Uttak av slike arter blir derfor lett ikke bærekraftig. Handel med slike produkter blir ikke ulovlig under CITES, men krever altså lisens fra landet der fiskene er fanget. Flere land har de siste årene innført totalforbud mot alt haifiske og djevlerokkefiske på grunn av de urovekkende tilstandene i denne bransjen. I Norge er det i dag ikke lenger kvoter for haifiske, da for eksempel bestandene av brugde, håbrann og pigghå er overfisket. De store haiartene tas imidlertid som bifangst, og brugdefinner er særlig attraktive på de asiatiske markedene (denne ble CITES-listet i 2004).

«Boom and bust»

Fra før inneholder CITES-listene 350 arter tropiske treslag, og til dette partsmøtet var det fremlagt forslag om listing av over 200 nye arter fra alle deler av verden. Det engelske uttrykket «boom and bust» brukes til å beskrive både haifiske og hogst av tropeskog. Etter hvert som treslag blir helt uthogget, flyttes fokuset over på stadig nye arter. Eksempler er mahogni og ramin, som begge nå er CITES-listet.

Svært sterke kommersielle interesser og utbredt korrupsjon styrer mye av dette markedet, og det kan virke som om CITES-listing bare er aktuelt når et treslag er kommersielt utryddet. Det gjelder de fleste av treslagene som ble vurdert under dette partsmøtet, og som ikke overraskende ble vedtatt oppført på CITES-listene. CITES har i fem år samarbeidet tett med den internasjonale tømmerorgan­isasjonen for tropiske treslag (ITTO). Her har samtlige land med CITES-listede treslag vist sterk interesse for å få på plass systemer for godkjenning av bestander, godkjenning av plantasjer, sporing (med microchip), DNA-identifisering og kvotefastsetting. CITES ønsker å fortsette dette arbeidet for de nylistede artene. Dette er også et strålende eksempel på hvordan CITES de siste årene har fokusert stadig mer på samarbeid med andre relevante organisasjoner. Tilsvarende assistanse for de som ønsker å handle med for eksempel haifinner, skal nå etableres frem til CITES-kravene for de nye haiartene og djevlerokkene trer i kraft
i september 2015.

Isbjørn

For Norge var det knyttet stor interesse til det amerikanske forslaget om å forby all internasjonal handel med isbjørn gjennom å føre den opp på CITES-liste I. Bakgrunnen for forslaget var at minkende sjøis innen 2050 vil føre til en kollaps i bestanden, og at uttak bør stanses for å redusere trykket på bestandene. Det samme forslaget ble fremsatt i 2010, men ble avvist av partene, som anså at isbjørn ikke oppfylte listekriteriene da bestandene var mer eller mindre stabile. Fem land har isbjørn (Norge, Russland, Canada, Grønland og USA). Det finnes en egen isbjørnavtale fra 1973 som spesielt skal fremme samarbeid om forskning.

Verdens naturvernunion (International Union for Conservation of Nature and Natural Resources – IUCN) har en egen spesialistgruppe for denne arten. Man skulle derfor tro at CITES ikke trenger å befatte seg med denne arten. Den er imidlertid oppført på CITES-liste II, og det handles en del med skinn, som omsettes til stadig nye rekordpriser. I dag er det primært Canada som står for uttak av isbjørn, med 700–800 eksemplarer i året. Forskere anslår at 8 av 19 delbestander er i nedgang og har anbefalt Canada å stanse jakt på enkelte bestander. Inuittene i Canada har imidlertid rettighetene til blant annet isbjørnjakt, og sentralmyndighetene kan ikke kontrollere dette. Dette har blitt kritisert og førte til sterk diskusjon under partsmøtet. Et alternativt forslag fra EU og Norge om å innføre kvoter ville ha medført at CITES ville måtte vurdere kvotene og det systemet kvotene fastsettes under. Krav om støtte fra to tredeler av partene ble imidlertid ikke oppnådd for noen av forslagene. Det er høyst sannsynlig at isbjørn kommer opp som sak også på neste partsmøte. Elefanter og neshorn er kanskje de mest karismatiske artsgruppene CITES arbeider med, og begge får mye oppmerksomhet i media. Ingen andre temaer skaper lengre debatter i CITES, og det er ingen andre arter CITES bruker mer ressurser på.

Elefanter og neshorn

MIKE-programmet har i 20 år overvåket ulovlig jakt på elefanter, mens ETIS-programmet overvåker beslag av elfenben i hele verden. Tallene for elfenbensbeslag viste en synkende trend frem til tidlig 2000-tall, men tok deretter helt av. Beslag på flere titalls tusen kilo per år de siste årene, spesielt i Asia, har vist at dette er en utfordring som stadig blir større. I den demokratiske republikken Kongo er hittil over 1 000 mennesker blitt skutt i kamper mellom parkvoktere og krypskyttere. FNs generalforsamling uttrykte senest i desember 2012 bekymring for hvordan elefanter slaktes ned for å skaffe penger til kjøp av våpen til geriljagrupper i Afrika. For neshorn er formålet et annet, ettersom hornene er ettertraktet til bruk i tradisjonell asiatisk medisin. I senere tid har neshorn også blitt et statussymbol i asiatiske land. I 2012 ble vel 650 neshorn skutt ulovlig i Afrika, de fleste i Sør-Afrika, og i Europa er det registrert over 50 innbrudd i museer med tyveri av utstilte horn.

Høye priser på elfenben og neshorn i kom­binasjon med lave straffer gjør dette til et perfekt arbeidsfelt for kriminelle nettverk. CITES-partsmøtet diskuterte derfor sterkere tiltak, inkludert i transittland og konsumentland. CITES anbefaler sterkere nasjonale tiltak, men slike nasjonale tiltak er noe partene selv må følge opp. I Norge er det ikke tillatt å innføre elfenben og neshorn, med unntak av eksemplarer som er anskaffet gjennom troféjakt. At det nå er to parkvoktere som vokter hvert neshorn i Kenya, sier sitt.

På bakgrunn av de noe overraskende vedtakene under dette partsmøtet kan det fastslås at det 16. partsmøtet ble det mest suksessfulle partsmøtet på over 10 år, og særlig listingen av djevlerokkene regnes for å være en av de viktigste listingene siden avtalen ble etablert. Her kan CITES med andre ord utgjøre en forskjell og gi reell beskyttelse til en artsgruppe som trolig ellers ville blitt sterkt desimert av kommersielle interesser.

Hvar er CITES?

CITES (forkortelse for Convention on International Trade of Endangered Species) kalles også Washingtonkonvensjonen og er en multilateral internasjonal avtale mellom land for å kontrollere handel med ville dyr og planter.

Formålet med avtalen er en bærekraftig handel – dvs. at man ikke fjerner mer fra bestandene av dyr og planter enn de tåler.

Kilde: Wikipedia


Sist oppdatert 29/04/2013




PDF av nyeste Miljøkrim: