Rettsvern for dyr

Er veterinær rettsmedisin et nytt eller gammelt fag? Er det forbeholdt patologene ved universitetet, eller kan enhver veterinær bidra? Hvordan bør levende eller døde dyr, rester av dyr eller produkter med animalsk opphav håndteres, og hvilke begrensninger finnes dersom man bare har med deler av dyret å gjøre?

Tekst: Veterinær rettsmedisin Johan Schulze, Veterinærinstituttet, Trondheim

Svarene er mange og lange og for det meste entydige

Etterforskingens behov har tradisjonelt blitt godt ivaretatt av det veterinære miljøet, både på klinisk side (ved undersøkelse av det levende dyret) og på patologisk side (med den klassiske obduksjonen som kjernevirksomhet). Med tiden har forholdene naturligvis forandret seg. Lover og forskrifter har økt i omfang og presisjonsnivå, dyreholdet har blitt industrialisert, og mennesker knytter seg følelsesmessig langt sterkere til sine kjæledyr og sportsdyr enn før. De etiske normene våre inkluderer dyret som en medskapning som har egne følelser og behov og egenverdi, og samfunnet tar ansvar for ville dyrs levevilkår, selv om omgivelsene de lever i, er påvirket av menneskenes inngrep som aldri før. Det er derfor ikke overraskende at de tradisjonelle faggrenene som patologi og genetikk utvides fortløpende med rutiner og metodikker som fokuserer på de særegne rettslige behovene på dette området. Omfanget av spesialisering er blitt så stort at behovene ikke lenger automatisk blir fanget opp av de tradisjonelle faggrenene. Dette har ført til etablering av et eget fag, nemlig veterinær rettsmedisin, som innebærer å bruke veterinærvitenskap til å løse rettslige konflikter.

Samarbeidet mellom vitenskapen og rettsvesenet har altså forandret seg. For rundt 20 år siden begynte man i rettsvesenet i USA å bruke den såkalte Daubert-standarden for å vurdere om metoder og teorier som en sakkyndig presenterer for retten, følger den aktuelle vitenskapelige standarden og dermed bidrar til å øke rettsikkerheten. Det ble med andre ord etablert en sjekkliste for validiteten til den sakkyndiges forklaring.

Dauberts fire kriterier:

  1. Empirisk kontrollerbarhet: Kan den anvendte metodikken/teorien verifiseres eller motbevises?
  2. Er metodikken offentliggjort i et fagblad, og har fagmiljøet foretatt en kritisk vurdering av den (peer review-prosess)?
  3. Er metodikkens usikkerhetsgrad kjent, og er det tatt hensyn til denne ved vurdering av sluttresultatet?
  4. Er metodikken godkjent i det aktuelle vitenskapelige fagmiljøet?

Obduksjon av ulv

Uven som ble skutt i saken som er omtalt i artikkelen Fengselsstraff for ulvedrap, ble undersøkt av Veterinærinstit­uttet, Trondheim.

Den eldre Frye-standarden omfattet kun det siste punktet, om godkjennelse i det aktuelle fagmiljøet. Daubert-standarden har blitt tatt i bruk også i andre land, som Canada og Storbritannia, og har slik blitt veiledende for de forensiske vitenskapene. I praksis vil selvfølgelig de sakkyndige forsøke å oppfylle disse kvalitetskravene for å lette etterforskingen og for å kunne være trygg på arbeidets kvalitet. I Norge er denne kvalitetskontrollen i den humane rettsmedisinen ivaretatt av Den rettsmedisinske kommisjon, mens vi på den veterinære og biologiske siden fortsatt mangler en slik institusjon. Enhver seriøs institusjon og enkeltperson må derfor være ekstra selvkritisk i sitt arbeid. Dermed er ett av de innledende spørsmålene besvart: Ja, også enhver veterinær kan gjøre en god forensisk jobb, bare han eller hun gjør sitt relevante faglige grunnlag klart for retten og tar på seg ansvaret for bevishåndteringen.

Kvalitetssikringen er kommet langt dersom en oppnevnt sakkyndig følger de allmenne forensiske rutinene på de respektive fagfeltene som håranalyse, genetiske og toksikologiske undersøkelser, rettsmedisinske obduksjoner med mer. Med stigende detaljnivå på undersøkelsene øker imidlertid også betydningen av korrekt håndtering av bevismaterialet i henhold til rutiner, slik at feil unngås, og av at bevis og håndtering er kjent gjennom dokumentasjon og dermed kan tas hensyn til ved videre prosessering. Kommunikasjonen mellom partene blir altså særlig viktig, og det kan være hensiktsmessig å forhøre seg på forhånd ved laboratoriet om hvilke typer bevis som vil være aktuelle, og om en bør følge spesielle rutiner ved prøvetaking. Åstedet vil selvfølgelig være avgjørende for bevisinnsamlingen, og en omfattende bevissikring vil øke sjansen for at et utvalg av bevisene kan bli prosessert. Bearbeiding av åsteder med fokus på dyr, spesielt ville dyr, er likevel en sjelden oppgave for mange, og en samtale med en veterinær med kompetanse innen retts­medisin kan være arbeidsbesparende og gjøre bevissikringen mer målrettet. Som eksempel vil bevisverdien av en prøve som det finnes presedenssaker for, kunne være langt høyere enn av en prøve der det ikke er tilfelle.

Veterinærinstituttet

Det følgende omhandler den laboratorierelaterte delen av veterinær rettsmedisin og dekker ikke det den kliniske veterinæren kan bidra med. Det påpekes imidlertid at klinisk informasjon, dersom den er tilgjengelig, er svært viktig også for laboratoriearbeidet.

KartVeterinærinstituttet har laboratorier i Oslo, Sandnes, Bergen, Trondheim, Harstad og Tromsø, med til sammen rundt 360 ansatte. Veterinærinstituttet er et nasjonalt forskningsinstitutt innen dyrehelse, fiskehelse, mattrygghet og dyrevelferd med uavhengig forvaltningsstøtte til departementer og myndigheter som primæroppgave. Beredskap, diagnostikk, overvåking, referansefunksjoner, rådgivning og risikovurderinger er de viktigste virksomhetsområdene.

Materiale som sendes inn til Veterinærinstituttet, omfatter hovedsakelig døde dyr (kadavre) eller deler av dyr. Førstnevnte obduseres, som oftest med hovedfokus på å fastslå dødsårsak. Utover dette kan resultatet av en obduksjon omfatte biologiske grunndata (art, rase, kjønn, kroppskondisjon med mer), dødstidspunkt (tilnærmelsesvis), tilstedeværelse og aldersestimat av sår, skader og abnormiteter og deres funksjonelle betydning, tilstedeværelse og karakterisering av sykdom og så videre. Dersom undersøkelsens mandat ikke tilsier noe annet, vil rapporten inneholde en sluttkonklusjon som omfatter dødsårsak samt informasjon om dødsmekanismen, det vil si den fysiologiske forstyrrelsen som ble forårsaket av dødsårsaken (for eksempel blødning, blodforgiftning eller sirkulasjonssvikt), og gi en formening om dødsart, altså en forklaring på hvordan dødsårsaken oppstod (naturlig, utilsiktet, drept eller ubestemt).

Deler av dyr gir i utgangspunktet ikke grunnlag for slike omfattende konklusjoner. Hvis for eksempel en flådd ulv blir sendt inn, vil det at skinnet mangler, innskrenke vurderingen av kroppskondisjonen, ettersom en del underhudsfett vil mangle. Spor etter ytre vold kan være tapt, likeså spor etter hudparasitter som skabbmidd. Vurderingen av dødstidspunktet kan også bli innskrenket, ettersom en ikke kan vurdere om ulven hadde vinter- eller sommerpels eller var under hårskifte. Forråtnelsen av et kadaver vil ha et annet tidsforløp enn ved et skinnlagt dyr. Det vil dessuten ikke være mulig å benytte seg av alle spesialundersøkelsene som baserer seg på håranalyse. Innsendelser av deler av dyr må derfor i langt større grad enn for et kadaver følges av et spesifikt mandat. Selv om svaret som oftest vil inneholde forbehold, kan analyser av prøver som bein, skinn, blod eller vevsbiter likevel være svært nyttige. Slike undersøkelser kan besvare spørsmål om for eksempel art, kjønn, dyrets alder (analyse av tilvekstsoner i rørbein), kondisjon (totalfett­analyse av beinmarg), om delene er blitt forandret, og i så tilfelle av dyr eller menneske, om delene kommer fra ett eller flere individer eller fra én eller flere arter, og så videre.

Utover kadavre og deler av dyr finnes det en tredje type prøver, nemlig materiale som et dyr eller en del av et dyr er bærer av, eller ting som et dyr har vært i kontakt med. Et banalt eksempel er hår av sau som fortsatt sitter fast på labbene til en bjørn. Dette understreker for øvrig hvor viktig det er å ha gode rutiner ved emballering av prøver, slik at det ikke er tvil om at hårene var der da bjørnen ble funnet av politiet. Andre konkrete eksempler er sko med spor etter mulige bittmerker, hår fra andre enn det innsendte dyret, prosjektilrester etter tidligere påskyting, blod av ukjent opphav på en presenning eller i prøver av snø med mer.

Selv om Veterinærinstituttet ikke nødvendigvis selv disponerer den påkrevde metodikken eller spesialkompetansen til å utføre enhver undersøkelse, kan vi medvirke til korrekt innsamling av bevis og eventuelt til bevishåndtering og videreformidling til andre relevante og rettsgodkjente spesiallaboratorier. En god oversikt over metodespektret, undersøkelsens relevans for saken og for eksempel rekkefølgen på undersøkelsene (dersom en prøve må undersøkes med flere metodikker) vil kunne bidra til å bygge en sak som fører til en god dom. Ettersom saker der dyr er involvert, ofte byr på vanskelig åstedsarbeid, særlig på ubeskyttede åsteder som i faunakrimsaker, er et tett samarbeid mellom politi og den veterinære rettsmedisineren viktig.

I de følgende utgavene av Miljøkrim vil det bli nærmere belyst hvilke rutiner og metodikker som anses som viktige sett fra laboratoriets ståsted, først ved å se på hva politiet kan få ut av en veterinær rettsmedisinsk obduksjon, og da spesielt av rovdyr som er drept eller død som følge av ytre vold, og hva politiet bør gjøre i forkant av obduksjonen. Senere vil spesielle temaer som DNA, gift / kjemiske stoffer og hår relatert til dyr bli belyst.

Les artikkelen om fengselsstraff for ulvedrap av Aud Ingvild Slettemoen her.


Sist oppdatert 29/04/2013




PDF av nyeste Miljøkrim: