Straffbar befatning med utbytte i miljøretten

I løpet av de siste 20 årene har bestemmelsen som kriminaliserer befatning med utbytte fra straffbare handlinger, fått vesentlig større rekkevidde. De endringene som er gjort i strl. § 317, viser tydelig at lovgiver har ment at befatning med utbytte fra straffbare handlinger er sterkt uønsket. Det ligger på politi og påtalemyndighet å bruke de midlene som er stilt til rådighet for å bekjempe denne typen handlinger. Dette gjelder også i straffesaker som gjelder miljøet vårt, både det ytre og indre. Artikkelen gir en kortfattet oversikt over rekkevidden av bestemmelsen, illustrert med enkelte eksempler.

Tekst: statsadvokat Henrik Horn, ØKOKRIM  //  henrik.horn@politiet.no

Generelt om strl. § 317 – tre ulike forbudsregler som gjelder befatning med utbytte fra straffbare handlinger

Kort og noe forenklet kriminaliserer strl. § 317 tre typer handlinger. Første setning i første ledd kriminaliserer den som selv mottar eller sørger for at andre mottar utbytte av en straffbar handling. Dette kalles heleri.

Første setning beskriver også en annen type straffbar handling, nemlig det å yte bistand til å sikre utbytte fra straffbare handlinger for andre. Slik bistand kalles hvitvasking.

NaturbildeDet fremgår klart av lovteksten at den som begår den straffbare heleri- eller hvitvaskingshandlingen, må være en annen enn den som begår den straffbare handlingen som genererer utbyttet. Sistnevnte handling er det vanlig å kalle primærlovbruddet, og man kaller pers­onen som begår dette lovbruddet, den primære lovbryteren eller, litt upresist, primærforbryteren. Normalt er det da slik at heleren eller hvitvaskeren mottar eller sikrer utbyttet som skriver seg fra en allerede begått straffbar primærhandling. Til forskjell fra overtredelse av de fleste andre straffebud forutsetter altså domfellelse for heleri eller hvitvasking etter strl. § 317 første ledd at en annen person enn heleren/hvitvaskeren har begått en annen straffbar handling.

Den siste gruppen handlinger som rammes av strl. § 317, er der en person hvitvasker utbyttet fra en straffbar handling han eller hun selv har begått. Forbudet mot slik hvitvasking fra egne straffbare handlinger er nedfelt i strl. § 317 annet ledd. Etter lovteksten betegnes også slik atferd som hvitvasking. Etter denne bestemmelsen vil altså hvitvaskeren være den samme personen som har begått primærhandlingen. Et begrep som nok oftere brukes på denne typen hvitvasking, og som nok bedre forklarer hva den går ut på, er selvvasking. Begrepet kommer av at slik atferd på engelsk ofte omtales som self-laundering. Også riksadvokaten bruker begrepet selvvasking i skrivet «Selvvasking – retningslinjer for praktisering av straffeloven
§ 317 annet ledd» av juli 2007.

Straffbar handling – primærhandlingen

Domfellelse for brudd på strl. § 317 forutsetter at heleri-, hvitvaskings- eller selvvaskingshandlingen som er til vurdering, gjelder utbytte fra en straffbar handling (primærhandlingen). Mens anvendelse av bestemmelsen tidligere forutsatte at utbyttet skrev seg fra nærmere bestemte kvalifiserte straffbare handlinger, stilles nå ikke lenger et slikt krav. Det er således uten betydning hvilken lov den straffbare primærhandlingen er hjemlet i, om straffen er bøter eller fengsel, og om strafferammen er høy eller lav. Det kan også være slik at strl. § 317 kommer til anvendelse gjennom enkeltvedtak som forvaltningen treffer. Når loven gjør det straffbart å bryte forvaltningsvedtaket, og det oppstår utbytte gjennom en slik overtredelse, er man i området for strl. § 317. I Rt 2010 s. 850 ser man et eksempel på dette fra miljøstrafferettens område.

Selv om både heleri, hvitvasking og selvvasking forutsetter en straffbar primærhandling, er det ikke slik at noen må være dømt for primærhandlingen for at det skal være mulig for domstolene å straffedømme for overtredelse av strl. § 317. Domfellelse etter strl. § 317 kan skje selv om man ikke vet hvem primærlovbryteren er. Tilsvarende kan domfellelse etter strl. § 317 skje selv om man ikke har sikkerhet for hvilken straffebestemmelse som er overtrådt ved primærhandlingen, se for eksempel Rt 2006 s. 466. I straffesaker på miljøområdet vil man nok likevel normalt vite hva primærlovbruddet består i. Domfellelse etter strl. § 317 forutsetter imidlertid at retten etter de strafferettslige beviskravene må finne bevist at utbyttet stammer fra en straffbar handling.

Utbytte

Lovens begrep utbytte er nokså upresist. Det er på det rene at det favner vidt, og at man ved overtredelse av straffbelagte miljølover ofte vil ha å gjøre med utbytte i lovens forstand. Det er for eksempel ingen tvil om at de ulike «godene» miljølovene har som formål å verne, det være seg fisk, fugler, pattedyr, sjeldne planter og så videre., vil kunne være å anse som utbytte etter strl. § 317. Når noen da har befatning med disse godene under de forutsetningene som beskrives i strl. § 317, utsetter de seg også for straff. På samme måte vil kunst og kulturminner som erverves ved straffbelagte formueskrenkelser, bli å regne som utbytte. Det samme vil nok også være tilfelle dersom noen fører kunst og kulturminner inn og ut av landet i strid med straffbelagte regler med kontrollformål, for eksempel regler som gjelder innførsel og utførsel.

Utbyttebegrepet rekker lenger enn eksemplene på fysiske objekter som er nevnt over. Det er for eksempel klart at besparelser som unndratte skatter og avgifter er å anse som utbytte. Også besparelser noen oppnår ved brudd på straffbelagte bestemmelser som skal sikre det ytre eller indre miljøet, vil også som utgangspunkt være å anse som utbytte.

Skyldkravet

I strl. § 317 femte ledd fremgår det at det er tilstrekkelig for domfellelse at heleren, hvitvaskeren eller selvvaskeren har utvist uaktsomhet. En slik bevislettelsesregel utvider bestemmelsens anvendelsesområde.

I rettssaker om brudd på strl. § 317 er det ofte slik at bevisføringen knytter seg nettopp til tiltaltes oppfatning av hvordan objektet vedkommende er tiltalt for å ha befatning med, ble skaffet til veie. Dette blir naturlig nok ofte også sentralt i etterforskingen.

Ulike helerihandlinger

Helerihandlingen består i å motta eller skaffe seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling. Motta dekker i første rekke tilfeller der noen passivt mottar hele eller deler av et kvalifisert utbytte uten å yte noe tilbake. Eksempler kan være når noen mottar en gave, eller der medlemmer i fellesskap nyttiggjør seg utbyttet andre skaffer til veie. Enkelte viktige begrensninger i det å motta fremgår imidlertid av strl. § 317 sjette ledd første straffalternativ.

Handlingsalternativet skaffe seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling er anvendelig i blant annet kommersielle sammenhenger, hvor utbyttet av en straffbar handling overdras mot vederlag. For eksempel vil kjøpere av stjålet kunst, fredet hummer eller ferskt storviltkjøtt utenfor jakttidene risikere å bli ansett som helere etter strl. § 317. Normalt vil en kjøper betale underpris i slike situasjoner, men det er ikke nødvendig for at det skal foreligge utbytte og dermed heleri. Kjøperen skaffer seg utbytte når han eller hun mottar tingen, og det uten hensyn til om det betales markedspris, overpris eller underpris for den.

Hvitvaskingshandlinger

I første ledd annet punktum lister loven opp ulike måter å yte bistand til å sikre utbytte for andre på. Eksemplene er ikke uttømmende. Såfremt bistandshandlingen går utover ren passivitet, vil i utgangspunktet enhver handling som på en eller annen måte bidrar til at andre kan beholde eller nyttiggjøre seg utbyttet av en straffbar handling, kvalifisere. Selv om eksemplene i lovteksten i første rekke retter seg mot faktiske eller rettslige disposisjoner over utbytte som er en fysisk gjenstand, vil også andre typer bistandshandlinger omfattes. For eksempel vil råd om hvordan utbyttet kan sikres, kunne kvalifisere. Det er også mulig å sikre utbytte før noen har begått den straffbare handlingen som utbyttet oppstår ved, se for eksempel Rt 1997 s. 1637. Den som for eksempel tilbyr seg å frakte sjeldne og vernede dyr ut av Norge før disse har vært gjenstand for en straffbar handling, vil kunne bli å anse som en hvitvasker. Dersom medvirkning til primærhandlingen er straffbart, og bistand til å sikre utbytte fra fremtidige straffbare handlinger er å anse som slik straffbar medvirkning, er det nok likevel riktig å anse forholdet som medvirkning til primærhandlingen.

Selvvaskingshandlinger

Forbudet mot selvvasking trådte i kraft i 2006 og er en relativt ny bestemmelse. I riksadvokatens rundskriv nevnt over er det trukket opp grenser for hvordan bestemmelsen bør anvendes av påtalemyndigheten. Riksadvokaten maner til en viss varsomhet i bruken, men gjør det samtidig klart at bestemmelsen forutsettes brukt der primærlovbryteren gjennom handlinger som klart kan skilles fra primærhandlingen, hvitvasker utbyttet fra egne primærhandlinger. For eksempel vil det være et eget straffbart forhold at primærlov­bryteren videreselger det utbyttet han eller hun selv har skaffet til veie ved egen primærhandling. I et slikt tilfelle bør altså vedkommende etterforskes og eventuelt tiltales for både primærlovbruddet og den etterfølgende sikringshandlingen.

Avslutning

Det er mulig idealistiske miljøvernere etter fremstillingen som nå er gitt, tenker: «Sikkert vel og bra å kriminalisere befatning med utbytte fra straffbare handlinger, men tjener det vårt hardt pressede miljø og de mange truede artene?» Noe sikkert svar på hvordan loven påvirker samfunnet, lar seg vanskelig gi. Men det er grunner som tilsier at også idealistiske miljøvernere bør kunne omfavne strl. § 317. Bestemmelsen er nemlig også begrunnet med at kriminalisering av befatning med utbytte fra straffbare handlinger vil kunne føre til at det blir mindre attraktivt å begå den miljøskadelige primærhandlingen. Makter man effektivt å strafforfølge helerne, er det grunn til å tro at det også vil bli mindre attraktivt å være den som bryter miljølovene og skaffer til veie det helerne etterspør.

 

STRL §317 (Lovdata)

Den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling (heleri), eller som yter bistand til å sikre slikt utbytte for en annen (hvitvasking), straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Som å yte bistand regnes blant annet det å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere utbyttet. Likestilt med utbyttet er gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor utbyttet.

For hvitvasking straffes også den som gjennom konvertering eller overføring av formuesgoder eller på annen måte skjuler eller tilslører hvor utbyttet fra en straffbar handling han selv har begått, befinner seg, stammer fra, hvem som har rådigheten over det, dets bevegelser, eller rettigheter som er knyttet til det.

Den som overtrer første ledd eller annet ledd kan straffes selv om ingen kan straffes for handlingen utbyttet stammer fra på grunn av bestemmelsene i §§ 44 og 46.

Grov overtredelse av første eller annet ledd straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på hva slags straffbar handling utbyttet stammer fra, verdien av utbyttet, størrelsen på den eventuelle fordelen gjerningspersonen har mottatt eller skaffet seg eller andre, og om den skyldige har drevet heleri eller hvitvasking sedvanemessig. Gjelder det utbytte av narkotikaforbrytelser, skal det også legges vekt på art og mengde av det stoffet utbyttet knytter seg til.

Gjelder overtredelsen utbytte av en narkotikaforbrytelse, kan under særdeles skjerpende omstendigheter fengsel inntil 21 år idømmes.

Uaktsom overtredelse av første eller annet ledd straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år.

Straff etter denne paragrafen får likevel ikke anvendelse på den som mottar utbyttet til vanlig underhold av seg eller andre fra en som plikter å yte slikt underhold, eller på den som mottar utbyttet som normalt vederlag for vanlige forbruksvarer, bruksting eller tjenester.


Sist oppdatert 29/04/2013




PDF av nyeste Miljøkrim: