«Shit in – shit out»

«Shit in – shit out» er et fra tid til annen overhørt munnhell blant patologer. Det som menes er at en ikke kan komme frem til et kvalitativt godt resultat dersom utgangsmaterialet er dårlig. For å bidra til at en rettsmedisinsk undersøkelsesrapport ikke kommer i kategorien «Shit out» må forarbeidet starte på åstedet.

Ulv

Tekst/foto: veterinær i rettsmedisin Johan Schulze, Veterinærinstituttet, Trondheim /  johan.schulze@vetinst.no

Obduksjon av ville dyr handler ofte om dårlig utgangsmateriale. De blir oppdaget sent i naturen, og transporttiden fra felt til lab er lang. Har kadaveret blitt frosset ned, kan det ta flere dager å tine det igjen. Tiden som rinner er dessverre tid der forråtnelsen skrider frem og potensiell informasjon forsvinner. Følgelig må det være et felles mål å minske forråtnelsens fremgang og sikre informasjon allerede utenfor obduksjonshallen. En godt forberedt obduksjon av viltlevende dyr kan gi forbausende mye nyttig informasjon.

Obduksjonen starter ved åstedet!

Når en ankommer stedet som kan bli et åsted og der det befinner seg et dødt dyr, er kadaverets tilstand gitt. Fra det øyeblikket åstedet etableres er det imidlertid ikke bare et dødt dyr som ligger der og råtner, men et potensielt bevisstykke. Grunnet pågående nedbryting taper det fortløpende verdi. Som alt annet bevis skal det derfor beskyttes! Selv om det tidlig i prosessen kan være uklart om beviset skal prosesseres, det vil som regel si obduseres, er dette svært viktig.

Forarbeidet til obduksjonen starter når kadaveret er klarert som et (potensielt) bevisstykke. Hovedfokus er både på å bevare kadaverets tilstand, og på å hindre at noe blir tilføyd eller fjernet fra kroppen. Samtidig skal det samles inn viktig informasjon om dyret.

Hva bør gjøres for å samle informasjon? Åstedsdokumentasjon av kadaveret bør prioriteres. Jo fortere en har avsluttet arbeidet med dyret og kan få sendt det til obduksjonen eller til midlertidig lagring, desto bedre. Ved siden av det vanlige generelle åstedsarbeidet som innmåling, fotografering, beskrivelse av kroppsposisjon m.m., skal en notere informasjon om kadaverets direkte omgivelser (temperatur, fuktighetsestimat, soleksponering, vegetasjonstype). Slik informasjon er viktig for patologen ved taksering av TSD-intervall («Time since death»); den er også essensiell for rettsentomologen.

Nå er det tiden inne for å ta kadaveret godt i øyesyn. Dette menes bokstavelig! Det er foreløpig ingen grunn til å ta på dyret, selv om en allerede på dette tidspunktet bør ha tatt på seg engangshansker. Befinner det seg for eksempel legemer som hårdotter, planterester eller lignende på pelsen som muligens vil gå tapt ved bergingen av dyret, må de fjernes og sikres som eget bevisstykke. Som regel skal slike prøver følge kadaveret. Uten unntak skal prøver som tas fra kadaveret plukkes med pinsett. Fingrene er altfor grove for slikt og kan gjøre mer skade enn gagn. Er en i gang med å optisk finstudere kadaveret, må det sees nøye på de naturlige kroppsåpningene: nese, munn, øye, øre, penis/skjede og anus. Dersom en finner insekter bør disse fotograferes og flere av dem fikseres i alkohol. Dette gjøres separat for hver lokalisasjon. Mens en ser på øyet (!) bør en dokumentere dets tilstand. Er hornhinnen klar, glatt, fuktig eller inntørket? Er øyeeplet glatt eller falt sammen? Et fotografi er nyttig, men det erstatter ikke skriftlige notater.  

Legg merke til at jeg hittil har brukt entallsformen også om de parete organer øye og øre. Det anbefales å innarbeide en rutine som medfører minst mulig håndtering av kadaveret. Beveges kadaveret skal det være begrunnet og tidsrett. Med dette menes eksempelvis at det er unødvendig å løfte hodet til et dyr som ble funnet i sideleie for å se på øyet som er vendt mot bakken, når en ved et senere tidspunkt uansett må snu på dyret.

Er dyret åpenbart skutt, eller finner en andre perforasjoner av kroppen, skal disse også dokumenteres. Da er det fordelaktig å merke kroppsåpningen, for eksempel med et nummerert klistremerke eller en skalert pil festet ved siden av forandringen. Det er ikke uvanlig at et dyr viser flere inn- og utskudd som dessuten kan ligge i nærheten av hverandre. Merking vil forhindre misforståelser ikke bare mellom etterforsker og obdusent, men også senere i retten. Skuddåpninger og lignende prosesseres som de naturlige kroppsåpningene. En bør imidlertid være ekstremt varsom med å ikke forandre noe ved for eksempel innskuddsåpningen, da materiale rundt eller i åpningen kan ha stor bevisverdi.

Dødsstivhet og kroppstemperatur

Et av politiets oftest stilte spørsmål angående døde dyr gjelder dødstidspunktet. Nøyaktigheten som dette spørsmålet kan bli besvart med minsker jo lengre perioden mellom død og undersøkelse blir. To vesentlige parametere for å gjøre seg opp en grov formening om dødstidspunktet er dødsstivhet og kroppstemperatur. Politibetjenter er kjente med prinsippene bak begge fra undervisningen på Politihøgskolen. At det ikke finnes en medisinsk skolert person på åstedet, er dermed ingen grunn for å la være å undersøke dette.

Kroppstemperaturen måles med et termometer som dekker temperaturen mellom 0° C og minst 40° C. Termometeret føres dypt inn i endetarmen.

Undersøkelsen mht. dødsstivhet er ikke noe mer komplisert enn temperaturmålingen, bare litt mer omfattende siden bevegeligheten i flere store ledd må kontrolleres. Dette er i utgangspunktet nok til å registrere tilstedeværelse eller fravær av dødsstivhet og dermed redusere undersøkelsen til å besvare et ja/nei-spørsmål. I tur og orden, og med måteholden bruk av kraft, føler en om kjeveleddet, frambeinenes bog- og albueledd og bakbeinenes hofte- og kneledd er låste. Protokollen omfatter dermed seks målinger bestående av ett tall og fem ja/nei-avkrysninger for tilstedeværelse av dødsstivhet. En må ikke bli utrygg ved varierende resultater, for dødsstivheten blir påvirket av mange faktorer. Eksempelvis kan lav temperatur i bakken føre til at dødsstivheten i beinet på dyrets nedside fortsatt holder det i en låst posisjon, mens varme fra soleksponering på motsatt kroppsside har ført til at stivheten er forsvunnet.

Frem til nå er kadaveret blitt dokumentert og optisk undersøkt. Eventuelle prøver er tatt, dyrets indre temperatur er målt og mulig dødsstivhet avdekket. Løse legemer som var på dyret og som kan gå tapt under transporten er blitt fjernet. Hittil har vi kun i mindre omfang rørt kadaveret, og vi vet ennå ikke hva som måtte gjemme seg på kadaverets nedside. Før vi snur dyret starter vi med emballeringen.

Klør eller poter (avhengig av dyreart) får ikke sjeldent spesielle anmerkninger ved den ytre undersøkelsen under obduksjonen. Det har skjedd noen få ganger at det var tvil om forandringene hadde oppstått under transport eller om de var til stede før dyret ble funnet. Derfor anbefales en spesiell beskyttelse av de nedre ekstremitetene og munnhulen. Potene og alt de frakter med seg beskyttes under transporten. Eventuelle kvasse klør av bjørn, gaupe eller ørn må ikke kunne perforere emballasjen. Fremgangsmåten er vist og beskrevet på neste side. Tips: Dersom en ikke har skaffet seg tubegas, kan damestrømper brukes i stedet.

Under sommerens varme kan det være nyttig å senke fremgangen av kadaverosen ved å kjøle ned dyret. Hurtig nedfrysing er nok den mest effektive måten. Særlig virker det fordelaktig å plassere et stort dyr i et fryserom i ca. 6 til 12 timer før det sendes på en lengre transport. Dette fører til hurtig nedkjøling uten at kadaveret blir gjennomfrosset, og derved øker verdien av en eventuell senere histologisk undersøkelse.

Uansett vil det kunne gå lang tid før dyret kan plasseres i en fast kjøler eller fryser. For å bremse forråtnelsesprosessen tidligst mulig, går det an å feste en kjede av kjøleelementer rundt dyrets hals, bryst og buk. Denne kan låses og strammes med buntebånd. «Byggeelementene» i en slik «kjølekjede» er lett tilgjengelige og kan lett fraktes i en mobil fryseboks. Kjølekjedene kan forhåndsplasseres i likposen i henholdsvis hals-, bryst- og bukposisjon og låses når dyret er blitt rullet eller lagt inn. Plassering direkte på kroppen fører til en tydelig nedkjøling. Igjen fremgår detaljene av veiledningen på neste side.

Kadaveret rulles over ryggen eller løftes forsiktig inn i likposen slik at siden som tidligere var vendt mot marken nå vender opp. Før likposen lukkes skal dennes siden dokumenteres og undersøkes som beskrevet ovenfor. Deretter lukkes likposen, og den er klar for transport.

For mye styr?

Leseren vil kanskje spørre seg om ikke alt dette er for mye å styre med på et åsted langt til fjells. Jeg synes ikke det, dersom en først har bestemt seg for å legge til rette for en senere rettsmedisinsk undersøkelse! Obduksjonen i seg selv er kostbar, intens og tidkrevende. Dyr sendes som oftest inn i beite­sesongen eller tidlig under jakten, hvor varme og dermed rask fremgang av forråtnelse er en nøkkelfaktor. Ikke sjelden blir SNO eller politiet tilkalt kort tid etter hendelsen. Dette gir mulighet både til å få en formening om dødsstivheten, og til å bremse forråtnelsesprosessen gjennom nedkjøling. Tidsvinduet for disse mulighetene er begrenset. Dødsstivheten forsvinner fort, forråtnelsen ødelegger fort. Informasjonen som kan komme frem og sikres vil med høy sannsynlighet være relevant ved en senere rettsavgjørelse. Evidence not taken (protected) is evidence lost!

Et ferskt kadaver og informasjon om dødsstivhet, kroppstemperatur og annen åstedsinformasjon er viktig for en forensisk skolert obdusent. Sammen med resultater av obduksjonen vil det kunnes gjøres langt bedre estimater, og ikke bare om dødstidspunkt. Sjansen for at en resignerende må konstatere: «Shit in – Shit out» vil alltid være der, men den kan minskes ved et godt forarbeid i felten.

 

 

Illustrasjon – Berging av kadaver av rovdyr

A: Emballasje – Bandasjer alle fire labber og munnhule. Du trenger: 5x ca. 50 cm tubegas, 5–6 bunteband (ca. 20 cm lange). 1: Trekk strømpens øvre 1/3-del over labben. 2: Snu strømpen 2–3 ganger. 3: Trekk restrerende nedre 1/3-del over labben. 4: Lås med bunteband.
Fremgangsmåte
B: Kjøling – Fest beltene av kjøleelementer. Du trenger: kjøleelementer. Lag en kjede av fryseelementer. 5: Legg kjedet rundt halsen, brystet og rundt buken. 6: Føy elementene sammen over ryggen med bunteband og stram litt til (ikke for mye).
Fremgangsmåte
C: Frakt – Legg kadaveret inn i likposen, varsle og send inn til undersøkende laboratorium

Ulvekadaver

 


Sist oppdatert 10/04/2014




PDF av nyeste Miljøkrim: