Anmelder ikke bagateller

For uinnvidde høres kanskje KLIF og SNO ut som SMS-språk. Resultatet av sammenslåingen 1. juli 2013 har imidlertid blitt et «direktorat med stor gjennomslagskraft for miljøsakene», som daværende statsråd Solhjell formulerte det.

hambro_miljodir_sjef_grotli_portrett_bredde.jpg

Tekst: politiadvokat Inge Svae-Grotli, ØKOKRIM  /  Foto s. 4: John P. Reinertsen, øvrige: rådgiver Lillian Nordby Øktner, ØKOKRIM

– Egentlig er jeg overrasket over hvor bra det fungerer.

Ellen Hambro funderer litt over sin egen konklusjon før hun fortsetter tankerekken:

– Hvis man hadde bygd Norge fra bunn av, hadde man ikke opprettet to atskilte direktorater. Jeg har jobbet i Miljøverndepartementet i mange år og man har alltid diskutert sammenslåing av SFT og DN.

Difi skriver da også i sin erfaringsrapport om fusjonen at den «...viser at sammenslåingsprosessen i all hovedsak oppleves som vellykket.»

Vi møter Ellen Hambro, miljødirektør og leder for 700 ansatte, på kontoret på Etterstad i Oslo, i et nyrehabilitert bygg som tilfredsstiller de strengeste miljøkravene. Hun forteller engasjert om anbudskrav, energiklasser og hvilken markedsmakt statlige innkjøp kunne hatt med en mer bevisst bruk.

– Regjeringsbeslutningen om sammenslåing høsten 2012 slo ned litt som en bombe. Jeg steilet litt og tenkte at dette ikke kom til å gå, sier Hambro ettertenksomt og fortsetter:

– Etter hvert modnet det, og jeg skjønte at dette hadde mye for seg. Utgangspunktet var to institusjoner i to byer med to sett ansatte og to etablerte kulturer. En del av løsningen lå i bruk av moderne teknologi, for eksempel var videokonferanser til stor hjelp. Jeg tror imidlertid ikke dette hadde vært praktisk mulig for ti år siden, for da var alt slikt teknisk utstyr mye dårligere.

– Så nå har alt falt på plass med kontorer i Oslo og Trondheim?

ØKOKRIM stiller spørsmålet vel vitende om at sammenslåingen medførte mye skepsis og mistro både blant ansatte, miljøorganisasjoner og samarbeidspartnere. Blant annet ble det hevdet at miljødirektøren måtte bruke fly for å komme på jobb.

– Vi skal fortsette å være i to byer, og det er det selvfølgelig noen ulemper med, både sosialt og faglig. Kollegaene treffes ikke ved kaffemaskinen og kopimaskinen. Vi har en del rene Trondheims-enheter og rene Oslo-enheter, og så har vi noen enheter som er delt 50–50 i begge byer. En av dem er vannseksjonen, som jobber med havforvaltning, med medarbeidere på begge steder. Videre er det slik at de som jobber med rovvilt eller farlige kjemikalier, og som faglig ikke har noe med hverandre å gjøre, kan lokaliseres uavhengig av hverandre.

Det er nok noen praktiske ulemper med en slik deling, innrømmer direktør Hambro, men hun trekker frem synergieffektene ved å utnytte sammenhengen i kompetansen som fantes i DN og KLIF.

– Vi ser at ting virker godt sammen, at vi lærer av hverandre og har nytte av nye konstellasjoner.

Nyttig jobbskifte

«Miljødirektoratet skal både være demokratiets tjener ved gjennomføring av vedtatt politikk, men også vaktbikkja som er tydelig på om utviklingen er i samsvar med miljømålene. Vi skal formidle miljøfakta så det blir forståelig for omverden og være rådgiver og pådriver for et bedre miljø.» Teksten er hentet fra Ellen Hambros pressemelding da hun ble ansatt som miljødirektør i mars 2013.

Hennes vei til direktørstolen startet med jusstudier og embetseksamen i 1991. Hun ble først ansatt som rådgiver i Miljøverndepartementet mens Thorbjørn Berntsen var miljøvernminister, og ble senere seksjonsleder i samme departementet.

Deretter var hun ekspedisjonssjef i Landbruksdepartementet i tre år, før hun i 2007 tok jobben som direktør i det som da het SFT.

SFT skiftet som kjent navn til Klima- og forurensningsdirektoratet, forkortet KLIF, i 2010. Det var herfra Ellen Christine Hambro i 2013 kom inn som Norges første miljødirektør, med et åremål på seks år.

– Du har erfaring fra flere forskjellige fagfelt. Hvordan hjelper dette deg i din nåværende stilling?

– Jeg har opplevd det som ekstremt nyttig å skifte jobb og ståsted, man skjønner mer av hva man kan og ikke kan. Kompetansen nesten dobles med disse overgangene mellom jobber, så det å bevege seg litt er utrolig sunt. Ved å jobbe i landbruksforvaltningen kunne jeg også se miljøforvaltningen utenfra, noe som i seg selv var ganske nyttig.

– Mye av det jeg jobbet med i Landbruksdepartementet er også veldig knyttet og relatert til miljø. Jeg var ekspedisjonssjef i avdeling for skog og ressurspolitikk, og det er klart at å ha jobbet med grensesnittet mellom bioenergi, klima, bærekraftig skogbruk og jordvern er noe jeg har nytte av den dag i dag.

– Landbrukssektoren er også en veldig hyggelig sektor og har det til felles med miljøvernområdet at veldig mange som jobber der som er genuint opptatt av fagfeltet og legger sjelen i det de driver med, sier Hambro.

– Er det store forskjeller å jobbe som del av embetsverket i et departement sammenlignet med stillingen i et direktorat?

hambro_miljodir_rapport.jpg hambro_miljodir_inge.jpg

– Ja. Når man jobber i embetsverket er man en del av sekretariatet for politisk ledelse, og skal ha veldig anonym rolle i mediebildet. Hvilke råd man gir til politikerne er jo ikke offentlig kjent. Men når man jobber i et selvstendig direktorat er man del av den ytre etat og vår kommunikasjon til departementet er offentlig.

Miljødirektøren fremholder at hun er veldig opptatt av en tydelig rolleforståelse. Selv om direktoratet ikke er del av det politiske sekretariatet, er det like fullt underlagt politisk styring.

– Det er stortingsmeldinger og proposisjoner som definerer rammene, målene og aktivitetene våre. Vi får tildelingsbrev som forteller hva vi skal prioritere og har derfor begrenset frihet. Vi er i veldig stor grad et gjennomføringsapparat for regjeringens politikk, og dermed demokratiets tjener, men vi skal også gi råd om utvikling av politikken basert på våre faglige vurderinger.
Internkontroll. Vi dreier samtalen inn på spesifikke tema som bedriftenes ansvar for egenkontroll og vil vite mer om risikovurderinger og internkontroll.

– Direktoratet gir konsesjoner og tillatelser under forutsetning av at virksomhetene oppfyller krav til internkontroll og risikovurderinger. Stiller direktoratet krav til spesifikk kompetanse hos de personene i virksomhetene som faktisk skal oppfylle pliktene?

– Generelt må alle bedriftene vi gir konsesjon oppfylle våre krav til utslipp og ha et fungerende internkontrollsystem, understreker Hambro, med trykk på fungerende.

– Dette betinger at de besitter nødvendig fagkompetanse.

– For noen virksomheter, blant annet de som behandler farlig avfall, har vi i tillegg innført spesifikke krav, som å dokumentere at de har folk med kjemikompetanse.

– Det er en bransje som på en måte har dobbel risiko, i og med at de har motsatt økonomi. De tar i mot penger når de tar i mot avfallet, og så har de utgifter ved å behandle det. De fleste andre har utgifter ved å kjøpe råvaren, og så skal de produsere et produkt.

– I tillegg til at de håndterer farlige stoffer ser man i denne bransjen en risiko for at man velger lettvinte løsninger utenfor lovens rammer, i og med at det ligger et grunnleggende økonomisk insentiv til dette i hvordan prisen for håndtering av farlig avfall settes.

– En ting er jo å ha etablert en internkontroll, men hvordan opplever dere bedriftenes etterlevelse av internkontrollen?

– De som har «ordning og reda» i bedriften kjenner ofte reglene godt og etterlever dem deretter, dette henger ofte sammen, forklarer Hambro og trekker fram en sak hennes folk hadde på Vestlandet.

– Inspektørene våre var på kontroll, og da viste styreprotokollen at de hadde hatt dette oppe i styret og sagt: «nå slipper vi ut mer kvikksølv enn vi har lov til, men vi sier ikke fra til SFT. Vi kjører på videre og ser om de finner det ut». Det er i seg selv ekstra ille. Man er klar over problemet, men bryter plikten til å si fra.

– Har dere et system for å behandle tips og henvendelser som kommer inn?

– Ja, vi prøver å gå systematisk til verks og etterstreber like behandlingsrutiner for det som i utgangspunktet er helt ulike sakstyper, sier Hambro, og fremholder at de som bryter reglene om naturmangfold veldig ofte er enkeltpersoner som jakter, fisker eller kjører skuter ulovlig. Når det gjelder forurensning har direktoratet erfart at det ofte er profesjonelle aktører og bedrifter som er involvert.

– Da blir det en annen type kontroll og tilnærming til hendelsen og aktøren.

Vurdering før anmeldelse

Hambro forklarer at hennes direktorat alltid vurderer hvordan brudd på regler skal følges opp av forvaltningen og hva som skal til før de anmelder.

– Vi har sagt at vi ikke anmelder bagateller. Vi gjør en kvalifisert vurdering av om bruddet er alvorlig før vi går til anmeldelse. Men i alle sakene der vi mener det er klart skyldgrunnlag og alvorlige miljøkonsekvenser går vi til anmeldelse, poengterer miljødirektøren med en alvorlig mine.

– Og hva utgjør dette i faktiske anmeldelser?

– Jeg ser at vi har 200 anmeldelser i året for brudd naturmangfoldbestemmelsene, og kanskje 10–15 for brudd på forurensningsbestemmelsene. Det er mulig vi har for høy terskel på forurensning og for lav terskel på naturmangfold. Dette er som nevnt veldig ulike typer kriminalitet, men vi jobber nå med å lage en felles anmeldelsespraksis for hele direktoratet og skal se litt på hva slags linje vi bør legge oss på.

– Dersom vi skal ha ulike terskler for å anmelde for forskjellige områder, skal det i hvert fall være gjennomtenkt og begrunnet, konkluderer Hambro. Hun viser til uttalelsen fra riksadvokat Busch på Miljøkonferansen i fjor høst, da han sa at det er bedre å få anmeldelsen i tide enn å få den velskrevet, men for sent.

– Jeg er også opptatt av at vi ikke nødvendigvis er ferdige med saken når vi har levert en anmeldelse til politiet. Vi går gjerne i dialog for å gi mer informasjon under etterforskingen, og kan bidra med både rettslig og miljøfaglig kompetanse. Jeg tror det ligger et uutnyttet potensial i å forsterke denne dialogen, og det er viktig at vi videreutvikler samarbeidet med politiet og påtalemyndigheten.

– Utfordringen er hvordan vi kan samarbeide enda bedre, samtidig som vi holder rollene klart atskilte.

Kystverket på Hardangervidda

– I politiet har fokuset på beredskap blitt sterkere den siste tiden. Hvilket ansvar og planer har Miljødirektoratet knyttet til akutte miljøhendelser, for eksempel ved akutt forurensning?

– Det er et eget kapittel i forurensningsloven om akutt forurensning, og da trer egne bestemmelser inn. Disse bestemmelsene var SFTs ansvar fram til 2003, da de ble det lagt til Kystverket. Kystverket er derfor faktisk beredskapsmyndighet ved akutt forurensning i Norge, forklarer Hambro.

– Så når et skip går på grunn og oljen lekker ut, er det Kystverket som har myndighet og kan fatte pålegg i den akutte situasjonen. Det samme gjelder hvis en trailer med kjemikalier velter på Hardangervidda. Selv om det høres rart ut, så er Kystverket akuttmyndigheten også i slike tilfeller. Men vi regulerer jo beredskapskrav til oljeindustrien og til landbasert industri som en del av internkontrollen, som vi snakket om i stad.

– Hvordan ser du på bruk av anmeldte og uanmeldte tilsyn?

– Vi har nok økt andelen uanmeldte tilsyn de senere årene, sier Hambro og følger opp med å svare på spørsmålet som henger i luften

– Det er noen som tror at når vi varsler et tilsyn, så kan man rydde opp i alt og så blir ingenting avdekket. Vi har faktisk avdekket alvorlige brudd under varslede tilsyn og det hender også at vi kommer på uanmeldte tilsyn og ikke finner noen ting.

– Hvis vi varsler og sier vi kommer om en uke og skal ha et fullt tilsyn, så klarer man ikke å skjule alvorlige brudd på regelverket på den korte tiden.

– Det er ikke sånn at et varslet tilsyn er et liksom-tilsyn, som noen har hevdet. Samtidig er det viktig å variere tilsynsformen. Når vi gjennomfører et tilsyn på en bedrift, og skal gå gjennom alle systemer og intervjue direktører og folk i fabrikkhallen, er det ofte nyttig at dette er varslet. Bedriften må få sette av tid og rom og tilrettelegge for at våre folk skal få gjort jobben. Andre ganger er det mest hensiktsmessig å komme overraskende og kontrollere ting. Så vi gjør begge deler.

– Jeg pleier å si at vi ikke er ute etter å ta flest mulig med buksa nede, men flest mulig med buksa oppe. Så hvis de skjerper seg, så okay, da har vi i og for seg oppnådd det vi ville.

hambro_miljodir.jpg hambro_miljodir_hender.jpg

– Hvilke virkemidler har dere i dette arbeidet?

– Vi har egentlig de samme virkemidlene som andre forvaltningsmyndigheter, ettersom vi ikke har ikke overtredelsesgebyr på andre områder enn klimakvoteforskriften. Vi jobber nå med mulig endring både av produktkontrolloven og forurensningsloven for å se på om vi burde hatt overtredelsesgebyr der, og vi ser også på strafferammene.

– Det er jo ikke bare anmeldelse som kan benyttes. Vi må se hvordan vi utnytter virkemidlene våre der vi finner alvorlige brudd. Vi kan jo gå til midlertidig stansing av en bedrift eller trekke tilbake en tillatelse, og de siste årene har vi brukt den type virkemidler i større grad enn vi gjorde før, og sånn sett blitt hardere i klypa. Vårt formål er jo ikke å avsløre flest mulig skurker, men å sørge for at regelverket følges.

– Hvordan er samarbeidet med politiet?

– Vi synes at vi har veldig bra samarbeid med politiet sentralt, med ØKOKRIM, og jeg tror også at SNO er veldig fornøyd med samarbeidet de har med lokalt politi, på alt fra snøscooter-aksjoner til laksegarnbeslag.

– Vi har jo vært misfornøyde med noen henleggelser og jeg opplever særlig at politiet kanskje synes produktregelverket er litt fremmed. Dette er et område vi hadde ønsket litt mer fokus på. Men samarbeidet er generelt godt og vi ser stadig at alvorlig industriell miljø­kriminalitet straffer seg, sier miljødirektøren og trekker fram økt bruk av personstraff og mye høyere straffenivå.

– Jeg tror personstraff er viktig fordi dette er et ledelsesspørsmål i en bedrift: hva slags kultur, hva slags respekt har vi for regelverket, hvor viktig er det?

– Jeg tenker det er viktig å få opp noen saker som viser allmennheten at dette er alvorlig, denne type brudd vil ikke samfunnet ha noe av.

– I enkelte saker, som berører flere politidistrikt, så lurer vi på om politiet snakker godt nok sammen over distriktsgrensene, og om de vurderer saken likt. Vi har for øvrig uttalt oss til politianalysen og påpekt viktigheten av større politidistrikter og profesjonaliserte enheter med spesielt ansvar for dette området.

– Klarer Miljødirektoratet å etterleve en ensartet praksis, for eksempel i arbeidet som skjer via fylkesmennene?

– Ensartet praksis er viktig for oss. Fylkesmennene og miljøvernavdelingene deres er jo underlagt oss og er våre forlengede armer. De er på mange måter regionkontorene våre. Det skal jo ikke være 18 forskjellige terskler i Norge på hvor strenge rensekravene er eller hva som anses som alvorlige brudd, men det er nok faktisk slik i praksis.

– Vi jobber derfor kontinuerlig med å lage veiledningsmateriale til fylkesmennene og holde samlinger for å sørge for enhetlig praksis. Også andre etater, for eksempel Mattilsynet med sine regionkontor og lokalkontor, har en stor utfordring der. Vi skal reagere likt i like saker.

– Er tvangsmulkt et viktig virkemiddel i direktoratets arbeid?

– Faktisk, da Stortinget vedtok forurensningsloven syns de tvangsmulkt var et så ekkelt ord at de kalte det forurensningsgebyr. Det bidro jo ytterligere til forvirring, men nå er det tilbake igjen. Det heter tvangsmulkt, for det er det det er. Og det er et av de virkemidlene vi har, og vi ser det er veldig effektivt. Vi pålegger en bedrift å gjøre sånn og sånn innen da og da, hvis ikke påløper det en tvangsmulkt. Det er et språk de forstår.

– Gjøres økonomiske vurderinger av virksomheten før mulkt fastsettes?

– En enkeltbedrift med tre ansatte får en annen størrelse på tvangsmulkten enn Borregaard eller Statoil.


Miljødirektoratet
hambro_miljodir_skilt_grotli_portrett_bredde.jpg

Miljødirektoratet er et norsk direktorat som ble opprettet 1. juli 2013 gjennom en sammenslåing av Direktoratet for naturforvaltning og Klima- og forurensningsdirektoratet. Miljødirektoratet er underlagt Klima- og miljødepartementet og har kontorer både i Oslo og i Trondheim;

  • I Trondheim ligger avdelingene med hovedansvar for naturforvaltning og områdevern.
  • I Oslo ligger avdelingene med hovedansvar for klima og forurensning.

Det er i overkant av 700 ansatte, med omtrent 360 i Oslo og 250 i Trondheim. I tillegg er det 100 ansatte i Statens Naturoppsyn (SNO), som er et feltapparat med over 60 lokalkontor spredd rundt i landet.

Miljødirektoratet har sentrale oppgaver og ansvarsområder i arbeidet med å forvalte norsk natur og hindre forurensning. Direktoratet skal overvåke miljøtilstanden og formidle informasjon, være myndighetsutøver, styre og veilede på regionalt og kommunalt nivå, samarbeide med berørte sektormyndigheter, være faglig rådgiver og bidra i internasjonalt miljøarbeid.

Miljødirektoratet har viktige oppgaver som skal bidra til å nå målene på disse områdene:

  • stabilt klima / styrket tilpasningsevne
  • mangfoldige skoger
  • storslåtte fjellandskap
  • frodige våtmarker
  • giftfritt miljø
  • aktivt friluftsliv
  • verdifulle kulturlandskap
  • levende hav og kyst
  • livskraftige elver og innsjøer
  • mindre avfall og mer gjenvinning
  • ren luft og mindre støy

Sist oppdatert 13/05/2015