– En notorisk forfalsker blir sirklet inn

I 2005 og 2006 ble Nasjonalbiblioteket og antikvariater i Oslo gjentatte ganger kontaktet av en person ved navn Geir Ove Kvalheim. Han var i besittelse av sensasjonelle dokumenter som han ønsket at Nasjonalbiblioteket skulle verifisere og eventuelt få mulighet til å kjøpe. Det dreide seg blant annet om brev som skulle være skrevet av Henrik Ibsen, og en rolleliste til skuespillet Vildanden.

hamsunbrev_skrift.jpg

Tekst: politioverbetjent Espen Østerud, ØKOKRIM  /  Foto: Dokument- og skriftseksjonen ved Kripos

I tillegg kjente Nasjonalbiblioteket til at antikvariater var blitt tilbudt Ibsen-materiale, blant annet deler av et manuskript til John Gabriel Borkman og et ikke tidligere kjent skuespill, Solguden. Som om ikke det var nok, var det gjennomført flere kommisjonssalg via Norlis antikvariat som gjorde at Nasjonalbiblioteket satt på en betydelig mengde Hamsun-materiale fra Kvalheim. Det samme gjorde Norli. Alt var sensasjonelt og av stor verdi – hvis det var ekte.

Proveniens og mistanke

Proveniensen, det vil si eierhistorikken til et dokument, er viktig når man skal få verifisert om slikt materiale er ekte. Det som gjorde at Nasjonalbiblioteket og andre fattet mistanke her, var nettopp at det manglet opplysninger om proveniens. I tillegg var det ting som ikke stemte når de sammenlignet ekte Ibsen-tekster med disse dokumentene, som trekk ved håndskriften, papiret og språket. Skriften var meget lik, men den var noe større enn i originale Ibsen-tekster. Det ble heller ikke funnet samme papirtype i originalmaterialet, og det var eksempler på gal orddeling som det var vanskelig å tro at Ibsen hadde gjort. Når det i tillegg var mistanke om at også de mottatte Hamsun-dokumentene kunne være falske, ble saken omfattende og viktig.

På bakgrunn av dette kontaktet Nasjonalbiblioteket politiet i Oslo. Der ble saken henlagt på grunn av manglende kapasitet.

ØKOKRIM tar saken

Dette var en stor, dramatisk og viktig sak for både Nasjonalbiblioteket og andre. De ga seg ikke, og den 15. mai 2008 valgte de å anmelde saken til ØKOKRIM. I anmeldelsen ble ØKOKRIM bedt om å undersøke en større mengde Hamsun- og Ibsen-dokumenter som alle kunne knyttes til Kvalheim, og hvor det var tvil om ektheten. ØKOKRIM tok saken den 21. august 2008, med den begrunnelse at saken gjaldt helt sentrale forfattere og store verdier. Muligheten for at slike papirer er falske, skaper generell utrygghet på et felt av betydelig nasjonal verdi.

Veien videre

Da vi i ØKOKRIM hadde tatt saken, var det flere aspekter vi måtte forfølge for å finne ut hva som faktisk hadde skjedd, og om markedet var fullt av slike forfalskinger. Materialet måtte granskes nærmere, og historiene til Kvalheim om hvor han hadde fått det fra, måtte følges opp. Samtidig ville en ransaking hos Kvalheim forhåpentlig bidra til å belyse saken ytterligere.

Norlis antikvariat, som hadde tatt imot materialet fra Kvalheim, hadde bedt en skriftgransker om å undersøke noe av det. Da skriftgranskeren konkluderte med at det var «sannsynlig at det omstridte materialet, angivelig skrevet av Henrik Ibsen, er et resultat av et forsøk på etterligning av hans skrift», bidro det til ransaking av Kvalheims bopel etter beslutning fra Tønsberg tingrett.

Ransakingen

Rapporten fra denne ran­sakingen beskriver Kvalheim på samme måte som artikkelforfatteren opplevde ham i senere avhør. Etter at Kvalheims samboer hadde låst opp for etterforskerne fra ØKOKRIM, hørte de Kvalheim banne i dusjen idet hun informerte ham om det uventede besøket. Da han kom dem i møte, var han derimot ifølge rapporten «et eneste stort smil og takket for at de endelig kom». Dette så han bare positivt på, da han endelig kunne bli renvasket. Han fortalte også at nynazister hadde truet ham ved å luske rundt huset hans. Han virket totalt uberørt av at han var siktet, og av at det ble foretatt ransaking i huset hans. Like fullt ble det funnet både gammelt papir, diverse penner, blekk og annet. Det ble i etterkant også tatt en håndskriftprøve av Kvalheim. Det ble dessuten tatt beslag i to skrivemaskiner for å finne ut om disse også var blitt brukt i den omfattende forfalskningssaken.

Kvalheims bakgrunn og forklaring

Kvalheim ble avhørt flere ganger. Han forklarte selv at han hadde gått revyskolen på Skarnes før han gikk skuespillerlinjen på Romerike folkehøgskole. Høsten 1994 begynte han på Statens skrivekunstakademi, for å lære å forfatte tekster. Han hadde også jobbet som skuespiller, regissør og tekstforfatter.

Han forklarte videre at han alltid hadde vært veldig interessert i krigshistorie og historie generelt, så han hadde begynt å samle på militaria og postkort med lokalhistoriske motiver fra Holmestrand. Siden han som frilanser med eget selskap hadde en svingende økonomi, ble nettopp kjøp og salg av samlergjenstander en viktig inntektskilde.

Med dette som bakteppe hadde han en ganske finurlig forklaring på hvordan han hadde endt opp med Hamsun- og Ibsen-skrifter som etter hvert viste seg å være falske.

Han forklarte at han ble kontaktet av Krigsskolens venner i 1997. Disse skulle ha 250-årssjubileum i år 2000, og han ble engasjert til et forprosjekt angående en forestilling i Oslo konserthus. I forbindelse med researchen til dette kom han i kontakt med flere kjente norske frontkjempere, altså personer som kjempet på tyskernes side under 2. verdenskrig, som Fredrik Jensen, Finn Thrana, Bjørn Østring og Ralph Fossum. Disse ga ham igjen tilgang til andre frontkjempere.

Denne kontakten ledet ifølge Kvalheim til et prosjekt som skulle ende opp i en film om disse frontkjemperne. Når det gjelder hvordan han endte opp med falskt materiale, sier Kvalheim at Fredrik Jensen sto sentralt. Jensen oppfattet at Kvalheim ikke ville være et talerør for hans versjon av frontkjempertiden, men at han derimot ville avsløre flere sider ved Jensens fortid. Jensen ønsket derfor å ødelegge troverdigheten til en person han oppfattet som en trussel, ved å plante forfalskninger hos ham. Både Ibsen og Hamsun var viktige forfattere for mange frontkjempere, og derfor hadde de ifølge Kvalheim tilgang til slikt materiale.

Det må sies at Kvalheim er en meget talefør mann. I avhørene virket han intelligent og godt forberedt på hva han ville oppgi som sin forklaring. Han var også velvilligheten selv hele veien og virket ubekymret og meget opptatt av at det var bra at vi etterforsket slik at sannheten kunne komme fram.

Videre etterforsking

Veien videre brakte oss etterforskerne blant annet innom Ibsen-museet, Norlis antikvariat, Norsk teknisk museum, Oslo mynthandel og andre som kunne bidra til å kaste lys over omfang og metode i saken.
Noe som gjorde etterforskingen krevende, var både at det var vanskelig å finne en klar proveniens for de enkelte dokumentene, og at de navnene vi etter hvert fikk, stort sett tilhørte allerede avdøde frontkjempere. Arbeidet med å ettergå Kvalheims forklaring om proveniens ble derfor interessant. Vi snakket med noen frontkjempere som fremdeles var i live, og i andre tilfeller prøvde vi å få informasjon fra nære slektninger. Denne fasen bar preg av at dette er en del av historien som er belagt med skam, og de fleste ønsker minst mulig oppmerksomhet rundt sin eller sine slektningers rolle som frontkjemper. Ingen av dem vi snakket med, kunne bekrefte Kvalheims versjon. Bankutskrifter kunne heller ikke bekrefte at Kvalheim faktisk hadde betalt for å overta materiale fra navngitte personer, slik han påsto.

I tillegg til at vi ettergikk opplysninger om proveniens, sendte vi de mistenkte forfalskningene til Kripos for vurdering. Konklusjonen deres var at det innsendte materialet mest sannsynlig var forfalskninger, og at samtlige etter all sannsynlighet var skrevet av samme person. De kunne ikke konkludere med at de var skrevet av Kvalheim, da forfalskninger vanskelig lar seg sammenligne med reell håndskrift.

I tillegg til skriftgransking ble det foretatt papir- og blekkanalyse av forfalskningene. Her ble det konkludert med at det aktuelle blekket etter all sannsynlighet var blekk som ikke eksisterte på tiden da skriftene skal ha blitt skrevet.

Vitneforklaringer om at Kvalheim hadde lekt seg med å forfalske underskrifter i lystig lag, bidro også til å tegne et bilde av en forfalsker av stort format.

Kvalheim hadde også kvitteringer fra avdøde frontkjempere som skulle bekrefte hans versjon av hvor det forfalskede materialet stammet fra. Når også disse ble underlagt skriftgransking og viste seg å være forfalskede, begynte nettet virkelig å snøre seg sammen rundt Kvalheim.

Etterforsking i utlandet måtte også til, siden en tidligere eier skulle ha vært en tysker som fremdeles var i live. Ved bevisopptak i Tyskland avkreftet også han at han noen gang hadde overdratt eller vært i besittelse av slikt materiale, slik Kvalheim hevdet.

En kladdebok funnet hos Kvalheim med overskriften Solguden inneholdt nedskrevne beløp og navngitte antikvariater. Dette var nok en viktig brikke i å bygge opp saken.

Dette var en tidkrevende og kostnadskrevende etterforsking. Det var mange personer som skulle spores opp, mange var døde, og slektningene var ikke alltid like snakkesalige. Samtidig måtte vi bruke eksperter som kunne si noe om hvorvidt det aktuelle materialet kunne være ekte, både i historisk kontekst og ved å analysere blekk, papir og håndskrift. I tillegg hadde vi en ressurssterk siktet som hadde gjort et solid stykke håndverk, og som gjentok sin nøye planlagte forklaring med tyngde.

Samtidig var det en meget lærerik sak. Temaet var spennende og viktig, metodene mange og resultatet godt. Dette er en sak vi som etter­forskere vil huske godt i ettertid.

Kvalheim ble den 21. september 2012 dømt til fengsel i to år. Han ble også dømt til erstatning, inndragning og saksomkostninger.



Hamsun og Ibsen

Henrik Johan Ibsen (1828—1906), norsk forfatter og dramatiker. Ibsen fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med skuespillet Et dukkehjem (1879), og har siden vært den sentrale norske forfatteren, og et litterært verdensnavn. Han regnes som grunnleggeren av det moderne realistiske drama.

Knut Hamsun (1859–1952) er en av Norges fremste romanforfattere, en viktig skikkelse både i 1890-tallets nyromantikk og i mellomkrigstidens mer realistiske romanlitteratur. Knut Hamsun er en av Norges tre nobelprisvinnere i litteratur, og det er unison enighet om at han må regnes som en av Norges fremste forfattere til alle tider. Internasjonalt er det bare Henrik Ibsen som er bedre kjent.

Les også artikkelen fra Gunhild Isager om samme sak og om skriftgransking; – Ekte eller falsk?


Sist oppdatert 13/05/2015