Sand til begjær og besvær

Det putrer en rød traktor over et jorde på kornlandet på Romerike i Akershus. Den næringsrike leirjorda ligger flatt, men duver så vidt over de utplanerte ravinedalene. Mot øst reiser små skogkledde åser seg, men rekker ikke veldig høyt før det bærer ned i neste dal. Mot vest ligger i dag Gardermoen flyplass, et spesielt viktig knutepunkt for regionen og landet. Den ligger litt høyere enn resten av terrenget og på en stor slette, eller mo. Moen er en mosaikk av små skogteiger, åkre, gårdstun og noen godt voksne grustak. Mange av arealene er bebygde, enten av flyplassen selv, eller tilhørende aktive næringsarealer. Et yrende liv på mange måter. Hvor hører så ordet ressurs inn i dette bildet?

sand_besvaer_grus_bredde.jpg

Tekst: Forskerne Lars Libach & Rolv Dahl, NGU  /  Foto over: Peer-Rochard Neeb, NGU

Sandtak og steinbrudd finnes overalt. Du har sikkert ergret deg over sår i landskapet og støv og støy og endring av naturmangfold som følger med. Kan det virkelig være nødvendig å opprettholde slike steder i vårt postindustrielle samfunn? Ja, for selv om steinalderen tok slutt for lenge siden, bruker vi i dag mer stein enn noensinne, både i Norge og verden for øvrig.

Global interesse

La oss starte med noe grått og kjedelig: sement. Som kjent brukes det til å lage betongkonstruksjoner i hus og veier. Sementen lages av kalkstein, og utgjør sammen med sand og vann ingrediensene i betong. Et land som USA, med alle sine skyskrapere og storbyer, brukte ufattelige 4,5 milliarder tonn sement i løpet av det 20 århundre. Men Kina, det 21 århundrets nye stormakt, brukte nærmere 5 milliarder tonn sement på bare tre år, fra 2008 til 2010. Og det stopper på ingen måte der, på de tre neste årene (2011–2013) brukte kineserne cirka 6,5 milliarder tonn sement. Det forteller oss at det globale forbruket av byggematerialer fra mineralriket er i sterk vekst. Det samme gjelder for metaller, selv om forbruksveksten her har tatt en liten pause i de senere årene. Det forbrukes også store mengder stein i glass, maling, biler, elektronikk, miljøteknologi og det meste annet vi omgir oss med. Det gjør at etterspørselen etter noen typer sand og stein er stor. Dokumentarfilmen «Sand Wars» fra 2012 forteller om vakre strender i Asia som blir borte fordi kriminelle fjerner sanda illegalt og smugler den ut på markedet på alle mulig tenkelige måter og tidspunkt. Er det slik i Norge også?

Her på berget ser vi nok lite til den type virksomhet som beskrives i «Sand Wars», selv om vi har et stort forbruk av mineralske ressurser også i Norge. Hver nordmann forbruker eksempelvis cirka 12 tonn med byggeråstoffer av stein hvert år, tre av disse er knust ned til sand og grus fra naturens side, ni er maskinknust av oss mennesker. Det utgjør en stor lastebil med tilhenger. Samtidig er de som tar ut stein og sand underlagt strenge lover og regler, blant annet mineralloven fra 2010. Men før vi ser nærmere på virksomheten i Norge, er det nødvendig med noen definisjoner og avgrensninger.

Lokale behov

Mineralske ressurser finnes nede i bakken, enten som løsmasser eller berggrunn. Begge deler dekker et behov vi har, men kanskje ikke helt kjenner utstrekningen av. For eksempel består asfalten i veger av 95 % stein, og fundamentet til vegen består av 100 % stein. Et annet eksempel i forbindelse med løsmasser som sand og grus er betong. Betong består av 65–75 % sand og grus, i tillegg kommer 5–15 % sement som også lages av stein. Resten er vann og luft. Hvilke ressurser som utnyttes og hvor vi finner dem avhenger av hvor vi bosetter oss, hvilke forutsetninger vi har for å drive ressursen og hva vi skal bruke den til.

Geologiske ressurser i naturen

Sand- og grusressurser, som ofte omtales som løsmasser, oppsto som følge av istidene. De ressursene vi tar ut nå ble i hovedsak dannet for mellom 10 og 15000 år siden, og er resultat av geologiske, geografiske og klimatiske styrte forutsetninger og prosesser. Naturen har bearbeidet, knust, transportert og sortert massene. Det betyr at sand- og grusressursene vi har tilgang til i dag kun finnes der naturen har plassert dem og ikke vil fornyes før etter en eventuell ny istid. Massene kan lett graves ut, knuses ytterligere dersom det er ønskelig og siktes til ønskede fraksjoner.

Pukk er maskinknust fast fjell. Der berggrunnen er egnet til å utnyttes som pukk kan man sprenge ut masser og bearbeide dem til produkter. Pukk utgjør mesteparten av byggeråstoffene som brukes til daglig, men denne artikkelen fokuserer på de naturlig bearbeidede massene fordi disse er en mer begrenset ressurs i Norge.

Norges geologiske undersøkelses grus-, pukk- og steintippdatabase holder oversikt over eksisterende ressurser i Norge. Databasen inneholder grunnlagsdata som brukes av lokale og regionale myndigheter og er nødvendig for å kunne forvalte ressursene.

Ressurser i lov og forvaltning

Der vi tar ut stein blir det et hull i bakken. Grusressursene må tas ut der de finnes og krever nødvendig areal for å kunne utnyttes, men disse arealene kan brukes til andre formål når grusen er tatt ut. Grusuttak reguleres arealmessig i plan- og bygningsloven, i hovedsak under formål råstoffutvinning. Avhengig av planlagt uttatt volum, areal og driftsform vil det kunne bli nødvendig med både konsekvensutredning, omtale i egen forskrift, og konsesjon og driftsplan etter mineralloven. I konsesjonen og driftsplanen legges grunnlaget for en riktig utnyttelse av ressursen, en forsvarlig økonomisk og teknisk drift, sikring undervegs og etter drift og planer for tilbakeføring av arealene. Flere andre lovverk kan også komme til anvendelse.

Det er kommunene som er planmyndighet og må tilrettelegge for eventuelle uttak i plan. Det er mange hensyn som skal avklares. Hvordan kommunene velger å løse det å ha et uttak varierer. Noen ganger er det aktuelt å tidsavgrense et uttak og senere benytte arealene til landbruk eller tomter for næring og boliger. Det er landbruk, natur, kulturminner og flere typer vern å ta hensyn til, og selvsagt også kommunens innbyggere. Et uttak er et synlig naturinngrep som produserer støv, støy og økt tungtransport, men også nødvendige råstoffer og noen arbeidsplasser.

Stort ansvar ved å ta ut ressurser

Der sand og grus utvinnes blir alt biologisk materiale fjernet. Det opprinnelige biologiske grunnlaget blir ødelagt og satt til side så lenge uttaket eksisterer. Det utelukker likevel ikke at liv igjen kan tilbakeføres etter endt uttak. Her framtrer en åpenbar konflikt mellom å ivareta naturens mangfold og samfunnets behov for råstoff. Riktig nok åpner uttakene også nye habitater for arter som trives i åpne sand- og grusområder. Det finnes også gode eksempler på at massetak fortløpende blir tilbakeført til landbruksjord når ressursen er tatt ut. Mineralloven pålegger alle uttak over en viss størrelse å sette av midler for tilbakeføringen av uttaket. Arealene skal kunne «gjenoppstå» som naturområder der det i liten eller kanskje ingen grad er mulig å se restene av uttaket. Når det gjelder utslipp til luft, grunn og vann fra uttaket er bildet mer sammensatt. Forurensing lokalt fra uttak skal også håndteres og er omtalt spesielt i forurensningsforskriften kapittel 30. Her omtales skjerming av uttaket, støv, støy, utslipp til vann og avfallshåndtering.

For å ta ut mineralressurser på en forsvarlig måte trenger man kunnskap om materialenes egenskaper og egnethet som råstoff. Det kan være teknisk utfordrende å utnytte en mineralressurs riktig. Videre kan det være kostbart å tilbakeføre arealer, arter og landskap til akseptabel tilstand. Direktoratet for mineralforvaltning med bergmesteren for Svalbard (DMF) har ansvaret for mineralloven og er høringsinstans for planer der formålet er utvinning av mineraler.
Det er fylkesmannen som er tilsynsmyndighet etter forurensningsforskriften kapittel 30. Samtidig er det DMF som skal føre tilsyn etter mineralloven og sørge for at «arbeider ikke fører til unødvendig forurensning eller unødvendig skade på miljøet.» (Mineralloven § 59).

Bærekraftig forvalting

Sand er en ikke-fornybar ressurs, derfor er det av stor betydning for samfunnet at ressursene utnyttes på en forsvarlig måte. Det er også viktig at det legges til rette for utnyttelse av ressursene og at de ikke blir underlagt streng arealmessig båndlegging. Mange regioner har tilgang på grusressurser, men de er absolutt ikke jevnt fordelt.

I innlandet, der isen smeltet sist, er det jevnt over god tilgang på sand og grus. De største forekomstene ellers befinner seg der isen har ligget i ro over tid. Det er identifisert flere slike «trinn» i landet og disse kan knyttes til klimatiske variasjoner som har oppstått mot slutten av siste istid. Isen holdt på å trekke seg tilbake, men kalde år stanset tilbaketrekningen og sand og grus samlet seg opp på samme sted når isen ble liggende på samme sted. Eksempler på slike steder er Gardermo- og Hauerseterområdet på Romerike i Akershus og Raet som strekker seg på begge sider av Oslofjorden. Det samme er Monaryggen i Trøgstad og Eidsberg kommuner.

Noen steder flyttet isen seg også framover og skjøv opp større forekomster, gjerne med innblanding av leire og silt i sanden og grusen. Isen demte opp egne bredemte sjøer inne i landet som også la igjen større mengder sand,

Folk har alltid ønsket å bosette seg i lavlandet, gjerne på tørre og stabile landmasser. På mange av de mest populære stedene har også grusen gode egenskaper som råstoff. Sand og grus som gunstig byggegrunn gjør at mange steder har god tilgang på grus, meget nært forbruksstedet. Dette betyr også at det kan oppstå arealkonflikter knyttet til grus. Det er god tilgang på grus, men samtidig mangel på gode byggearealer. Hvordan skal byggematerialer og byggegrunn og eventuelle andre interesser på samme areal prioriteres opp mot hverandre?


grustak_melhus_sand.jpg norgeskart_forekomster_sand.jpg

Sand og grus er tungt. Det vet alle som har kjørt en full trillebår med sand eller jord rundt i hagen. Det betyr at prisen på sand og grus er tett forbundet med hvor langt den skal transporteres. Derfor er det av betydning at grustaket ligger nærme byggefeltet og sandkassa. Grustak i Melhus kommune, Sør-Trøndelag. Foto: Lars Libach, NGU

Hvert av de omlag 9000 røde punktene viser en forekomst med grus eller pukk.


Transport, miljø og kostnader

Bygge­råstoffene grus og pukk er billige mineralske ressurser. Et tonn kan koste mindre enn 50 kroner (5 øre/kilo). Men sand og grus er tungt (egenvekten er ligger mellom 1,5 og 1,9 tonn/m3). Det vet alle som har kjørt en full trillebår med sand eller jord rundt i hagen. Det betyr at prisen på sand og grus er tett forbundet med hvor langt den skal transporteres. Derfor er det av betydning at grustaket ligger nærme byggefeltet og sandkassa. Prisen er også et resultat av hva massene skal brukes til. Masser med spesielle egenskaper, fraksjoner eller produkter (eks. betongsand, strøsand, settesand, sandkassesand) koster mer enn masser det ikke stilles krav til.

Transport av byggeråstoffer er ikke bare et økonomisk spørsmål. Det dreier seg også om miljø. I dag foregår transport av byggeråstoffer i Norge med båt og bil. Biltransporten er den som er mest synlig ved at den øker trafikk og slitasje på vegene. Lastebiler tungt lastet med stein forbrenner mye diesel og bidrar til store utslipp. Dersom avstanden fra uttak til bruker blir lang, øker også utslippene. Hva er da det største miljøproblemet? Skal det være få, men store, uttak der det tas ut større mengder masser for et større område? Eller er det bedre med mange små uttak som gjør at avstanden til bruker blir kortere? Alle uttakene vil medføre inngrep i naturen, enten mange små eller færre og større.

Næringen er i dag sammensatt av både små og store uttak. Uttak som eksporterer til utlandet eller leverer til regioner med stort behov er større enn uttak som bare leverer til et lite lokalmarked. Dette kan endre seg dersom ressurser nær forbruksområdet blir utilgjengelige eller brukes opp. Etterspørselen etter råstoff kan derfor i mange tilfeller strekke seg langt utenfor et befolkningssentrum. Ligger forbruksstedet kystnært er en løsning å ta inn masser via sjøvegen. Denne typen transport er mindre kostnadskrevende per kilometer enn vegtransporten og gjør det mulig å hente råstoff mye lengre unna, men krever en del infrastruktur, som kaianlegg og terminaler for videre transport på land.

Gjenbruk

Håndtering av store mengder masse er et sentralt begrep i byggeråstoffbransjen. Det er god samfunnsøkonomi og bedriftsøkonomi å gjenbruke mest mulig «brukte» byggematerialer framfor å deponere dem på en fylling. I mineralsammenheng tenker man ofte på «urban mining», der for eksempel gull hentes ut fra kretskort når det er snakk om gjenbruk og resirkulering. Det finnes gode metoder for å kunne gjenvinne noen typer asfalt, betong og andre byggevarer og gjenbruke til byggeråstoff. Resirkulerte masser har imidlertid ofte en annen kvalitet og andre egenskaper enn det markedet kjenner fra «vanlige» råstoffer. Det er dyrt å deponere bygningsavfall, så det er sterke insentiver i markedet for en høy gjenvinningsgrad. Derfor har man lykkes blant annet med å gjenvinne asfalt i stor grad, spesielt i sentrale deler av landet, der forbruket er størst. Likevel er det viktig å være klar over at forbruket vårt neppe kan dekkes av resirkulerte masser alene. I 2013 ble det solgt 1,7 millioner tonn resirkulert masse av betong, asfalt og annet. Det totale uttaket av byggeråstoffer utgjorde over 80 millioner tonn sand, grus og pukk samme år.

Gjenbruk kan være miljømessig utfordrende. I eldre betongkonstruksjoner er bruk av PCB et problem. God kjennskap til hvordan forskjellige stoffer har blitt brukt historisk og hvilke miljø- og utslippsutfordringer som ligger gjemt i bygg og anlegg er en forutsetning for å vite hva som kan gjenbrukes, hvordan det skal gjenbrukes, eller om det må deponeres som farlig avfall. Men dersom gjenbruk gjøres riktig kan det ligge store miljøgevinster i å ta i bruk sentralt beliggende ressurser. Et hovedpoeng vil være å omdefinere det som ofte blir sett på som avfall til en ressurs.

Sand i maskineriet er sunt

De fleste kjenner bare grustak som et skjemmende sår i landskapet, der det produseres støv og støy. Slike uttak er en næring som er og bør være underlagt strenge regler. Det er imidlertid viktig å være klar over at det som produseres der, er helt nødvendig infrastruktur. De fleste verdikjeder starter med en eller annen form for mineralske ressurser. Samfunnet trenger rett og slett en god del sand i maskineriet for å fungere! Det er greit å tenke på neste gang du tar turen til Gardermoen.

Hva er NGU?
NGU-logo

– Landets sentrale institusjon for kunnskap om berggrunn, mineralressurser, løsmasser og grunnvann i Norge, en etat under Nærings- og Fiskeridepartementet.

NGU skal blant annet aktivt bidra til at geofaglig kunnskap utnyttes til en effektiv og bærekraftig forvaltning av landets naturressurser og miljø.

Som hovedoppgaver har NGU å samle, bearbeide og formidle kunnskap om de fysiske, kjemiske og mineralogiske egenskapene til landets berggrunn, løsmasser og grunnvann. I sitt arbeid skal etaten legge hovedvekt på brukernes behov for:

  • Oppbygging, drift og vedlikehold av nasjonale databaser og kartverk om geologiske egenskaper og prosesser
  • Geologisk kartlegging av Norges land- og sjøområder
  • Anvendt forskning og metodeutvikling
  • Rådgivning og informasjon

Sist oppdatert 13/05/2015