AS Rockwool – et grensetilfelle for anvendelse av foretaksstraff?

Natt til 20. mars 2013, arbeidet en maskinoperatør ved AS Rockwool ved en emballeringsmaskin/pakkerigg for ferdigstabler av mineralull. Som følge av at biter av emballeringsplasten hadde falt ned inne i maskinen/riggen og blokkerte denne, måtte operatøren inn i den for å rydde. Slik rydding inne i maskinen var en (ordinær) del av arbeidsprosessen. På vei inn i maskinen snublet han i noen plaststrimler eller tilsvarende som lå på gulvet, slo hodet mot enten betonggulvet eller maskinen, besvimte og fikk senere konstatert hjernerystelse som medførte to ukers sykemelding.

rockwool.jpg

Tekst: førstestatsadvokat Jørn SIgurd Marud, Oslo statsadvokatembeter  /  Foto: Nrk

Den skadede maskinoperatøren snublet grunnet dårlige lysforhold i arbeidslokalet generelt og ekstra dårlige lysforhold ved maskinen spesielt. Flere arbeidstakere hadde ca. to uker forut for hendelsen klaget over lysforholdene som skyldtes feil type lysarmatur, slik at lysene i taket kun lot seg tenne etter en omstendelig prosess som innebar bruk av lift. Til tross for at det noen dager før den aktuelle ulykken, av samme årsak, hadde vært et tilsvarende (men mindre alvorlig) uhell med en annen arbeidstaker, og de dårlige lysforholdene var varslet muntlig til formannen, verneombudet, basen og dessuten nevnt i minst én skiftrapport, ble lysforholdene ikke utbedret før dagen etter ulykken. De ble enkelt utbedret, riktignok provisorisk, ved at mobile lyskastere ble plassert rundt maskinen.

Arbeidstilsynet fikk melding om ulykken og anbefalte at bedriften ble straffet for brudd på arbeidsmiljøloven § 19-1 første og tredje ledd, Internkontrollforskriften § 5 nr. 6 og arbeidsmiljøloven § 4-4 første ledd jf. Arbeidsplassforskriften § 2-11 første ledd. (Krav til «fullt forsvarlig» arbeidsmiljø, kartlegging av farer og problemer, risikovurderinger, ikke «tilfredsstillende belysning for å verne arbeidstakernes sikkerhet og helse»)
Østfold politidistrikt utferdiget den 10. september 2014 et forelegg mot AS Rockwool i samsvar med dette, med foretaksstraff på kroner 500 000 i medhold av straffeloven §§ 48a og 48b.
Bedriften vedtok ikke forelegget, og saken ble overført til domstolsbehandling. I tingretten ble bedriften frifunnet under dissens. Flertallet, de to meddommerne, fant at de objektive vilkårene for straff ikke var oppfylt. Mindretallet, fagdommeren, delte ikke flertallets syn på dette, men tok ikke stilling til de øvrige vilkårene for straff.
Påtalemyndigheten anket frifinnelsen til lagmannsretten, som – i motsetning til tingretten – enstemmig konkluderte med at vilkårene for foretaksstraff var oppfylt. Det var likevel bare én av dommerne som fant at foretaksstraff burde anvendes i saken. Bedriften ble derfor frifunnet på nytt.
Påtalemyndigheten anket frifinnelsen til Høyesterett og anførte at foretaksstraff burde anvendes. AS Rockwool gjorde prinsipalt gjeldende at de objektive vilkårene for foretaksstraff etter strl. (1902) § 48a ikke var oppfylt, subsidiært at foretaksstraff ikke burde idømmes, jf. strl. (1902) § 48b.
Høyesterett fant enstemmig at vilkårene for anvendelse av foretaksstraff var oppfylt. Et flertall av dommerne (3-2) fant også at foretaksstraff burde idømmes og fastsatte boten til kroner 100.000.

Presumsjon for anvendelse av foretaksstraff når lovens vilkår er oppfylt?

Høyesterett gjentok rettssetningen fra Rt. 2011 s.1738 (Polardrift AS) og Rt. 2012 s. 770 (AS Norcem) om at det ikke gjelder noen generell presumsjon for at foretaksstraff skal ilegges selv om vilkårene etter § 48a er oppfylt, og at det heller ikke gjelder en slik presumsjon ved overtredelse av arbeidsmiljøloven. Høyesterett slo imidlertid fast at «overtredelser av arbeidsmiljølovens bestemmelser til vern av liv og helse – som denne foreliggende saken gjelder – (er) et område hvor foretaksstraff er særlig egnet.» Begrunnelsen for dette er at straffetrusler for brudd på nettopp arbeidsmiljøloven kan ha en reell preventiv betydning, jf. § 48 b, bokstav a. Vurderingen av preventive hensyn som begrunnelse for straff må imidlertid vurderes konkret og i lys av omfanget av og kvaliteten på bedriftens generelle HMS-arbeid. Høyesterett skriver:
Allmennpreventive hensyn taler derfor for foretaksstraff i et tilfelle som det foreliggende. Både den allmennpreventive og individualpreventive virkningen må imidlertid også vurderes i lys av at AS Rockwool har et godt HMS-system og gode systemer for å fange opp avvik. Bedriften har hatt få HMS-hendelser av alvorlig art, og den har fokus på HMS-tiltak. Lagmannsretten viser også til at ulykken med NN ble fulgt opp på en seriøs måte.
Når jeg likevel finner at straffens preventive virkning taler for at det skal anvendes foretaksstraff, skyldes det at oppfølgingen fra NNs overordnede sviktet i forbindelse med å løse problemet med belysningen i maskinområdet. Den mangelfulle belysningen var varslet og tatt opp flere ganger, og bare noen dager før ulykken som NN ble utsatt for, var det en lignende ulykke som skyldtes samme årsak. Hvor høyt opp i arbeidsledelsen informasjonen var kjent er ikke klarlagt, men det er i alle fall klart at formannen og hovedverneombudet hadde denne kunnskapen. Jeg viser her til at anvendelsen av foretaksstraff ikke er betinget av at noen i den øverste ledelsen har utvist uaktsomhet, jf Norcem-dommen avsnitt 34, hvor ledelsen «over skiftbasnivå» ikke var kjent med de skadeutløsende forholdene.

I den konkrete vurderingen av prevensjonshensynet fant Høyesterett også overføringsverdi i førstvoterendes uttalelse i Rt. 2008 side 996 (KPMG-dommen) avsnitt 36:
Mindretallet [i lagmannsretten] peker her på en side ved prevensjonshensynet som ikke må oversees, nemlig den virkning som består i en stadig innskjerping og oppstramming av rutiner, instrukser og retningslinjer. Jeg vil anta at bevisstheten om en mulig straffereaksjon for foretaket ved at disse ikke blir etterlevd, vil skjerpe årvåkenheten både mot den interne oppfølgning og i forholdet til klientene. Den vil dessuten bidra til å rette oppmerksomheten mot hva som kan være særlige risikosituasjoner, og som derfor lett kan aktualisere foretaksstraff.

Anvendelse av aml. § 19-1 tredje ledd?

Tiltalen mot AS Rockwool omfattet også overtredelse av straffskjerpelsesbestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 19-1, tredje ledd, for overtredelse som «har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse». Påtalemyndigheten gjorde gjeldende at den dårlige belysningen representerte en risiko for langt mer alvorlige fallskader enn den som skjedde, blant annet fordi den aktuelle pakkemaskinen også besto av en trapp/stige opp til toppen av pakkeriggen, og at man ved en generell risikovurdering måtte se hen til  skader som ville kunne oppstå ved fall fra denne som følge av dårlig belysning. Høyesterett delte ikke påtalemyndighetens oppfatning:
Slik jeg forstår bestemmelsen, er det i alle fall tilstrekkelig for straffansvar at risikoen for skade på liv eller helse er særlig stor, selv om det ikke er risiko for alvorlig skade. Det fremgår av det materialet som er fremlagt for Høyesterett at maskinen var inngjerdet, og at den automatisk stoppet når operatøren måtte inn for å rydde vekk avfall. Det synes heller ikke å være noen særlig stor fare for fall fra høyde, ettersom trappen opp til riggen og selve avsatsen, som er 4,5 meter over gulvet, var sikret med rekkverk. Lagmannsretten har ikke tatt stilling til om § 19-1 tredje ledd er overtrådt, men slik saken er opplyst for Høyesterett, kan jeg ikke se at vilkårene er oppfylt.

Straffutmålingen

Rettspraksis gir liten eller ingen veiledning for utmåling av foretaksstraff for brudd på arbeidsmiljøloven. En oversikt over ilagte overtredelsesgebyrer fra Arbeidstilsynet (for overtredelser begått etter 1. januar 2014) gir heller ingen særlig veiledning.
Påtalemyndigheten gjorde i alle tre instanser gjeldende at en bot på kroner 500.000 var passede, men hadde strengt tatt ikke annen praksis å vise til enn Norcem-dommen hvor det samme beløpet ble idømt, og hvor Høyesterett ikke uttalte annet enn at «sett hen til overtredelsens karakter er det beløp aktor har påstått – 500 000 kroner – ikke for høyt».

Norcem-saken skiller seg fra Rockwool-saken ved at overtredelsene i førstnevnte sak hadde pågått over mange år uten at ledelsen hadde hatt kunnskap om dem, at potensialet for alvorlige skader var høyt, og at den ulovlige arbeidsoperasjonen var benyttet av mange ansatte. I Rockwool-saken var det snakk om overtredelser av relativt kort varighet, nærmere bestemt i noen uker. Potensialet for alvorlige skader på arbeidstakerne ble vurdert som lite. Til gjengjeld var det på det rene at det i Rockwool-saken var gitt gjentatte avviksrapporter til ledelsen uten at noe skjedde, til tross for at det hadde vært enkelt å foreta en utbedring.
Høyesteretts flertall var ikke enig i påtalemyndighetens anførsler om nivået for foretaksstraffen og uttalte blant annet at et for høyt bøtenivå vil kunne motvirke en åpen og samvittighetsfull rapportering av arbeidsulykker:
Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at foretaksstraffen settes til 500 000 kroner, som svarer til boten som var krevd i forelegget.
Etter mitt syn er dette et vesentlig for høyt beløp. De sentrale momentene ved fastsettelsen er overtredelsens grovhet sammenholdt med hvor enkelt det hadde vært å forhindre ulykken. Skadepotensialet er vesensforskjellig fra Norcem-dommen, hvor det i avsnitt 48 fremgår at 500 000 «ikke [er] for høyt». Det må videre komme bedriften til gode at den har et godt HMS-system. Bøtenivået i en sak som dette må heller ikke være så høyt at det motvirker åpen og samvittighetsfull rapportering av arbeidsulykker. Jeg finner at passende nivå er 100 000 kroner.

Mindretallet stemte for at påtalemyndighetens anke burde forkastes, og fremholdt at en foretaksstraff i dette tilfellet ikke kunne anses for å ha en reell preventiv betydning:
..etter mitt syn [bør] man være tilbakeholden med å straffe i tilfeller der skadepotensialet er forholdsvis lite, skyldgraden er lav og bedriftens generelle HMS-rutiner er gode. I slike situasjoner vil straffens preventive virkning være liten. Selv ikke en mønstergyldig bedrift kan sikre seg helt mot at ulykker skjer. Hvis enhver arbeidsulykke med personskade der skaden kunne ha vært unngått ender med straff, kan bedriften oppfatte at det ikke hjelper uansett hva man gjør for å forebygge skade.
Ulykken i vår sak skyldtes at problemene med dårlig lys ikke hadde blitt løst da skaden inntraff. Jeg er enig med førstvoterende i at bedriften burde løst problemet raskere selv om de nærmere omstendighetene her ikke er klarlagt. Men det dreier seg uansett om en svikt i et meget kort tidsrom hvor det var fokus på problemet, og hvor skadepotensialet var forholdsvis lite…

Rockwool-dommen illustrerer trolig et grensetilfelle for anvendelse av foretaksstraff på arbeidsmiljørettens område. På ulykkestidspunktet var det ingen alternativer til  å henlegge saken eller til å straffeforfølge med påstand om reaksjon i form av foretaksstraff. Slik er det ikke nå. Etter ikrafttredelsen av arbeidsmiljøloven § 18-10 (med virkning fra 1. januar 2014) er Arbeidstilsynet gitt hjemmel til å utferdige overtredelsesgebyr hvor vurderingskriteriene i det vesentlige tilsvarer straffeloven (2005) §§ 27 og 28 om foretaksstraff. Gebyrets størrelse er imidlertid begrenset oppad til 15 ganger grunnbeløpet i folketrygden. I fremtidige sammenlignbare saker bør derfor vurderinger rundt valg av oppfølging og reaksjon – overtredelsesgebyr fra Arbeidstilsynet eller påstand om foretaksstraff fra påtalemyndigheten – inngå i  dialogen som politiet og Arbeidstilsynet forventes å ha i hver enkelt sak. 


Sist oppdatert 16/06/2016