Bevissikring og prøvetaking i forurensningssaker

Forurensningssaker skiller seg ikke vesentlig fra andre saker: Et åsted er et åsted, og det skal gjennomføres en vanlig åstedsgranskning. I forurensningssaker har man imidlertid et moment som er både viktig og kanskje uvant, nemlig prøvetaking og analysering av forurensningen. Det kan være noen utfordringer knyttet til dette, som egensikkerhet overfor giftige stoffer, at forurensningen kan være usynlig, hvilke prøver man skal ta, hvordan, hvor og hvor mange prøver som skal tas, og ikke minst hva vi skal gjøre med de etter at de er sikret.

proevetaking.jpg

Tekst: spesialetterforsker og kjemiker Vivian Miksch Fredenborg, ØKOKRIM  /  Foto: Shutterstock

Det kan også være mange forskjellige aktører til stede på et utslippssted, alle med sitt mandat og hovedfokus. På et forurensningsåsted kan vi møte representanter for forurenseren, private aktører/prøvetakere, brannvesenet, kommunen, Fylkesmannen, Miljødirektoratet, Havarikommisjonen, Kystverket, Kystvakten med flere. Det er viktig å huske på at disse ikke nødvendigvis har samme agenda som oss i politiet. Det er kun politiet som kan og skal etterforske en eventuell straffesak, og vi må ikke glemme det. Akkurat som for andre beslag må vi ta eierskap i prøver og være en aktivt deltakende part i prøvetakingen.

Hvorfor er det viktig å sikre prøver?

Det er viktig å sikre prøver for deretter å analysere dem, fordi det kan være helt avgjørende for å kunne påvise forurensning, type forurensning samt å kunne anslå mengder og dermed beskrive forventede effekter. Ved at man har sikret bevis, vil tid spares både i etterforskningen og i retten. Erfaring viser at dersom man har gode prøver og analyser, kan alternative forklaringer ofte utelukkes raskt og behovet for sakkyndige reduseres.

Hvorfor prioritere forurensningssaker?

Det kan være både tidkrevende og kostbart å etterforske forurensningssaker når prøvetaking og analyser skal gjennomføres. Det er likevel riktig å prioritere dette, da de største miljøtruslene vi har i dag, er alle de helse- og miljøfarlige kjemikaliene som slippes ut i naturen. Noen utslipp er regulerte og lovlige, og det er gitt en utslippstillatelse med en grenseverdi. Andre utslipp kjenner man ikke til, og det er derfor ikke mulig å regulere eller stoppe dem. Noen kjemikalier er så giftige og langsomt nedbrytbare, samtidig som de lett bioakkumuleres, at det er forbudt å slippe dem ut i det hele tatt. Disse stoffene reguleres gjennom internasjonale konvensjoner som for eksempel Stockholmkonvensjonen. Hensikten med prøvetaking er derfor å finne og påvise utslipp av slike stoffer samt eventuelle overskridelser av utslippstillatelser. I tillegg er vi interessert i å finne opprinnelsen til forurensningen i tilfeller hvor den ikke er kjent. For å kunne håndheve forurensningsloven må vi ha klarhet i hva slags forurensning det er snakk om, mengden av den og hvor den kommer fra. Vi er derfor avhengig av gode prøver, analyseresultater og statistisk tolkning av disse. En forutsetning for dette er gode prøvetakingsrutiner ved hjelp av standardprosedyrer. Vi beveger oss nå inn på et fagfelt som på godt norsk kalles Environmental Forensics.

Prøvetaking

Gode, representative prøver med sikre analyseresultater kan altså være en uvurderlig hjelp både under en etterforskning og under en hovedforhandling i miljøkriminalitetsaker. Et representativt prøveuttak er det viktigste og mest avgjørende skrittet for kvaliteten på et analyseresultat. En representativ prøve er lett å definere: Det er en prøve som representerer det mediet den er tatt fra, i tillegg til at den er håndtert på en slik måte at ingen betydelige endringer er skjedd mellom prøvetaking og analyse. Det er umulig å ta en hundre prosent representativ prøve, men vi må etterstrebe å komme så nær som mulig. En feilutført prøvetaking kan i ytterste konsekvens gi verdiløse eller misvisende prøveresultater. Det finnes et eget fagfelt kalt prøvetaking, som omhandler hvordan prøver bør tas, slik at analyseresultatene gir oss en sikrest og best mulig beskrivelse av situasjonen.
Det er ikke alltid slik at politiet selv skal ta prøver; ofte bør og må man hente inn fagfolk. Det haster heller ikke alltid med å ta prøver, for eksempel i saker hvor man mistenker at utslippene har foregått over lang tid, eller kanskje til og med fortsatt skjer for eksempel i industriutslipp, eventuelt gamle og nye deponier for avfall osv. Da kan man godt hente inn ekspertise til å bistå med prøvetakingen for å sikre en høyest mulig kvalitet. Men i mange saker spiller tid derimot en viktig rolle, og får man ikke tatt prøven umiddelbart, kan det ofte være for sent. Dette gjelder i akutte utslippssituasjoner som for eksempel punktutslipp til vann. Vann beveger seg raskt, og forurensningen kan endre kjemisk sammensetning meget raskt. Utslipp til luft er enda mer utfordrende, da det kan være vanskeligere å sikre prøven, samtidig som den forsvinner og tynnes enda raskere ut enn i vann. Politiet er ofte blant de raskeste til å rykke ut til et åsted, og det er derfor naturlig at de tar de første prøvene. I tillegg får politiet da eierskap og kontroll over prøvene.
I akutte situasjoner må politiet derfor ha mulighet og kunnskap til å ta representative prøver. Når det ikke er umiddelbar hast, bør vi derimot hente inn profesjonelle råd eller hjelp. Politiet har et eget enkelt prøvetakingssett man kan kjøpe hos PDMT, med både gode manualer for hvordan representative prøver skal tas, samt diverse prøvebeholdere og enkelt verneutstyr. Litt kjennskap til prøvetaking i tillegg til prøvetakingssettet fra PDMT vil gjøre oss i stand til å håndtere prøvetaking på en god måte.

Plan for håndtering av forurensningssaker med prøvetaking

Det vil ofte være mer enn ett mål når man planlegger hva som skal gjøres når et forurensende utslipp har funnet sted. Det primære vil ofte være skadebegrensning med tanke på liv, helse og miljø. Det viktige er da å fokusere på hvilke stoffer utslippet inneholder, hvor giftige de er, og hva vi må gjøre for å begrense skadeomfanget. Men den sekundære hensikten vil være den etterfølgende straffesaksetterforskningen. De ulike målene står ikke nødvendigvis i noe motsetningsforhold til hverandre, spesielt hvis man er godt forberedt og lager en prøvetakingsplan i forkant. Det å ha en veldokumentert prøvetakingsplan vil støtte alle handlingene man gjør før, under og etter prøvetakingen. En slik systematisk tilnærming vil også tydelig vise retten kvaliteten på arbeidet og øke påliteligheten til bevisene samt hjelpe en med å huske detaljer, både ved rapportskriving og i vitneboksen.
Hvorfor slike planer for håndtering av gitte forurensningsscenarier er så viktige, enten man har utarbeidet dem selv eller hentet dem ut fra andre ressurser som KO:DE eller Interpol-manualer, er at man slipper å huske på alt i en hektisk situasjon når forurensningen først er et faktum. På den måten vil man redusere faren for å overse og glemme noe, og slik hindre etterpåklokskap. Det er viktig å bruke de resursene som finnes, og å ha både prosedyren og prøvetakingssettet klare på forhånd. Da er sjansen for suksess størst.
Vi må også ha i bakhodet at selv om vi i utgangspunktet ikke tenker på saken som en forurensningssak, kan det godt være det likevel. Er man for eksempel kalt ut til en brann, et industriuhell, en arbeidsulykke, eksplosjon e.l., bør man ha i bakhodet at det i tillegg kan ha skjedd en forurensning, uavhengig av foranledningen. Er det grunnlag for å tro at det kan ha skjedd en forurensning, må man straks tenke bevissikring og prøvetaking.
Ved akutt forurensning må vi i politiet altså kunne ta prøver selv, men i mer kroniske forurensningssaker kan politiet hente inn ekspertise i tilfeller hvor det enten er vanskelig tilgjengelig, farlige kjemikalier eller for eksempel luftforurensning.

Egensikkerhet

Det er viktig å ha egensikkerhet på åstedet i bakhodet i forurensningssaker. Noen kjemikalier kan være farlige å puste inn eller få i kontakt med huden. Det er derfor viktig raskt å bringe på det rene hva slags forbindelser som kan være sluppet ut. Spør dem som arbeider ved stedet, vitner, se på merking på eventuell emballasje, etterspør datablader hvor det skal stå hva slags forbindelser og farer det dreier seg om, osv. Vi lykkes ikke alltid i å kartlegge dette forut for en eventuell prøvetagning, og da må vi ta høyde for det i vår risikovurdering før vi gjør noe. Det er viktig at vi ikke eksponeres for farlige doser av kjemikalier. Vet vi ikke hva forurensningen består av, må vi håndterere den som om den var meget giftig.
I risikovurderingen er det viktig å ta med momenter som hvilke forbindelser det dreier seg om, i hvilken form de foreligger, hvilke konsentrasjoner det er snakk om, og hvor lenge vi eventuelt vil eksponeres. En slik risikovurdering må alltid gjennomføres før en prøvetagning. Er vi usikre, skal vi ikke ta prøvene. En tommelfingerregel er at vi aldri går inn i dårlig ventilerte rom, og at vi aldri må stole på menneskelige sanser til å bestemme atmosfæren. Nesen venner seg raskt til lukt, og mange stoffer kan hverken sees eller luktes. Når det er sagt, vil de fleste situasjoner hvor vi skal ta prøver selv, dreie seg om utslipp av væsker til jord og vann utendørs, hvor risikoen for helsefarlig eksponering vil være lav. Hvis vi benytter helt enkelt verneutstyr som vernebriller, plasthansker og eventuelt ansiktsmaske ved støv som kan virvles opp, er vi godt rustet for de fleste tilfeller. Er det snakk om utslipp av gass eller røyk, er vi uansett avhengig av hjelp fra for eksempel brannvesenet, som kan ta prøver for oss med fullt røykdykkingsutstyr.

Tidsaspektet

Når vi tar prøver i en forurensningssak, er vi ute etter å finne ut hva den består av, samt konsentrasjonen. For å klare dette må vi etterstrebe at prøven er representativ for det mediet vi ønsker å undersøke. Her kommer bl.a. tidsaspektet inn; straks en forbindelse eller stoffblanding som for eksempel drivstoff kommer ut i naturen, begynner ting å skje med den. Den vil ikke forbli som den var lenge, avhengig av vær og temperatur og hvorvidt den er sluppet til vann eller grunn.
Hvis man ser for seg et oljeutslipp til vann, kan tiden være avgjørende for å klare å ta gode nok prøver til for eksempel å kunne få et treff som samsvarer med den mistenkte kilden til forurensningen. Straks oljen kommer ut i vannet, vil nemlig de flyktige komponentene begynne å fordampe, de vannløselige vil løses opp, komponenter med en høyere tetthet enn vann vil sedimentere, oljen vil spres, oksideres, emulgeres, dispergeres og til slutt også etter hvert biodegraderes. Dette vil vanskeliggjøre arbeidet med å knytte forurensningen til en mistenkt kilde eller finne den riktige kilden blant flere mulige. Prøver og analyser av disse gir oss kun øyeblikksbilder av situasjonen; straks vi forsøker å si noe om tiden forut eller etterpå, øker usikkerheten raskt.
For å komplisere saken ytterligere er det lettere å ta prøver av olje på vann enn utslipp av klorerte løsemidler, som har en høyere tetthet og vil legge seg langs bunnen istedenfor å flyte på overflaten. Det er derfor viktig ikke kun å ta prøver på vannoverflaten, men også på bunnen. Er forurensningen inhomogen, er det ekstra viktig å ta mange prøver for å få et fullstendig bilde av forurensningen. Det samme gjelder selvfølgelig for prøvene man tar av den mistenkte kilden. Mistenker man for eksempel at forurensningen kommer fra en tank, enten den er på et skip eller står på land, må man ta prøver av tanken. Det er da viktig å huske på at tanken godt kan bestå av mange forskjellige sjikt fra bunnen og opp til overflaten. På bunnen av tanken ligger kanskje en delvis fast masse, og over denne kan det ligge en tung saltholdig væske. Over her igjen kan man finne en lettere vannfase før væsken gradvis øker i konsentrasjon av oljeinnhold når man beveger seg oppover i tanken. På toppen flyter kanskje et lett oljeprodukt som bensin. Dette er hverdagen i mange mottaksanlegg langs kysten som tar imot tankvask og rens fra for eksempel skip. Det sier seg selv at bare å ta prøver fra toppen av tanken eller bunnen ikke er godt nok. Dette er en av grunnene, i tillegg til egensikkerhet, til at det er så viktig å finne ut mest mulig om hva forurensningen kan bestå av, før man begynner prøvetakingen. Består den av lett olje eller tunge klorerte forbindelser? Er den homogen (f.eks. drivstoff) eller inhomogen som for eksempel fra en tank inneholdende forskjellige væsker som i eksempelet ovenfor? Slike vurderinger vil være avgjørende for hvor mange prøver man tar, og fra hvor prøvene best kan sikres. Er det høy usikkerhet tilknyttet hva forurensningen består av, krever det mange flere prøvesteder for å øke sannsynligheten for å klare å påvise hele forurensningsbildet.

Prøvetaking

For å ta et konkret eksempel kan man tenke seg et punktutslipp til en bekk. I dette tilfellet er det viktig å sikre prøver av forurensningen før den forsvinner ut i havet, vi må altså gjøre det raskt selv. Da er det viktig å begynne å ta prøvene nederst i vassdraget denne bekken hører til, for så å ta prøver oppover mot det mistenkte utslippspunktet. Dette for å øke sannsynligheten for at forurensningen kommer med i noen av prøvene. Det kan i noen tilfeller bare være snakk om timer fra et utslipp kommer ut i et vassdrag, før det når havet. Det er viktig at man tar prøver der vannet renner fritt, og ikke i stille bakevjer. Det kan være lurt å ta et skritt ut i elven og ta en prøve ovenfor der du selv står. Fotodokumentasjon fra hvert prøvested er viktig, og ser man død eller døende fisk, må disse samles inn og tas vare på. Den siste prøven vi tar, er en referanseprøve oppstrøms der man mistenker at utslippspunktet er. Referanseprøven viser bakgrunnen i vassdraget og er svært viktig, så man har noe å sammenligne med i vurderingen av forurensningen. En begrensning i antall prøveflasker kan redusere antallet mulige prøver, så man må bruke sunn fornuft og vurdere nøye hvor potensielle utslippskilder kan være, og hvor man tar prøvene. Det er viktig å fylle prøveflaskene helt fulle, så de inneholder minimalt med luft, samt at man skrur korkene godt igjen. Dette for at det skal skje færrest mulig kjemiske reaksjoner med prøvene før vi får analysert dem. Får man i tillegg ikke levert dem til et egnet analyselaboratorium med en gang, er det viktig at de lagres kaldt og mørkt – da skjer reaksjoner svært langsomt. Den best egnede størrelsen på prøveflaskene er én liter, da har man i de fleste tilfeller nok prøve til å få gjennomført de analysene man ønsker. I politiets prøvetakingssett er det fem én liters prøveflasker tiltenkt vannprøver i tillegg til fem mindre tiltenkt jordprøver. Trenger man flere flasker, og det haster, kan man supplere med å kjøpe inn tomme flasker på nærmeste apotek, jernvareforretning o.l.
I noen tilfeller klarer man ikke å fange opp vannforurensningen fordi man tar prøver for sent, eller fordi den tynnes meget raskt, eventuelt synker til bunnen og på den måten er vanskelig å nå. I slike tilfeller kan man vurdere om det er hensiktsmessig for eksempel å ta prøver av sedimenter i vassdraget. Forurensning i vannet kan nemlig binde seg/adsorberes på overflaten til partikler og sedimenteres. I motsetning til når man tar vannprøver, søker man opp stille bakevjer og kulper hvor vannet er rolig og partikler kan få mulighet til å sedimenteres. Det kan ofte være fornuftig å ta sedimentprøver, uavhengig av om man klarer å fange opp forurensningen i vann, for forurensningen kan bli værende over lengre tid og noen ganger oppkonsentreres i sedimenter. For å ta gode og representative sedimentprøver trenger man spesialisert utstyr, politiet må derfor hente inn hjelp til prøvetakingen. For sedimentprøver er ikke tidsfaktoren så viktig, så om det går noe tid fra utslippet til prøvene tas, er det ikke avgjørende for gode resultater på samme måte som for vannprøver. Det er ikke alltid mulig å sikre sedimentprøver, for eksempel i vassdrag med sterk strøm og i dype fjorder med en sterk utadgående strøm. Sedimenter vil være vanskelig å finne, og forurensning vaskes fort ut i dypet og tynnes raskt ut. At man ikke finner noe, betyr derfor ikke at det ikke har skjedd et utslipp. Den muligheten vi står igjen med da, er å ta prøver av den mistenkte kilden for eksempel på et industriområde, og å ta prøver av overflatevann, oljeutskiller, renseanlegg samt for eksempel jord- og støvprøver. Finner man noe her, men ikke ute i miljøet, kan det forklares ved at forurensningen raskt er løst, fortynnet eller spredt.

Konkret og mer detaljert informasjon om hvordan man tar prøver, merker dem, noterer osv., er godt beskrevet på KO:DE samt i manualen som følger politiets prøvetakingssett.


Sist oppdatert 16/06/2016