Endringene i straffeloven 2005: Hva betyr de for miljøområdet?

1. I denne artikkelen drøftes noen juridiske problemstillinger knyttet til enkelte av endringene i straffeloven 2005 og betydningen av disse på miljøområdet. (Artikkelen gir ikke en fullstendig oversikt hvilke endringer straffeloven 2005 medfører.

nystraffelov.jpg

Tekst: statsadvokat Aud Ingvild Slettemoen, ØKOKRIM  /  Foto: Shutterstock, FreeImages

2. Ny bestemmelse i straffeloven 2005 § 15 om medvirkning

2.1 Straffeloven 2015 § 15
Flere nyere lover på miljøområdet er gitt uten noen egen bestemmelse om medvirkning. Dette gjelder blant annet naturmangfoldloven § 75 og markaloven § 20. Plan- og bygningsloven § 32-9 første ledd ble også gitt uten noen medvirkningsbestemmelse. (Derimot inneholder plan- og bygningsloven § 32-9 annet ledd nr. 2 en bestemmelse om medvirkning til omsetning av produkter med uriktig CE-merking.) Straffeloven 1902 har ingen generell bestemmelse om medvirkning. Fraværet av en medvirkningsbestemmelse i de ovennevnte spesiallovene har derfor medført at medvirkning ikke var straffbart, og at straffansvar på det aktuelle området har vært betinget av at handlingen har vært omfattet av selve gjerningsinnholdet i straffebudet.

Nytt i straffeloven 2005 er en generell medvirkningsbestemmelse i § 15. Anvendelsesområdet til § 15 følger av § 1, hvoretter bestemmelsene i første del gjelder for alle straffbare handlinger «når ikke annet er bestemt eller i medhold av lov eller følger av tolking». Bestemmelsen gjelder altså også på spesiallovgivningens område. Med § 15 innføres derfor et generelt medvirkningsansvar for lover på miljøområdet som har manglet en egen bestemmelse om medvirkning. Dette er en viktig endring.

Ettersom straffeloven nå får en egen bestemmelse om medvirkning, er tillegget om medvirkning i de fleste tilfeller fjernet fra straffebestemmelsene i spesiallovgivning som har hatt et medvirkningstillegg, slik at medvirkningshjemmelen nå er straffeloven § 15.

2.2 Særlig om medvirkning til brudd på allmenngjøringsloven
Frem til 1. juli 2015 hadde straffebestemmelsen i § 15 i allmenngjøringsloven fra 1993 ingen bestemmelse om medvirkning. Med endringene i allmenngjøringsloven som trådte i kraft 1. juli 2015, ble imidlertid medvirkning der gjort straffbart.

Her skal bare kort nevnes at medvirkningsansvaret i allmenngjøringsloven § 15 gir nye muligheter til å skape allmennprevensjon overfor aktører på bestiller-/kjøpersiden i Norge ved arbeidsmarkedskriminalitet som involverer brudd på allmenngjøringsloven. For eksempel vil en byggherre som inngår et anbud til så lav pris, at en aktsom person må forstå at allmenngjøringsloven brytes, kunne holdes strafferettslig ansvarlig som medvirker til lovbruddet på allmenngjøringsloven.

En svært viktig konsekvens av denne lovendringen er at innsparingen byggherren oppnår gjennom lovbruddet, vil kunne inndras uten hensyn til subjektiv skyld. Dette bør medføre økt aktsomhet hos bestillere og kunder i bransjer som generelt er utsatt for sosial dumping i form av brudd på allmenngjøringsloven i Norge.

3. Straffeloven 2005 § 16 – om forsøksstraff der straffebudet kan medføre fengsel i ett år eller mer

3.1 Innledning
I straffeloven 1902 § 49 er skillet mellom forbrytelser og forseelser avgjørende for om forsøk kan straffes. Har lovbruddet en strafferamme på fengsel i mer enn tre måneder, skal det etter straffeloven 1902 § 2 første ledd regnes som en forbrytelse «hvor intet modsat er bestemt». Med en strafferamme på tre måneder, er lovbruddet derimot å regne som en forseelse, og forsøk ikke straffbart etter § 49.

Skillet mellom forseelse og forbrytelse er opphevet i straffeloven 2005. Etter straffeloven 2005 § 16 er forsøk straffbart når lovbruddet kan medføre fengsel i 1 år eller mer. Det fremgår av Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) pkt. 14.4.2 at lovgiver har gjennomgått spesiallovgivningen for å tilpasse den til endringene i straffeloven, for å unngå utilsiktede endringer med hensyn til straffbarheten av forsøk. På denne bakgrunn er det gjennomført en del endringer i spesiallovgivningen på miljøområdet, med dette formål. I utgangspunktet er det derfor ikke skjedd endringer med hensyn til når forsøk er straffbart, med unntak av arbeidsmiljøloven se punkt 3.2.

3.2 Særlig om forsøk på brudd på arbeidsmiljøloven
Tidligere var brudd på arbeidsmiljøloven forseelse, jf. arbeidsmiljøloven § 19-7, og loven inneholdt ingen særregel om forsøk. Etter § 49 i straffeloven 1902 var forsøk på brudd på arbeidsmiljøloven dermed ikke straffbart. 

Dette er nå endret. Arbeidsmiljøloven § 19-7 er opphevet med virkning fra 1. oktober 2015 da straffeloven 2005 trådte i kraft.  Det ble i den forbindelse ikke gitt noen regel om unntak fra den alminnelige regelen i straffeloven 2005 § 15 for forsøk på brudd på arbeidsmiljøloven. Dermed er det innført straff for forsøk på brudd på arbeidsmiljøloven fra 1. oktober 2015. (Strafferammen i arbeidsmiljøloven § 19-1 første ledd er (fra 1. juli 2015) ett år, med en straffeskjerpende strafferamme i annet ledd på tre år ved grov overtredelse.)

3.3 Særlig om forsøk på brudd på allmenngjøringsloven
Strafferammen i allmenngjøringsloven var bøter frem til 1. juli 2015. Strafferammen i allmenngjøringsloven § 15 ble da endret til ett år, med en straffeskjerpende sideramme på tre år ved grov overtredelse. Endringen medførte at forsøk på brudd på allmenngjøringsloven ble straffbart etter reglene i straffeloven 1902 § 49. Med straffeloven 2005 opprettholdes denne rettstilstanden, slik at forsøk på brudd på allmenngjøringsloven som er skjedd etter 1. juli 2015, er straffbart etter strl. 1902, mens forsøk etter 1. oktober 2015 er straffbart etter straffeloven 2005.

4. Betydningen av at skyldkravet for uforsettlig følge –"culpa levissima" jf. strl. 1902 § 43 – ikke videreføres i strl. 2005 § 24

4.1 Innledning
Etter straffeloven 1902 var skyldkravet for såkalte «uforsettlige følger» etter strl. § 43 at vedkommende «kunne ha innsett muligheten av en slik følge» («culpa levissima» eller «lett uaktsomhet»). Straffeloven 2005 § 24 endrer dette, slik at «en uforsettlig følge inngår i vurderingen av om et lovbrudd er grovt, dersom lovbryteren har opptrådt uaktsomt med hensyn til følgen». (I tillegg gjelder dette hvis vedkommende har unnlatt etter evne å avverge følgen etter å ha blitt oppmerksom på at den kunne inntre, på samme måte som i strl. 2005 § 43). Etter straffeloven 2005 § 24 kreves altså vanlig uaktsomhet (at vedkommende burde innsett følgen), mens det tidligere var nok at vedkommende kunne innsett denne («lett uaktsomhet»).

På miljøområdet er det ofte avgjørende for straffutmålingen hvilke følger lovbruddet kunne fått for miljøet. Eksempler på dette er naturmangfoldloven § 75 annet ledd om det er «voldt fare for betydelig skade på naturmangfoldet», vannressursloven § 63 tredje ledd om «det er voldt fare for betydelig skade på mennesker, miljø eller eiendom» og forurensningsloven § 78 annet ledd om det er «voldt fare for stor skade eller ulempe». Det følger av Høyesteretts praksis at skyldkravet her er «culpa levissima», se Rt. 2011 s. 631 avsnitt 35 om skyldkravet etter vannressursloven § 63 tredje ledd. Høyesterett viser der også til at det forutsettes i forarbeidene til forurensningsloven at prinsippet om «culpa levissima» gjelder ved forurensingsloven § 78 annet ledd, jf. Ot.prp. nr. 11 (1979–1980) side 173.

Spørsmålet er på denne bakgrunn om det kan få noen betydning for straffutmålingen på miljøområdet at skyldkravet for «uforsettlige følger» endres fra «culpa levissima» i straffeloven 1902 § 43 til vanlig uaktsomhet i strl. 2005 § 24. I utgangspunktet innebærer antakelig den strenge aktsomhetsnormen som gjelder generelt på miljøområdet, at forskjellen mellom culpa levissima og vanlig uaktsomhet uansett er ganske marginal. Likevel kan dette bli et tema under straffutmålingen som det kan være behov for å kommentere i prosedyrene på miljøområdet i noen saker, og spørsmålet drøftes derfor i mer detalj her.

4.2 § 24 gjelder ved vurderingen av skyldspørsmålet, ikke ved vurderingen av straffeskjerpende momenter under straffutmålingen
Etter ordlyden vil bestemmelsen i § 24 bare gjelde når spørsmålet om den uforsettlige følgen «inngår i vurderingen av om et lovbrudd er grovt». I den forbindelse er det grunn til å merke seg at straffeloven 2005 er bygget opp slik at avgjørelsen av om lovbruddet er grovt eller ikke, inngår som ledd i vurderingen av skyldspørsmålet. (Det hører altså ikke til straffutmålingen.)  Se bl.a. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 58 første spalte, i pkt. 4.1.4.3). Det vil si at bestemmelsen i § 24 er forutsatt anvendt som ledd i skyldspørsmålet, i vurderingen av hvilket straffebud som kommer til anvendelse – straffebudet om «vanlig» eller «grov» overtredelse.

I spesiallovene på miljøområder er straffebestemmelsene vanligvis bygget opp slik at en og samme straffebestemmelse inneholder en strafferamme på ett år (eller mindre) i bunnen, med en straffeskjerpende sideramme over dette (på to eller tre år) som gjelder ved «særlig skjerpende omstendigheter» eller ved «grov overtredelse». (Se for eksempel naturmangfoldloven § 75, markaloven § 20, arbeidsmiljøloven § 19-1, kulturminneloven § 27 og viltloven § 56). Spørsmålet om den straffeskjerpende siderammen kommer til anvendelse, hører da normalt til straffutmålingen, og ikke til skyldspørsmålet. Forurensningsloven § 78 kan her stå i en særstilling, se artikkelen på side 42 om påtalekompetanse og foreldelse.

Det følger av forarbeidene til strl. 2005 at bestemmelsen i § 24 tar sikte på de tilfelle der «grov overtredelse» er regulert i en egen straffebestemmelse, slik at det hører til skyldspørsmålet å vurdere om overtredelsen er grov, og ikke skal gjelde ved vurderingen av straffeskjerpende momenter under straffespørsmålet. Se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) på side 427:
«Følger som lovbryteren kunne, men ikke burde innse, kan fremdeles få betydning for straffutmålingen, men da som et skjerpende moment innenfor den gjeldende strafferammen».

Dette fremheves også på side 26 i heftet Nytt i ny straffelov av Magnus Matningsdal våren 2005, utgitt av Domstolsadministrasjonen:
«Selv om skyldformen culpa levissima ikke videreføres, er det forutsatt at de aktuelle følgene fortsatt skal kunne vektlegges innenfor den ordinære strafferammen».

«Culpa Levissima» er ikke upraktisk på miljøområdet.  Andenæs, Alminnelig strafferett 5. utgave ved Magnus Matningsdal og Georg Fredrik Rieber-Mohn beskriver uforutselige følger slik på side 464:
«følger som gjerningsmannen kunne forutse muligheten av, selv om det berodde på tilfeldigheter om faren skulle realisere seg eller ikke».

Ulovlige naturinngrep av noe omfang vil som regel medføre en fare for betydelig skade på en eller annen naturinteresse, for eksempel ved at det rammede området er – eller kunne blitt - habitat for en sjelden eller truet art. Ved slike inngrep vil det bero på tilfeldigheter om slike arter er tilstede i området, slik at denne faren realiseres, eller ikke.

5. Grensen for grov uaktsomhet – strl. 2005 § 23

Etter tidligere rettspraksis er strafferettslig «grov uaktsomhet» definert som «kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet», jf. Rt. 1970 side 1235. Straffeloven 2005 senker terskelen for hva som skal anses som grov uaktsomhet. Etter § 23 er det grov uaktsomhet når «handlingen er svært klanderverdig, og det er grunnlag for sterk bebreidelse». Det er lovgivers hensikt at dette skal medføre noe lavere krav til hva slags uaktsomhet som skal kunne anses som grov, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 427 annen spalte.

Denne endringen vil få betydning for straffebestemmelser på miljøområdet som krever grov uaktsomhet. Eksempler på dette er:
•    akvakulturloven § 31
•    markaloven § 20
•    produktkontrolloven § 12 første ledd tredje punktum
•    skipssikkerhetsloven kapittel 10
•    "generalklausulen" som tidligere var å finne i strl. 1902 § 152 b, og som er videreført i strl. 2005 § 242 og § 243.

En nærmere klargjøring av hva som kreves for «grov uaktsomhet» etter strl. 2005, vil måtte skje gjennom rettspraksis. På miljøområdet kan uttalelsene i Rt. 2014 s. 44 være av betydning. Saken gjaldt ikke graden av uaktsomhet, men dreide seg om straffutmåling for brudd på strl. 1902 § 166 i forbindelse med uriktig informasjon til myndighetene om blant annet lakselustellinger i en akvakulturbedrift. I forbindelse med straffutmålingen  uttalte Høyesterett her i avsnitt 28 følgende om klanderverdigheten ved lovbruddene:
«Som lagmannsretten påpeker innebærer dette at oppdretterne til egen vinning er gitt rett til bruk av allmennhetens naturmiljø og ressurser, og det følger utvilsomt av dette en særlig forpliktelse til å overholde forutsetninger og begrensninger som offentlig myndighet har satt for virksomheten».
Det forhold at det påhviler akvakulturnæringen en slik «særlig forpliktelse» til å overholde regelverket, bør få betydning for hva som skal til for å konstatere at uaktsomheten er «svært klanderverdig» og  gir grunnlag for «sterk bebreidelse».

Uttalelsen er relevant også på andre områder der virksomheter til egen vinning får utnytte naturmiljøet og -ressurser, for eksempel der de får benytte naturen til å kvitte seg med avfallet sitt gjennom bestemte utslippstillatelser mv.

6. Rettsuvitenhet, straffeloven 2005 § 26

Avsnittet om § 26 ble så langt at det er skilt ut som en egen artikkel. Dette kan du lese om i neste nummer av Miljøkrim.

7. Foretaksstraff i straffeloven 2005 §§ 27 og 28

Foretaksstraff er av stor praktisk betydning på miljøområdet. I straffeloven 1902 § 48 a om skyldkravet ved foretaksstraff gjelder i prinsippet at kravet til subjektiv skyld må foreligge hos den personen som har utført den straffbare handlingen eller unnlatelsen på vegne av foretaket. (Ved såkalte «anonyme og kumulative feil». gjelder det derimot ikke på den samme måten et krav om bevis for konkret subjektiv skyld, og ansvaret her etter § 48 a er i slike tilfelle derfor av mer «objektiv» karakter.)

I straffeloven 2005 er reglene om foretaksstraff inntatt i §§ 27 og 28, som tilsvarer gamle §§ 48 a og 48 b. Her gjør § 27 annet punktum en viktig materiell endring fra straffeloven 1902, ved at foretaket nå kan straffes «selv om ingen enkeltperson har utvist skyld eller oppfylt vilkåret om tilregnelighet».  
Det fremgår av forarbeidene i Ot.prp. nr. 90 på side 431 i annen spalte at formålet med endringen er å gi mulighet for bruk av foretaksstraffen i flere tilfeller enn i dag, der ingen enkeltperson har utvist skyld. Departementet skriver følgende om dette:
«Tilføyelsen er ment å gi uttrykk for at det ikke skal være et vilkår for å straffe et foretak at en eller flere personer har oppfylt de subjektive straffbarhetsvilkårene. Formålet er å utvide foretaksstraffen i forhold til etter gjeldende rett i de tilfeller hvor ingen enkeltperson har utvist skyld.
Har en bestemt person handlet på vegne av foretaket, kreves det – i motsetning til etter gjeldende rett –ikke at vedkommende har utvist skyld. Rettstilstanden som ble lagt til grunn i Rt. 2002 s. 1312 videreføres dermed ikke i den nye straffeloven».

Ansvaret er likevel ikke gjort til et rent objektivt ansvar. På samme måte som før, faller hendelige uhell og force majeure utenfor, jf. Ot.prp. nr. 90 på side 431 i annen spalte (siteres i punkt 7.2 nedenfor):
På side 23 i Domstolsadministrasjonens hefte Nytt i ny straffelov våren 2015 skriver høyesterettsdommer Magnus Matningsdal at den nye formuleringen i § 27 markerer at ansvaret er objektivt. I sin foredragsserie for påtalemyndigheten om den nye straffeloven ga imidlertid Matningsdal uttrykk for at det er en svært viktig nyanse her, blant annet ut fra avgrensningen mot hendelig uhell, og at det derfor kan forventes at rettspraksis vil opprettholde et visst krav om skyld.

Når det gjelder brudd på «generalklausulen» i §§ 238 og 240 (gamle § 152 b), kan endringen få stor betydning for bruken av foretaksstraff. Her er skyldkravet i utgangspunktet «grov uaktsomhet». Etter nye § 27 vil altså ikke det samme skyldkravet gjelde for foretaket i anvendelsen av § 27. (Tilsvarende gjelder for akvakulturloven, markaloven og annen miljølovgivning der skyldkravet i dag er grov uaktsomhet.)

I § 28 lister bokstavene a–h opp momenter i vurderingen av om foretaket skal straffes, og om utmålingen av straffen, på samme måte som i straffeloven 1902 § 48 b. I § 28 bokstav b er det nå inntatt en ny presisering om at det i tillegg til «lovbruddets grovhet» også skal tas hensyn til «om noen som handler på vegne av foretaket, har utvist skyld». Vurderingen av subjektive skyld er altså på denne måten «flyttet» fra skyldspørsmålet (§ 27) til straffespørsmålet (§ 28).

7.2. Forarbeidenes signaler om økt bruk av foretaksstraff
Bakgrunnen for endringene var i utgangspunktet at departementet foreslo at straff etter § 21 som hovedregel skulle være betinget av forsett eller grov uaktsomhet, men samtidig ville unngå at dette skulle medføre en ny begrensning i adgangen til å ilegge foretaksstraff i forhold til hva som gjaldt etter straffeloven 1902. Men forarbeidene viser at departementet ikke bare ville forhindre at bruken av foretaksstraff skulle innskrenkes, men i tillegg tok sikte på økt bruk av foretaksstraff. I Ot.prp. nr. 90 på side 242 uttales:
«Departementet mener at ordningen med foretaksstraff har virket godt, og ser en effektiv foretaksstraff som et viktig element i den nye straffeloven. Det kan etter departementets syn virke uheldig om det forhold at en bestemt gjerningsperson ikke kan straffes på grunn av manglende skyld, alltid skal gjøre at man ikke kan anvende foretaksstraff mot det foretaket som vedkommende har handlet på vegne av. Departementet vil videre finne det uheldig om de regler om subjektiv skyld som foreslås i proposisjonen, skulle begrense adgangen til å bruke foretaksstraff. Departementet foreslår etter dette at det ikke settes som betingelse for å ilegge foretaksstraff at bestemte personer som har handlet på vegne av foretaket, har utvist subjektiv skyld, og at det heller ikke skal gjelde noe skyldkrav ved anonyme eller kumulative feil. Men foretaksstraff skal - som nå - ikke kunne ilegges dersom overtredelsen må anses som et hendelig uhell eller utslag av force majeure.
På den annen side foreslår departementet å fastholde at graden av skyld skal ha betydning for spørsmålet om det bør ilegges foretaksstraff i den enkelte sak. Dette vil inngå som en del av en bredere helhetsvurdering av spørsmålet, der omstendighetene omkring overtredelsen og de forhold som har lagt til rette for den, vil stå sentralt. Særlig ved anonyme og kumulative feil vil det i stor grad være slike omstendigheter som blir bestemmende for en eventuell skyldkonstatering, og det synes da unødvendig og lite hensiktsmessig å gå veien om et uttrykkelig og absolutt skyldkrav her.»

I Ot.prp. nr. 90 på side 432 i spesialmerknadene til § 28 uttales:
«Videre skal overtredelsens grovhet vurderes, jf. bokstav b. Både subjektive og objektive forhold skal tillegges vekt, for eksempel skyldgrad hos den som har handlet på vegne av foretaket og påførte skader eller skadepotensialet. Foretaket kan straffes selv om den (eller de) som handlet på vegne av det, var utilregnelig(e) eller ikke utviste skyld, jf. § 27. Dersom foretaket ikke kan klandres, kan det tenkes tilfeller der det vil være urimelig å straffe foretaket når de subjektive straffbarhetsvilkårene ikke er oppfylt. Et moment i vurderingen vil være skyldkravet i det straffebudet som er overtrådt. Krever straffebudet forsett, kan det tale for at foretaket ikke bør straffes dersom lovbryteren handlet uaktsomt og foretaket ikke er å klandre. Overtredelsens grovhet kan ha betydning både for om foretaket overhodet skal straffes og for straffutmålingen.»

Disse signalene i forarbeidene viser at foretaksstraff der en bestemt person som handlet på vegne av foretaket, ikke har vært uaktsom, er særlig aktuelt når skyldkravet ikke er forsett. Dette er viktig på miljøområdet, hvor skyldkravet er uaktsomhet. Likevel vil det også i slike tilfeller være relevant i vurderingen etter § 28 om foretaket på en eller annen måte kan klandres for det inntrufne, jf. § 28 bokstav c om foretaket kunne ha forebygget lovbruddet.

8. Lovfesting av generelle straffeskjerpende omstendigheter, straffeloven 2005 § 77

Straffeloven 2005 § 77 lovfester skjerpende momenter som skal «især tas i betraktning». Her er ikke miljøhensyn nevnt. Bestemmelsen nevner heller ikke betydningen av allmennpreventive hensyn. Oppregningen i § 77 er imidlertid ikke ment å være uttømmende, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) side 38 andre spalte. Det er ikke formålet med bestemmelsen å gjøre noen endringer med hensyn til gjeldende rett når det gjelder straffutmålingen, men kun å kodifisere gjeldende prinsipper, jf. Ot.prp. nr. 8 på side 268. Det betyr at prinsippene som Høyesterett har knesatt om straffutmåling på miljøområdet, jf. blant annet Rt. 2011 s. 10, fortsatt gjelder med samme tyngde som før.

Utgangspunktet er at de opplistede omstendighetene i § 77 normalt skal tas i betraktning ved straffutmålingen og normalt også skal tillegges betydning, jf. Ot.prp. nr. 8 side 268. Forarbeidene viser likevel til at bestemmelsene er generelle og at det «utenfor normalområdet» kan være riktig å se helt bort fra de lovfestede straffutmålingsmomentene.

På miljøområdet vil man på samme måte som før, måtte se hen til en rekke andre sentrale straffutmålingsmomenter knyttet til interessene de ulike miljølovene skal beskytte, som er nedfelt i den respektive spesiallovgivningen med tilhørende rettskilder og høyesterettspraksis.

9. Om foreldelsesfrister og påtalekompetanse

Lovendringene i forbindelse med ikrafttredelsen av straffeloven 2005 med forarbeider er også av betydning når det gjelder spørsmål om påtalekompetanse og foreldelse. Dette er omhandlet i artikkelen på side 42.


Sist oppdatert 16/06/2016