Inndragning – en godt egnet tilleggsreaksjon ved ulovlig motorferdsel i utmark

Villmannskjøring på turstier eller i verneområder eller annen sårbar natur, bør nok oftere enn i dag resultere i delinndragning av kjøretøyets verdi i tillegg til bot.

utmark.jpg

Tekst: førstestatsadvokat Tarjei Istad, ØKOKRIM  /  Foto: Politiet, Shutterstock

Lovgrunnlaget for inndragning av gjenstander som har vært brukt til en straffbar handling, er straffeloven 2005 § 69 første ledd første punktum bokstav c, som lyder:

Ting som (…)
c) har vært brukt eller bestemt til bruk ved
en straffbar handling, kan inndras.
Isteden for tingen kan hele eller deler av
tingens verdi inndras.

Hvilke momenter som særlig skal vektlegges i den fakultative vurderingen av mulig inndragning, er regulert i tredje ledd og kjent fra 1902-loven:

Ved avgjørelsen av om inndragning skal foretas, og hvilket omfang inndragningen skal ha, skal det særlig legges vekt på om inndragning er påkrevd av hensyn til en effektiv håndheving av straffebudet, og om den er forholdsmessig. Når forholdsmessigheten vurderes, skal det blant annet legges vekt på andre reaksjoner som ilegges, og konsekvensene for den som inndragningen rettes mot.

En effektiv håndheving av overtredelsene er ment å være en del av inndragningsinstituttets allmennpreventive virkning: Det virker mer oppdragende på andre som kjører ulovlig i utmark, om de ser at det kan medføre inndragning av ATV-en, motorsykkelen m.v. eller deler av verdien av denne, enn om signalet som gis, er at man får enn bot, men beholder kjøretøyet fullt ut.

Det må imidlertid foretas en konkret vurdering av overtredelsens grovhet og faren for gjentakelse, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 464:

Hensynet til en effektiv håndheving av straffebudet kan videre ha betydning for om inndragning av redskaper bør foretas. Er det nærliggende fare for at redskapet på ny vil bli benyttet til å begå en straffbar handling, bør inndragning normalt foretas. Men slik fare vil ikke alltid foreligge. Dreier det seg om en ting det ellers er lovlig å bruke, for eksempel en båt eller en bil, vil det vanligvis ikke være grunnlag for inndragning basert på prevensjonshensynet alene etter en enkelt overtredelse med mindre lovbruddet er særlig grovt og viser en alvorlig mangel på hensynsfullhet og respekt for regelverket. Et lovlig ervervet skytevåpen benyttet ved et situasjonsbetinget affektdrap, bør inndras, selv om prevensjonssynspunktet i et slikt tilfelle ikke veier tungt. Ved gjentatte overtredelser vil det lettere være grunnlag for inndragning.

Jeg leser ut av dette at den som i et enkelttilfelle kjører i utmark med sin firehjulsdrevne bil som han også bruker i dagliglivet, utelukkende bør møtes med bot. Jeg tenker da spesielt på den som tar av fra ferdselsveien, og kun kjører et kort stykke i utmark uten å forårsake spesielt store eller stygge skader, eller kun raskt er innom et verneområde eller annen særlig sårbar natur. Er det snakk om såkalt villmannskjøring som setter føreren og/eller andre i fare, er det grunnlag for inndragning også ved første gangs overtredelse etter  vegtrafikkloven § 3, jf. Frostating lagmannsretts dom 28. september 2015 (LF-2015-89744). Jeg nevner dette fordi ulovlig motorferdsel i utmark ofte gjelder slik kjøring, kanskje særlig med flerhjulinger og crossykler, men for øvrig kommer jeg ikke nærmere inn på vegtrafikkaspektet i denne artikkelen.

Det følger av sitatet over at det «lettere» vil være grunnlag for inndragning ved gjentatt overtredelse, og det er mitt inntrykk at det er en praksis som følges i politidistriktene. I Miljøkrim nr. 3 2012 s. 50 omtaler jeg en «inndragning ved tredje gangs overtredelse»-praksis som jeg har støtt på noen ganger. Jeg argumenterte der for at inndragning bør kunne skje før tredje gangs overtredelse, og det gjøres helt sikkert også. Slik leser jeg også sitatet over fra forarbeidene til § 69: Lovgiver maner til forsiktighet «med mindre lovbruddet er særlig grovt og viser en alvorlig mangel på hensynsfullhet og respekt for regelverket

Hva er en grov overtredelse av motorferdselloven?

Saker som gjelder motorferdsel i utmark, er ofte grove om man tar utgangspunkt i hensynene bak regelverket: ivaretakelse av naturen, ro for dyrelivet og muligheten for fredelig ferdsel for turfolk. Den som kjører i nærheten av hekkeplasser, i myr- og verneområder, på mye brukte turstier o.l., bør derfor (kunne) møtes med inndragning allerede ved første gangs overtredelse. I disse sakene er det også ofte slik at man ut fra spor og vitneobservasjoner kan bevise «mangel på hensynsfullhet» ved at kjøringen er i sikksakk og rundt og rundt ledsaget av høy lyd og er til sjenanse for dyr og folk. Samtidig skjer kjøringen gjerne nær bopel eller i områder siktede kjenner godt, slik at han er kjent med  naturen på stedet og eventuell vernestatus og således forsettlig viser manglende «respekt for regelverket». Etter mitt syn gir lovgiver da anvisning på inndragning allerede ved første gangs overtredelse.

På miljøområdet generelt, og ved ulovlig motorferdsel i utmark spesielt, gjør det seg gjeldende noen tilleggsmomenter, som gjør at terskelen av allmennpreventive hensyn ikke bør være for høy:

• Kriminaliteten retter seg mot fellesgoder, og det kan ta lang tid å gjenopprette skadene. Samtidig er den en del steder akseptert av deler av lokalmiljøet, noe som begrunner en streng reaksjon av allmennpreventive grunner, sml. Rt. 2005 s. 76 avsnitt 26.

• Oppdagelsesrisikoen er lav, slik at inndragningsinstituttet kan miste nødvendig preventiv virkning om man skal forbeholde det til gjentatte overtredelse.

• Sammenhengen mellom overtredelsen og redskapet er ofte sterk: ATV-er, crossykler m.v. er nettopp til bruk i utmark og/eller på bane og lite annet (de har ofte ikke skilter).

Kjøring på vinteren

Til nå har jeg tatt for meg kjøring på barmark. Ved ulovlig snøskuterkjøring må man normalt være mer tilbakeholden med inndragning fordi den ikke etterlater samme type sår i naturen. På den annen side kan rein og annet dyreliv bli vel så mye forstyrret, noe som kan være bakgrunnen for vernet dersom det for eksempel er snakk om en nasjonalpark.

Saken det refereres til i Rt. 2015 s. 838 gjaldt skutertur i Stabbursdalen nasjonalpark i Finnmark, dels utenfor lovlig skuterløype, i forbindelse med fiske og rekreasjon. Det fremgår ikke av saken om kjøringen hadde et spesielt skadepotensial, men verneforskriften § 3 pkt. 5.1 fastslår at all ferdsel skal skje «varsomt og ta hensyn til vegetasjon, dyreliv og kulturminner», samtidig som en del av formålet (§ 2) er at nasjonalparken skal «kunne brukes til reindrift, naturopplevelse og utøvelse av tradisjonelt og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging». Straffene ble satt til 15 000 kroner i bot, og Høyesteretts ankeutvalg tillot ikke ankene fremmet. Inndragning var ikke påstått, og her skal det ikke sies noe sikkert om det kunne vært grunnlag for moderate verdiinndragninger i tillegg bøtene, men for fremtiden kan det være at det bør prøves oppover i rettsapparatet hvor nedre terskel for inndragning bør gå. Høyesteretts uttalelse om bøtenivået er nok dekkende for inndragningsspørsmålet også:

«Allmennpreventive hensyn gjør seg sterkt gjeldende i saker om brudd på naturvernlovgivningen. Det er lite sammenlignbar praksis, men ankeutvalget kan ikke se at boten er blitt for streng.»

Samtidig må Høyesteretts uttalelse forstås slik at 15 000 kroner er et stykke unna «taket» for bøter etter motorferdselsloven, selv om det er høyere enn da Høyesterett sa uttrykkelig at bøter rundt 1 500 kroner neppe er nok i Rt. 1992 s. 8 og s. 564.

Forholdsmessighet

En viktig årsak til at inndragningspraksisen ved brudd på motorferdselloven og vernelovgivningen etter min oppfatning har vært konservativ, er nok at inndragning av en kostbar bil, skuter, motorsykkel eller ATV ikke står i forhold til overtredelsen – inndragningen er uforholdsmessig. Inndragning i tillegg til bot virker urimelig, særlig om inndragningen i realiteten er et større formuestap enn boten, og konsekvensene for den som blir stående uten kjøretøy, er store. Det er naturlig og i henhold til § 69 med motiver at disse momentene vektlegges, men etter mitt syn kan man i større grad inndra deler av verdien av kjøretøyet i disse tilfellene, jf. § 69 første ledd annet punktum.

En delinndragning av verdien på for eksempel 10 000, 15 000 eller 25 000 kroner bidrar merkbart til reaksjonens samlede preventive virkning. Det er ikke noe rettslig hinder for at inndragningen er høyere enn boten, det er kjent fra andre rettsområder, men etter mitt syn ser det mest riktig ut om boten er det mest fremtredende når begge beløpene innebærer at domfelte må betale en sum til staten. I forarbeidene heter det at «inndragning kan på den annen side gjøre det mulig å reagere med lavere straff». Mitt syn er at man først må se hvilken bot som er nødvendig ut fra sakens alvor og av preventive hensyn, og dernest vurdere om det i tillegg er grunnlag for inndragning for å gi tilstrekkelig samlet effekt, slik vurderingen er ved rettighetstap.

Delinndragning fjerner den mest inngripende siden ved inndragning, såfremt økonomien ikke er svak, nemlig at vedkommende mister kjøretøyet. Ved grove, gjentatte overtredelser og når det dreier seg om et kjøretøy av lavere verdi, vil inndragning av hele kjøretøyet være aktuelt.

Om forholdsmessighetsvurderingen viser jeg for øvrig til Miljøkrim nr. 3 2012 s. 50.

Verdifastsettelsen kan gjøres enkel

Jeg nevner at det ikke er meningen at verdifastsettelsen i seg selv skal bli komplisert, jf. Rt. 2014 s. 709, som gjaldt en varebil som var brukt til tyveri av kobberledning. I avsnitt 9 uttaler førstvoterende:

«Jeg antar at verdivurdering av gjenstander i inndragningssaker vanligvis vil måtte bli nokså sjablonmessig og formålsorientert.»

Jeg forstår dette slik at det normalt ikke er nødvendig å innhente en prisvurdering eller enda mindre en takst, med mindre det er aktuelt å legge inndragning opp mot hele verdien.


Sist oppdatert 16/06/2016