«Kultur og penger»

Én gang i året inviterer Senter for kultur- og idrettsstudiar (SKI) til gjennomgang av kulturrikets tilstand på Litteratur-huset i Oslo. SKI er et forskningssenter under Høgskolen i Telemark og Telemarksforsking. Arrangementet samler forskere og andre fagfolk for å presentere korte og poengterte evalueringer av situasjonen på ulike kulturfelt. Temaet for den sjuende utgaven av Kulturrikets tilstand, som gikk av stabelen 29. oktober, var kultur og penger. Under kan du lese foredraget Kenneth Didriksen i ØKOKRIM holdt under konferansen.

kulturgjenstander.jpg

Tekst: politioverbetjent Kenneth Didriksen, ØKOKRIM  /  Foto: Freeimages

Penger og proveniens – i flere nyanser

Kunst- og kulturminnekriminalitet er en kompleks kriminalitetstype, på grunn av de mangeartede strukturene som til tider kan være involvert. Mitt mandat i dag er å fokusere på den markedsorienterte delen av denne kriminaliteten og da hovedsakelig på pengenes rolle i det hvite, svarte og grå kunstmarkedet.

Min påstand, som jeg skal forsøke å underbygge, er at etterspørsel genererer kunstkriminalitet. Følgelig bidrar vi til å finansiere kriminalitet som rammer oss selv!
Dette komplekse temaet omfatter alt fra terrorfinansiering i Midtøsten til hvitvasking av økonomisk utbytte i mer hjemlige finansmarkeder. Det omfatter også godtroende småsamlere som gjør røverkjøp av kulturminner på internett, og legale brukthandler som blir utnyttet i førsteleddsomsetning av tyvegods. I noen tilfeller er det snakk om bevisst hvitvasking av både penger og proveniens, i andre dreier det seg om legale investeringer der valget står mellom å plassere penger i kunst- og kulturobjekter eller på aksjemarkedet.

Ifølge kriminalstatistikken er kunst- og kulturkriminaliteten en begrenset del av det illegale Norge. Etter flere års arbeid på dette området vil jeg likevel hevde at denne «sannheten» i stor grad er et uttrykk for hvordan statistikken er satt sammen, og for fagets manglede status.
Bak statistikken ligger det betydelige mørketall. Det kan dreie seg om tyveri som underrapporteres fordi ofrene av ulike grunner ikke anmelder det til politiet, eller om klientell som bevisst jobber for å holde seg under politiets radar. Statistikken forteller kanskje sannheten, men ikke hele sannheten.
Mange kulturminner er offentlige fellesgoder og i alles eie. Og det er svært positivt så lenge alt går bra, men det kan slå negativt ut hvis kulturminnet blir ødelagt, stjålet eller på annen måte utnyttet i kriminell virksomhet. Da er det plutselig ingen som føler nok eierskap til å rapportere det til enten politiet eller faglige myndigheter. Det blir en forbrytelse uten offer.

Bak hver sak, både den som inngår i statistikken, og den som det ikke finnes tall på, ligger det som oftest penger – som skal tjenes, fordeles, hvitvaskes og brukes. Og her skifter fargen fra svart til hvitt via flere nyanser.

FN-organisasjonen UNODC (United Nations Office on Drugs and Crime) har innlemmet kunst- og kulturkriminalitet som en del av den organiserte kriminaliteten. Dette bekrefter langt på vei antagelsen om at personer som i stor skala befatter seg med ulovlig kunst og kulturminner, også er involvert i annen kriminell virksomhet. Det viser også at kulturminnekriminaliteten ikke stopper ved nasjonalstatenes grenser, og følgelig må vi ta hensyn til dette i bekjempelsen av den.
En voksende middelklasse i alle verdensdeler søker å omgjøre økonomisk kapital til kulturell kapital i form av objekter, og den etterspør kulturgjenstander. Dette utgjør et kjøpesterkt og motivert marked for kulturgjenstander, der arkeologiske funn blir kunst-objekter, og kulturarv blir investeringsobjekter. Kunstmarkedets mekanismer sørger for at prisene stiger, og for at markedets økonomiske betydning vokser.

Bekjempelsen

Ifølge en undersøkelse fra 2006 kan illegal virksomhet i kunst- og kulturmarkedet forstås ved at man ser den som en markedsorganisasjon. Et tyveri blir da en produksjonsprosess der det stjålne godset omsettes og skifter eier gjennom flere ledd. En slik prosess omfatter også heleri og hvitvasking av både penger og proveniens.
Den samme undersøkelsen viser også at de fleste kunsttyver har økonomisk vinning som motiv.
Hvis man fokuserer på at kunst- og kulturminnekriminalitet er markedsbasert, kan man dermed forstå mekanismene bak og i neste rekke oppnå en vellykket bekjempelse av den.

Motivene

For å forebygge og for å finne igjen stjålet gods er det også avgjørende å forstå hvem kunsttyven er, og hvilke motiver som ligger til grunn.
Motivene kan deles inn i tre hovedgrupper:     

1. Statussøkende motiver
-    suvenirjakt (bekreftelse på egne bedrifter)
-     komplettering av en samling
-     psykologiske motiver (selvtilfredsstillende, bekreftende, identitetsskapende)

2. Politiske motiver
-     utpressing
-     makt til å ydmyke fiender ved å tilegne seg symboltunge objekter («spoils of war»)

3. Økonomiske motiver
-     objekter til videresalg eller som bytteobjekt eller betalingsmiddel
-     utpressing
-     samlerinteresse (jf. antikkprogrammene på tv som alltid har fokus på objektets salgspris)
-      finansiering av annen kriminalitet (narkotika, sprit, terror, menneskehandel)

Hvem er tyven, og hvem er offeret?

Det enkleste er kanskje å si hvem den profesjonelle kunsttyven ikke er: Tyven er sjelden en kvinne! Ellers finner vi alle typer menn med de fleste bakgrunner. Noen har planlagt å stjele, mens andre gjør det på impuls, for eksempel under et museumsbesøk. Noen gjør det for videresalg med fortjeneste, noen på bestilling og andre igjen for å få penger til mat og narkotika. Noen er kompetente og markedsorienterte kunstkjennere, mens andre stjeler alt de kommer over.
Mangfoldet er stort, men de fleste vil likevel falle inn under et av de nevnte motivene. Jeg legger nå til side motivene som gjelder status og politikk, og fokuserer på de som motiveres av økonomisk verdi.
Når en aktør besitter et illegalt kulturminneobjekt og motivet ligger i den økonomiske verdien, brukes objektet aktivt i et marked.

Det er da hovedsakelig to primærmarkeder:
1. markedet som gjennom flere ledd hvitvasker både penger og objekter slik at de fremstår  som lovlige.
2. markedet som ikke krever hvite penger, og der objektet hovedsakelig brukes til andre illegale tjenester, som i våpenhandel, narkotikahandel og tilsvarende.
Nå skal det nevnes at også i det siste markedet vil aktørene lenger ut i prosessen, og etter flere transaksjoner, forsøke å hvitvaske penger og objekter slik at de kan bli akseptert i det ordinære markedet.
Kunst- og kulturmarkedet, representert ved auksjonshus, brukthandler og antikvariater, er allerede basert på omsetning av brukte gjenstander, og er derfor godt egnet for omsetning av tyvegods. Nettopp derfor finnes det også detaljerte regler i brukthandelloven og -forskriften for hvordan disse skal driftes. Auksjonshus og brukthandler har dessuten i henhold til hvitvaskingsloven rapporteringsplikt, og det er ikke uten grunn.

Netthandel gir også muligheter for å nå et stort marked uten at det stilles for mange spørsmål, og både selger og kjøper gis til en viss grad anonymitet.
Proveniens hvitvaskes bevisst ved at stjålne objekter holdes skjult til tyveriet er glemt, og deretter bygges det opp en ny historie gjennom blant annet utstillinger og avtalte kjøp og salg. Denne «calm down»-perioden for å få fokuset bort fra hendelsen fungerer som regel bra.
Kunst mangler som oftest produksjonsnummer og strekkoder og kan være vanskelig å spore, og er derfor attraktive som verdiobjekter blant kriminelle. Kunst- og kulturobjekter brukes, i kraft av sin markedsverdi, til betaling, garantistillelse og rentebetaling i kriminelle miljøer. Kunstobjekter er i utgangspunktet lovlige varer, og derfor er det vanskelig å kvantifisere hendelser der kunst blir brukt i kriminell virksomhet.

Hendelser som skaper oppmerksomhet rundt en kunstner eller hans verk, er ofte prisdrivende. Mona Lisa ble som kjent stjålet fra Louvre i 1911, og ble etter det bare enda mer populært. Her i Norge kan vi nevne at verker av både Munch og Pushwagner gikk betydelig opp i pris etter hendelser som ble behørig omtalt offentlig. Det kriminelle markedet er et speilbilde av det legale. Så hvis en kunstner er «hot» i det normale kunstmarkedet, så gjelder det samme i det illegale markedet.
I konfliktfylte områder i verden har vi sett at salg av kulturminner blir brukt til å finansiere krig og terror. Eksempler er Taliban i Afghanistan og IS i Syria og Irak. Pengene kommer da fra et betalingsvillig og betalingsdyktig marked både regionalt og internasjonalt.
Det har vært en strategi internasjonalt å ødelegge markedet for ulovlig utførte gjenstander fra konfliktområdet i Irak og Syria. Det skal gjøres kjent og fokuseres på hva som er ulovlig, for eksempel heleri.
Denne strategien kan ikke brukes i samme grad for populære trendgjenstander på det hjemlige kunst- og kulturminnemarkedet. Tidligere var det bonderomantiske møbler og rosemalte ølkrus som var toppen av lykke. Slike gjenstander ble da stjålet i stort monn og omsatt gjennom flere ledd. Proveniensen ble stadig hvitere, og prisen steg i takt med avstanden fra opprinnelsen.

Så hva er den enkle konklusjonen? Den finnes nok ikke, men den er muligens knyttet til at vanlige kjøpere fra middelklassen og profesjonelle institusjoner som etterspør kunst- og kulturminneobjekter, bør beholde sin kritiske sans når de får tilbud om et røverkjøp.


Sist oppdatert 16/06/2016