Miljøkriminalitet på agendaen

1. mars 1986 tiltrådte Tore Schei som Norges yngste høyesterettsdommer i etterkrigstid. Når han gikk av for alderen 29. februar i år har han fått med seg ganske nøyaktig 30 år i landets øverste rettsinstans, hvorav de siste 13 årene som justitiarius. Miljøkrim møtte justitiarius Schei til intervju før jul mens han fremdeles hadde noen måneder igjen i embetet.

busch.jpg

Tekst: politiadvokat Inge Svae-Grotli, ØKOKRIM  /  Foto/tekst: Nina Norset Litle, ØKOKRIM

Fra kontoret i ærverdige Høyesteretts plass 1, fikk vi et tilbakeblikk på Høyesterett, vår øverste instans' behandling av blant annet miljøkrimsaker, og et blikk på rettsutviklingen fremover innen miljøkriminalitet. Tidlig i sin juristkarriere viser Lovdata at Schei selv bidro til å sette naturvern på agendaen og ikke minst bidra til miljøorganisasjoners adgang til å reise søksmål i eget navn.

- Ved ØKOKRIMs 25-årsjubileum i fjor presenterte vi i Miljøkrim rettslige milepæler på miljøkrimområdet. I perioden du har ledet Høyesterett har det vært en rivende utvikling med mange viktige avgjørelser fra vår øverste domstol.

– Ja, det har absolutt vært mange saker. Jeg har vært med på noen, men ikke så mange. Straffesakene vi henviser, er jo der det er behov for at Høyesterett sier noe. Miljøkriminalitet er et rettsfelt i utvikling, både med enkelte lovanvendelsesspørsmål, men kanskje særlig med tanke på straffutmåling.

– Miljøkriminalitet er et relativt nytt strafferettsområde, og du nevner straffutmåling, hva mer kan man generelt si om dette kriminalitetsområdet?

– På enkelte områder var det en forsiktig start på åttitallet, men jeg vil jo si at rettspraksis, særlig fra årtusenskiftet, bærer preg av at domstolene har tatt miljøkriminalitet på alvor, til dels med ganske strenge straffer. Mye miljøkriminalitet kvalifiserer nå til ubetinget fengsel, hvor en nok hadde sett annerledes på det for 20–25 år siden. Vest Tank-saken står selvfølgelig som den strengeste avgjørelsen1, men andre peker seg også ut. Ganske tidlig ble overlagt rovdyrdrap belønnet med ubetinget fengsel. Det er jo en del miljøer som mener man skal kvitte seg med alt av rovdyr, og at man gjør en samfunnsnytte ved å ta livet av dem, men lovgivningen sier noe helt annet. Dette har domstolene etter mitt skjønn fulgt opp på en ganske barsk måte. Kanskje ikke med så lange fengselsstraffer, men det er heller ikke poenget. Det må reageres merkbart i slike saker, hvilket har en videre adresse, nemlig at du skal respektere lovene på det feltet du beveger deg inn i.

– Rovdyrdebatten er til tider veldig opphetet og frontene står steilt, men i et strafferettslig perspektiv er Norge forpliktet av internasjonale konvensjoner om artsvern av truede og rødlistede arter. Det kan skape en utfordring for påtalemyndigheten å vite hvor grundig man skal redegjøre for bakteppe når straffutmåling er tema i slike saker.

– Bakgrunnsstoff vil jeg nok si at kan høre hjemme, spesielt om man ønsker å gjøre noe med etablert straffenivå. Det kan likevel gjøres ganske konsentrert, man behøver ikke en time for å godtgjøre faktum; for eksempel at ulv er en truet art i vår del av verden. Det generelle hensyn viser at de trenger vern, og strafferetten er da en del av det vernet. Så om bakgrunnsstoffet kan endre straffenivået, hører det definitivt hjemme, men det er selvfølgelig ikke tilfelle i hver eneste sak.

– Oftenes-dommen2 skapte presedens for straffutmålingen i miljøsaker og er ofte den saken som blir trukket frem når man snakker om miljøkriminalitet i strafferetten.

– Ja, og jeg var med på den saken. Den var veldig spesiell, gjort med overlegg og det lå en økonomisk gevinst i det. Om jeg skal trekke frem en miljøstraffesak fra mine år i Høyesterett, vil det nok være den som er mest minneverdig. Den var bastant og overlagt og endte med en forholdsvis streng bot på 500 000 kroner for sprenging i strandsonen.

– De allmennpreventive hensyn gjør seg særlig gjeldende i miljøkrimsakene og overtredelser blir gjerne forsøkt beskrevet som bagatellmessige, hvilket gjør det til en utfordring å synliggjøre enkelthandlingers allmenne konsekvenser for miljøet. Samtidig har man sikker kunnskap om at mange enkeltovertredelser og overtredelser som kommer i tillegg til lovlige tiltak med konsekvenser for miljøet, i sum kan få stor betydning.

Når man snakker om en allmennpreventiv effekt i plan- og bygningssaker for eksempel, så er det jo nettopp for å unngå at det sprenges litt her og litt der. Det vil jo ikke dermed si at det er en «bagatellmessig» overtredelse. Allikevel er det grenser for hvor skarpt man kan reagere. Jeg vil tro at slik kriminalitet, tross alt, ofte straffes med bøter og først og fremst med forelegg. Folk tar seg litt til rette og det skal selvfølgelig reageres, men dimensjonen må man holde på. Da er det litt annerledes med dyr hvor angrep på ett enkelt individ i seg selv er alvorlig, være det er jerv eller ulv.

– Hovedoppgaven til Høyesterett er rettsutvikling, rettsavklaring og å arbeide for rettsenhet. Høyesteretts ankeutvalg avgjør hvilke saker som tas til behandling. Kan det sies noe generelt om hvordan utvalget skjer?

– Vi siler bort et meget stort antall anker også i straffesaker. Det må være et poeng og en særlig grunn til at Høyesterett skal uttale seg om straffenivå eller det må være et rettsanvendelsesspørsmål som bør avklares. Ny lovgivning trigger ofte saker, dels om straffenivået, og ikke minst om lovanvendelsen. Vi kommer til å få en del saker nå som den nye straffeloven har trådt i kraft. Det vil oppstå en del spørsmål i forbindelse med bestemmelser i den nye loven som Høyesterett ikke vil ha vurdert tidligere. Vi har eksempelvis hatt en periode med mye overgrepssaker på grunn av spørsmål rundt ny lovgivning og nytt straffenivå. Etter hvert som rettspraksis avklarer straffenivået og de aktuelle lovanvendelsesspørsmål, vil det langt sjeldnere vær aktuelt å henvise saker fra dette rettsområdet. Det er heller ikke slik at det skal henvises et visst antall saker i et gitt tidsrom i hvert ankeutvalg. Dette vil variere over tid, og det er den konkrete saken og anken som avgjør.

– Noen av sakene innenfor miljøkriminalitet er beviselig mindre saker, eksempelvis et lite lovanvendelsesspørsmål i en ny lov. Vil størrelse ha betydning for om saken henvises til behandling?

– Hvis det er et lite lovanvendelsesspørsmål i en mindre sak, så må ankeutvalget overbevises om at den aktuelle problemstillingen kan gjelde i mange andre saker. Hvis det er sannsynlig, vil ankeutvalget henvise anken. Da vil ikke saksstørrelsen være avgjørende, men viktigheten. Vi har eksempler på sivile saker i milliardklassen hvor anken ikke er fremmet. Om lagmannsrettens dom virker forsvarlig og vurderingen er konkret, da er ikke vi noe bedre skikket til å foreta den vurderingen, og anken vil ikke bli fremmet. Vipper det av andre grunner, vil det at det er mye penger involvert, ikke være nok i seg selv. Uten betydning er de involverte verdier ikke, men det er ikke i seg selv avgjørende.

– Rt. 2015 s. 44 – om uriktig rapportering av lakselus – er et eksempel på en miljøstraffedom hvor ordlyden i avgjørelsen er tydelig skarpere enn hva vi har sett i tidligere dommer.

– 60 dagers fengsel for uriktige opplysninger til kontrollmyndigheter gir jo et signal til næringen.

– I dommen (premiss 28-31) nevnes både hvilken vekst i oppdrettsnæringen myndighetene har tillat på tross av miljøproblemene som følger med det, og nåværende regjerings vekststrategi for oppdrettsnæringen som bakteppe for straffutmålingen og hvordan tiltalte har evnet å etterleve oppdrettsregelverket. Er dette en rettsutvikling og type formuleringer vi kan forvente å se mer av fra Høyesterett fremover?

– Hvis saken legger opp til det, vil jeg tro at det absolutt er en utvikling vi kan forvente mer av, og det var jo høyst relevant her. Det er jo et bakteppe på hvorfor man fører slik kontroll. Lakselus er et stort problem i næringen, og et problem som det ikke minst er utrolig viktig å få under kontroll og få redusert, så det må jo være all grunn for en aktor å løfte dette frem.

– Grunnlovens § 112, populært kalt grunnlovens miljøparagraf, er ikke ny, men ble forsterket etter endringen fra § 110 b og ny ordlyd i tredje ledd som forplikter myndighetene til vern av miljø i større grad. Hvilken betydning har endringen fått?

– Hovedbetydningen er at det endrede tredje ledd fikk en mer uttalt direkte formulering. Tidligere var det slik at bestemmelser om vern av miljøet måtte inn i lovgivningen, mens nå formuleres det heller slik at det skal iverksettes tiltak og lovgivning vil da kunne være nødvendig.  Her har grunnlovgiver markert at regjering og lovgiverforsamling er forpliktet etter Grunnloven til blant annet å sørge for at det gis lover.

–Forurensningsloven og naturmangfoldloven kan sees på som eksempler på nettopp denne type reguleringslovgivning som statens myndigheter plikter å gi. Står slike lover i en annen stilling enn andre lover som ikke har tilsvarende forankring i et grunnlovs bud?

– Når det gjelder spørsmål om loven gir hjemmel for å straffe så vil mitt umiddelbare svar på det være at det ikke kan være tilfelle. Man må nærme seg hva som går inn i bestemmelsen på vanlig måte og der vil ordlyden, som den er i straffebestemmelser, være det helt sentrale. Det er lite plass for suppleringer med formål og den type betraktninger.  I de saker der Grunnloven kommer inn som et bakteppe, er det, slik det har vært understreket i flere dommer herfra, også blitt ansett som samfunnsmessig viktig å verne om miljøet. Dette vil igjen få betydning for straffeverdigheten og straffutmålingen, men ikke på hvilke handlinger og unnlatelser som faller innenfor straffebudet. Det er et strengt lovskrav i strafferetten, og dette lovskravet er skjerpet i de senere års rettspraksis. 

–Kan man da konkludere med at for oppfyllelsen av det objektive i gjerningsinnholdet så kan man mer eller mindre se bort fra andre rettskilder enn loven?

– Ja, slik blir det nødvendigvis. Du må kunne forankre gjerningsinnholdet i ordlyden, og kan du det, så kan formål tilsi at det ikke er straffbart likevel. Men hvis du ikke kan forankre det i ordlyden, og formålet viser at dette klart skulle vært straffet, så har du ingen mulighet til å gjøre det. Der er «skimming»-avgjørelsene3  som jeg var med på, et godt eksempel. Det var klart straffeverdig, men vi hadde ikke noen straffebestemmelse som passet på det. Da var lovgiver rask som lovgiver skal være i et sånt tilfelle, og det ble det gitt en hjemmel.

112_miljoeparagrafen.jpg

– I saker for Høyesterett, kan det sies noe generelt om hva aktor i en miljøstraffesak bør være opptatt av?

– Ikke annet enn det som ellers kreves for en god prosedyre, altså å være konsentrert om det vesentlige og bygge sin sak opp godt pedagogisk. Alt bør gjøres så enkelt som mulig. Det vil ikke si at det ikke er kompliserte problemstillinger som tas opp. Jussen kan være komplisert og vanskelig, og det må vi akseptere, men det er ganske viktig at man ikke gjør ting vanskeligere enn de er.

– Er det slik at respekten for å møte i Høyesterett kan føre til «overforberedelser»?

– Det gjelder ikke bare straffesaker, men også generelt. Det er ikke alle som treffer. Det er viktig at aktor kan saken ordentlig og er som andre prosessfullmektige: gode pedagoger.

–Hvilken status har miljøverdier og miljøhensyn til daglig i Høyesterett?

– Dommerne her er samfunnsbevisste og miljøopptatte mennesker, og vi resirkulerer selvsagt, men huset her er jo ikke akkurat et energivennlig bygg, så i det henseende har vi et dårlig utgangspunkt.

–Domstoladministrasjonen har uttalt at domstolen skal være digitalisert innen 2020-21, foreligger det noen plan for Høyesterett?

– Ja, det gjør det, og vi håper å få digitaliserte utdrag om ikke alt for lenge. Dette arbeides det konkret med. Det er i dag en papirbruk uten like, og omfattende skriftlige utdrag kan være uhensiktsmessig i bruk. Når digitaliseringen først er etablert, tror jeg at ønsket om papirutdrag fort vil forsvinne. Norske domstoler er internasjonalt sett sent ute, men dette er et spørsmål om penger og ikke vilje. Jeg var i en District Court utenfor Washington D.C. 1999, og da var det ikke et papir å se, så vi er absolutt bakpå. Kommunikasjon med påtalemyndigheten og advokater er på gang, men problemet er jo systemer som ikke snakker sammen, og man kan ikke si at domstolene er gammeldagse, for dette er ikke en situasjon vi ønsker. Men her er det budsjettene som bestemmer. Et mer effektivt system vil jo skape bedre dommer også.

– På det personlige plan, er det noen miljøverdier du er opptatt av og ønsker å trekke frem?

– Jeg er veldig glad i å være ute i naturen og synes det er fint med uberørt skog og fjell. Fysiske naturinngrep er jeg opptatt av. Det har dessverre i mange tilfeller vært liten forståelse for at fysiske naturinngrep kan redusere naturopplevelsene betraktelig. 

Avslutningsvis tenkte vi å se helt tilbake til din spede begynnelse som jurist. En avgjørelse fra 1972 viser at du hadde en start som naturvernforkjemper i Aurlandsvassdraget mens du enda var student. Kan du fortelle litt om den saken?

– Det var en lørdag, husker jeg, tidlig på 70-tallet. Jeg drakk kaffe med medstudenter i Aula-kjelleren. Sigmund Kvaløy, en kjent miljøvernaktivist, ville ha med seg folk til Aurland og demonstrere. Jeg foreslo at vi skulle ta en annen vri, og forsøke om det gikk an å påvirke inngrepene ved å komme innenfor saken, blant annet se på om det kunne gjøres noe med veibyggingen. Sigmund Kvaløy tente på ideen og ba meg bidra. Jeg fikk skaffet til veie en prosessfullmakt fra Norges Naturvernforbund, som den gangen var den store naturvernorganisasjonen, og stilte som prosessfullmektig mandag morgen i Aurland og forsøkte å få akseptert at Naturvernforbundet hadde partsrettigheter i en sak som dette som representant for naturverdier. Jeg ble tatt i mot med høflig korrekthet av sorenskriver og advokatene for partene. Det å reise seg i et fullsatt samfunnshus i Aurland med grunneiere som naturlig nok ønsket best mulig erstatning for inngrepene, var krevende. Det var ingen varme som slo imot meg da, for å si det på den måten! Naturvernforbundet nådde ikke frem. En advokat overtok saken og anket for Naturvernforbundet. Anken førte ikke frem. Det gjorde heller ikke den videre anken til Høyesterett, men her delte retten seg 3-2, og saken og dissensavgjørelsen i Høyesterett hadde nok betydning for utviklingen av reglene om søksmålsinteresse for organisasjoner og foreninger.

– Helt til slutt, hvordan ser livet og verden ut etter 1. mars? Har du lagt noen planer for tilværelsen videre?

– Dette året, inkludert høsten, har vært det mest hektiske jeg noen gang har hatt, så det har jeg ikke hatt tid til å tenke på. Men den kommende tilværelsen bekymrer meg ikke, jeg har så mange interesserer, både innen fag og annet, at den kommer til å bli meningsfull. Jeg reflekterer ikke så mye over fortiden, men liker å se fremover så dette gleder jeg meg til!

1  Rt. 2012 s. 65 – 2 års fengsel for styreleder og strengeste personlige straffansvar til dags dato. Red.anm.
2  Rt.2011 s.10 - Oftenes-saken omhandlet ulovlig terrenginngrep i strandsonen Red.anm.
3. Skimming er et begrep som brukes om uautorisert kopiering av betalingskort. Red.anm.

Sist oppdatert 16/06/2016