Fremmede og svartelistede arter

En alvorlig konsekvens av at mennesker reiser, driver handel og har en egen evne til å drasse med seg ting, er at vi sprer og introduserer ulike arter til nye miljøer som de ellers ikke ville ha funnet veien til. På denne måten bidrar vi til at livet på jorda blir gjenstand for en global homogenisering, som er det stikk motsatte av biologisk mangfold.

Av spesialetterforsker Antonio B. S. Poléo, Økokrim

SnegleNår vi snakker om problemene med spredning og introduksjon av fremmede arter, er dette alltid knyttet direkte til menneskelig aktivitet. Mennesker kan ta med seg ulike organismer som blindpassasjerer fra et sted til et annet i forbindelse med reise eller import av varer. Denne formen for spredning er som regel utilsiktet, og snarere en konsekvens av det vi ellers steller med. I andre tilfeller kan det dreie seg om en tilsiktet innførsel av en organisme fordi den har økonomisk verdi eller er av spesiell interesse som samleobjekt, prydplante eller kjæledyr. Noen ganger kan det sågar introduseres en ny art til et miljø som et ledd i et miljøtiltak. Slike miljøtiltak har sjelden noe heldig utfall!

 

Hva er en fremmed art?

Det er viktig å være klar over at «fremmede» arter hele tiden forsøker å spre seg til nye områder på egenhånd, akkurat slik vi mennesker (Homo sapiens) gjorde for tusenvis av år siden. Det er bestandig konkurranse om ressurser, og et nytt leveområde er gull verdt for de fleste skapninger. Endringer i miljøet som ikke er forårsaket av mennesker kan føre til at en art etter hvert klarer å ta seg til nye områder uten vår hjelp, og en vakker dag dukker opp i skogen hvor vi pleier å gå tur. Havabbor (Dicentrarchus labrax) er en fiskeart som mine foreldre og besteforeldre bare kunne lese om i fiskebøker. I dag opplever stadig flere sportsfiskere i Sør-Norge at denne fisken plutselig biter på kroken deres. Den varmekjære havabboren har funnet veien stadig lenger nordover i forhold til det utbredelsesområdet den hadde for 50-100 år siden. Dette skyldes trolig en kombinasjon av varmere vann og at havabborbestanden vokser i sørlige områder. Her kan man jo innvende at klimaendringene vi opplever i dag synes å være menneskeskapte, og at havabboren derfor kommer til våre farvann på grunn av menneskelig aktivitet. Dette er selvfølgelig ikke feil, men selve introduksjonen til våre farvann har den ordnet helt på egenhånd ved simpelthen å svømme hit. Følgelig regner vi ikke havabboren som en fremmed art.

Når vi først er inne på dette med å presisere begrepet «fremmede arter», må jeg understreke at en fremmed art ikke trenger å stamme fra et annet land eller kontinent for å fortjene betegnelsen ”fremmed”. Det er tilstrekkelig at den flyttes fra en biotop hvor den finnes naturlig til en biotop bare noen kilometer unna hvor den ikke finnes naturlig. Biologien forholder seg nemlig ikke til kulturgeografiske grenser, men snarere til naturgeografiske barrierer som begrenser deres spredning, som fjell, elver, hav, ørken, osv. Spredningen av ørekyte (Phoxinus phoxinus) regnes i dag som et stort miljøproblem i Norge, og arten regnes som en høyrisiko-art i følge Artsdatabankens risikovurdering av fremmede arter. Arten ørekyte finnes imidlertid naturlig utbredt i Norge, på Østlandet, men har blitt flyttet og introdusert til en rekke nye lokaliteter i Norge, utenfor Østlandsområdet, av mennesker med ymse motiver for denne typen flyttevirksomhet. Ørekyten er altså både en fremmed art og en naturlig utbredt art i Norge!

Ikke bare fremmede arter Det er også viktig at vi har klart for oss at problemet med «fremmede arter» ikke alltid trenger å involvere arter i biologisk forstand. Det blir derfor mer korrekt og snakke om ”fremmede organismer” når fenomenet omtales i generell forstand, og at begrepet «art»brukes når det faktisk dreier seg om en fremmed art. Ofte når det er snakk om en fremmed art kan det egentlig være en genetisk variant av en art det snakkes om, for eksempel en rase, en fargevariant, eller en gruppe individer fra en fjerntliggende populasjon. Rømt oppdrettslaks kan med rette regnes inn under denne kategorien. Arten, atlantisk laks (Salmo salar) hører hjemme i våre fjorder og elver, mens den genetiske varianten «oppdrettslaks» ikke hører hjemme der. Den skal holde seg inne i oppdrettsanlegg, og må derfor betraktes som fremmed når den rømmer fra et slikt anlegg. Mer om problemene knyttet til rømt oppdrettsfisk kan du finne i Miljøkrim 1, 2007, side 14–19 (se artikkelen digitalt her).

 

Konsekvenser

De fleste organismer som utilsiktet introduseres til nye miljøer klarer ikke miljøforandringen de opplever når de flyttes fra sitt opprinnelige miljø til det nye, og dør ut kort tid etter introduksjonen. Enkelte organismer vil imidlertid klare seg, og dette har som regel en negativ konsekvens for det miljøet eller økosystemet de introduseres til. Det som er typisk for slike organismer er enten at de stammer fra et økosystem et annet sted i verden hvor miljøforholdene har mange likhetstrekk med de forholdene man finner i det økosystemet de introduseres til, eller at de er generalister som har god evne til å leve i variable miljøer. Omfanget av konsekvensene kan variere. Noen fremmede organismer tar bare opp litt plass og utgjør en begrenset konkurransefaktor for de stedegne organismene. Andre konkurrerer med de stedegne organismene slik at disse fortrenges og etter hvert dør ut.

Det er viktig å merke seg at fremmede organismer som etter en introduksjon ikke har hatt noen nevneverdig effekt på sitt nye miljø, kan komme til å få det dersom miljøbetingelsene for øvrig skulle endre seg. Dette kan vise seg å bli et omfattende og alvorlig problem dersom de raske klimaendringene vi opplever i dag fortsetter. Verstingene på konsekvenssiden er ofte parasitter og sykdommer som fremmede organismer kan ha med seg, og som stedegne populasjoner ikke har noe forsvar mot. I slike tilfeller viser de negative konsekvensene seg raskt og er ofte svært omfattende. La oss se nærmere på noen eksempler, enkelte velkjente og andre kanskje mindre kjente.

 

Noen krepsdyr til besvær

Kongekrabben (Paralithodes camtschaticus) er et eksempel på en fremmed art som har blitt satt ut bevisst. Dette digre krepsdyret som egentlig ikke er en ekte krabbe, men snarere en anomur (krepsdyrgruppen hvor eremittkreps og trollkrabber hører hjemme) regnes som en fremmed art i Norge, selv om den ikke har blitt satt ut her. Den har vandret inn i våre fravann fra Russland, nærmere bestemt Murmanskfjorden. Her ble den imidlertid satt ut av russiske forskere på 60-tallet, sannsynligvis for å øke verdigrunnlaget for den lokale befolkningen i Murmansk. Kongekrabben stammer fra den nordlige Stillehavet, og er derfor fremmed for Barentshavet, hvor den i dag stadig er på vandring og utvider sitt utbredelsesområde. I dag fanges det individer så langt unna Murmansk som Lofoten. Kongekrabben er en utpreget generalist, som spiser det meste fra tang og tare, til alt som er tilgjengelig av byttedyr som muslinger, børstemark, sjøstjerner, kråkeboller og fisk. Den tåler temperaturer opp til 24 °C, og blir raskt så stor at få andre dyr kan spise den. Disse egenskapene gjør at den har en klar effekt på økosystemet, først og fremst ved at den endrer bunnfaunaen. Dernest er kongekrabben en effektiv konkurrent til fisk og andre organismer som livnærer seg av bunndyr og bunnvegetasjon. Begge deler påvirker det biologiske mangfoldet.

En annen krepsdyrart som er satt ut bevisst er den amerikanske signalkrepsen (Pacifastacus leniusculus). Denne ferskvannskrepsearten har blitt satt ut i en rekke land i Europa fordi den er resistent mot den svært aggressive sykdommen krepsepest (Aphanomyces astaci). Denne sykdommen, som er en parasittisk sopp, er svært aggressiv mot vår stedegne ferskvannskreps - edelkrepsen (Astacus astacus). Der krepsepest kommer inn dør edelkrepsen ut! I Sverige hvor krepsespising er en nasjonal kulturbegivenhet ble signalkreps satt ut i stor skala i perioden 1969-1994, nettopp fordi den takler krepsepesten så godt. Det man imidlertid ikke var klar over var at den ikke bare var resistent mot krepsepest, men den var også bærer av sykdommen. Det var høyst sannsynlig slik pesten i utgangspunktet kom til Europa en gang rundt 1860. Introduksjonen av den resistente, men smittebærende, signalkrepsen resulterte selvfølgelig i at gjenlevende populasjoner av edelkreps plutselig var betydelig mer truet enn tidligere, og mange steder forsvant edelkrepsen på grunn av smitte fra signalkreps. I dag regner man med at mellom 95 og 97 % av Sveriges edelkrepsbestander har gått tapt på grunn av krepsepest (les gjerne introduksjon av signalkreps)! I Norge brøt krepsepest ut for første gang i 1971, mens den kom til Sverige allerede i 1907. Senere har det vært flere utbrudd i Norge, uten at man har klart å finne årsaken til smitten. Kanskje fordi utbruddene ikke har vært så mange, og fordi det første kom såpass sent, har vi heldigvis ikke vært så fristet av å sette ut den resistente signalkrepsen her til lands. Etter at man ble klar over at signalkrepsen er bærer av krepsepest, har man selvfølgelig også hatt strengt forbud mot usetting av arten. Med den omfattende utbredelsen signalkreps har i Sverige er det faktisk nærmest et mirakel at denne arten tilsynelatende enda ikke har tatt seg over grensen til Norge. I fjor (2006) ble dessverre signalkreps likevel påvist i Norge for første gang. Dette var imidlertid ikke i nærheten av svenskegrensen, men i noen dammer ved Brevik (Telemark). Det gledelige til tross for den dystre påvisningen, er at dammene ikke ser ut til å stå i noen form for forbindelse med vassdrag som gjør at edelkreps kan komme til å bli smittet av krepsepest som signalkrepsene kan ha. Det blir likevel nå satt i gang tiltak for å fjerne den eneste kjente forekomsten av den fremmede arten signalkreps i Norge. Det kan sågar hende at denne operasjonen er iverksatt når du leser denne artikkelen.

Amerikansk hummer (Homarus americanus) er nok en krepsdyrart som kan vise seg å skape store problemer. Amerikansk hummer ser ut til å være satt ut bevisst, men uten at det har vært noen mening med utsettingene, slik tilfellet har vært for kongekrabben og signalkrepsen. Amerikansk hummer har nemlig blitt importert levende til Norge for konsum. Mest sannsynlig har det blitt sluppet ”fri” noen av disse individene, som har blitt til overs hos en og annen fiskehandler eller restaurantbestyrer som er glad i dyr. Siden 1999 har det blitt fanget mange amerikanske hummer langs kysten vår, og det er ekstra bekymringsfullt at det har blitt fanget individer med befruktet rogn. Dersom de kan gjennomføre en fullstendig livssyklus i norske farvann, skal det godt gjøres at de ikke har etablert seg for godt. I likhet med signalkreps kan amerikansk hummer være bærer av sykdommer og parasitter som kan være dødelige for europeisk hummer (Homarus gammarus). En slik sykdom er såkalt ”gaffkemi”, som er en bakterieinfeksjon forårsaket av bakterien Aerococcus viridans. Sykdommen kan forårsake høy dødelighet hos europeisk hummer. Den amerikanske hummeren er svært lik den europeiske når det gjelder levevis, og det gjør den til en effektiv konkurrent til den europeiske hummeren. Dette kan være en medvirkende årsak til at bestanden av europeisk hummer har gått kraftig tilbake gjennom en årrekke. Når bestanden av europeisk hummer er så svak som i dag, representerer også konkurransen fra amerikansk hummer en større belasting enn om bestanden var stor.

De ovennevnte krepsdyrartene har som vi har sett av ymse grunner blitt satt ut bevisst, enten i Norge, eller i områder som ligger slik til at de på egenhånd har tatt seg til landet. Det krepsdyret som likevel står i en særstilling når det gjelder bevisst utsetting er pungreken Mysis relicta, som ble satt ut for å «bedre» et økosystem som var ute av balanse. Arten finnes naturlig i store innsjøer på Østlandet, blant annet Mjøsa, Øyeren, Lyseren og Hurdalsjøen. M. relicta ble satt ut i flere regulerte sjøer i Norge på 60- og 70-tallet som næringsdyr for fisk, med det for øyet å kompensere for redusert næringsproduksjon som skyldtes nettopp det at sjøene var demmet opp. Man visste fra Sverige at utsetting av M. relicta ikke hadde gitt negative effekter. Det viste seg imidlertid at fiskebestandene gikk kraftig tilbake etter usettingene av M. relicta i de regulerte innsjøene. Dette skyldtes ikke at M. relicta spiser fisk, men snarere at arten ble et nytt ledd i en allerede etablert næringskjede. Resultatet av det ble at M. relicta begynte å beite på dyreplanktonet (zooplankton) som fisken var avhengig av. Det endelige resultatet ble en klar negativ effekt på det biologiske mangfoldet i form av en omfattende endring av artsammensetningen. Eksemplet med M. relicta viser med all tydelighet at flytting av organismer fra et sted hvor de hører hjemme til et sted de ikke hører hjemme kan ha dramatiske negative effekter. Mange av sjøene hvor M. relicta ble satt ut her i Norge har fremdeles et kraftig forringet fiske.

 

Ønskede og uønskede fisker

I likhet med Mysis relicta, finnes ørekyte naturlig utbredt i Norge. Ørekyte er en representant for de såkalte østlige innvandrerne som kom til landet vårt østfra etter siste istid via Ancylussjøen, det som i dag er Østersjøen. Følgelig finnes de naturlig utbredt fortrinnsvis i lavereliggende vann på Østlandet. Ser vi imidlertid nærmere på dagens utbredelse av ørekyte, ser vi at den finnes over store deler av Norge. Dette skyldes dels at den har blitt brukt som levende agnfisk av sportsfiskere, og dels fordi den har blitt satt ut sammen med ørret (Salmo trutta) i forbindelse med fiskeforsterkningstiltak (som i seg selv er en tvilsom virksomhet). Det er faktisk ikke alltid så lett å skille ørekyte fra ørretyngel, særlig ikke når det har sneket seg inn noen ørekyter i et basseng med mange tusen små ørreter. Sett ovenfra i mylderet er de dønn like. Ørekyte er en effektiv konkurrent til ørret fordi den svømmer i stim langs land og spiser de samme næringsdyrene som småørreten. Resultatet er at ørretbestander har gått kraftig tilbake i mange vann hvor ørekyte har blitt satt ut og klart å etablere seg. Den forekommer jo naturlig i Norge, så den etablerer seg lett i nye lokaliteter så fremt miljøforholdene ikke er altfor spesielle. Det er derfor liten tvil om at ørekyte også er en art som har endret det biologiske mangfoldet i en rekke vann og vassdrag i Norge. Problemene med ørekyte har dessuten fått spesiell stor oppmerksomhet fordi det mange steder har ødelagt for det svært populære ørretfisket.

Når vi først snakker om ørret passer det godt å nevne at det mange ikke er klar over er at den ferskvannsorganismen som sannsynligvis er satt ut i størst skala i Norge er nettopp ørret. Fordi ørreten har hatt økonomisk betydning enten i form av næring (helst attåtnæring), for eksempel som råvare for rakfiskproduksjon, eller i form av ettertraktet sportsfisk som har generert fiskekortsalg og turisme, nevnes sjelden ørreten som en fremmed organisme i norsk natur. For ordens skyld – ørret finnes naturlig i Norge. Dagens utbredelse er imidlertid betydelig større enn den naturlige. Hvorvidt det er riktig å ”overse” ørret i denne sammenhengen kan diskuteres, men personlig synes jeg det blir litt snevert når den viktigste konsekvensen av utsetting av ørekyte som trekkes frem er at ørreten går tilbake! Sett fra en biologisk synsvinkel er etter alt å dømme ørret den ferskvannsorganismen som har endret det biologiske mangfoldet i flest norske vann. Dette bør man være klar over, selv om et stort antall av ørretutsettingene i nye lokaliteter ble gjort for veldig lenge siden. Vi har faktisk et svært godt eksempel på at utsetting av organismer som både hører hjemme i Norge og som er populære blant folk, har skapt store økologiske problemer i norsk natur. Dette bringer meg over på noen skjebnesvangre utsettinger som ble gjort på 70-tallet:

Gyrodactylus salaris. Denne beryktede lakseparasitten er nok en av de fremmede organismene i norsk natur som flest kjenner til. G. salaris er et eksempel på en fremmed organisme (genetisk variant) som har blitt introdusert i vår natur ubevisst som blindpassasjer. Lakseungene som brakte parasitten fra Sverige til Norge på 70-tallet er derimot et eksempel på en bevisst innførsel av en fremmed organisme (genetisk variant) av arten laks. Lakseungene ble innført til Norge som settefisk som skulle brukes til fiskeforsterkningstiltak i norske vassdrag. På 70-tallet hadde man en snevrere forestilling om hva som var fremmed enn vi har i dag, og laks fra Sverige ble ikke sett på som noe problem fordi laks allerede finnes her i landet. Disse svenske lakseungene var imidlertid resistente mot G. salaris, mens de genetiske variantene (populasjonene) av laks vi har i Norge dør når de blir infisert av parasitten. Derfor kunne de svenske laksungene ta med seg parasitten uten at noen merket noe galt med fisken. Dessuten var det på den tiden ingen som ante at G. salaris var noe å bry seg om, og følgelig var det heller ingen som brydde seg om å sjekke om fisken hadde parasitten. Konsekvensen ble at parasitten spredte seg til store deler av landet, og frem til i dag har den infisert 46 norske laksevassdrag. I de fleste av disse vassdragene har laksestammen gått mer eller mindre tapt. Og som om det ikke er nok –- flere av de infiserte vassdragene har blitt behandlet med giften rotenon slik at mange andre organismepopulasjoner også har gått tapt i kampen mot G. salaris. Slik sett har nok G. salaris, indirekte så vel som direkte, hatt en enorm negativ effekt på det biologiske mangfoldet i norsk natur.

 

Populære og upopulære pattedyr

Det er ikke bare laks som rømmer fra oppdrettsanlegg. Kort tid etter at de første minkfarmene var etablert i Norge, rundt 1930, rømte det selvfølgelig mink (Mustela vison) fra disse. Minken kommer opprinnelig fra Nord-Amerika, og ble altså introdusert som et næringsdyr. I dag finnes mink så å si over hele landet. Noen viktige unntak er øyer som ligger relativt langt ute til havs, sannsynligvis fordi det blir for langt for den å svømme dit. Selv om man ikke har noen fullstendig oversikt over konsekvensene minken har hatt på norsk fauna, vet vi at den har hatt mye å si for det biologiske mangfoldet i Norge. Dette sier seg selv - en helt ny rovdyrart som på mindre enn 100 år etablerer seg over hele landet må nødvendigvis sette til livs en god del byttedyr for å bli så tallrik. Det man har vært mest bekymret for er minkens effekt på bestander av sjøfugl som hekker på bakken. Minken er en utpreget generalist, og spiser det meste av det den kommer over av animalsk føde, herunder fisk, fugl og fugleegg.

Et annet pattedyr som er en potensiell trussel mot bakkehekkende fugl, er mårhunden (Nyctereutes procyonoides). I likhet med kongekrabbe og signalkreps har mårhunden blitt satt ut i landområder som ligger utenfor Norges grenser. Mårhunden hører opprinnelig hjemme i Øst-Asia, men ble introdusert til Øst-Sibir som pelsdyr på 1920-tallet. Akkurat som med minken tok det ikke lang tid før mårhunder begynte å rømme fra mårhundfarmer. Siden introduksjonen i Sibir har mårhunden vandret vestover til store deler av Europa. I dag har den etablert seg med til dels store populasjoner i det meste av Øst-Europa, inkludert Finland hvor man i dag regner arten som meget vanlig. Enkelte år har det blitt fanget eller skutt så mange som 130 000 dyr bare i Finland. Likevel har mårhunden i svært liten grad funnet veien til Norge. Enda! Det har imidlertid vært gjort fire dokumenterte observasjoner av mårhund i Norge så langt; den første øst for Kirkenes (Finnmark) i 1983, så en i Pasvik (Finnmark) i 1988, deretter ble et dyr skutt samme sted i 1997, og så sent som i år ble en mårhund påkjørt og drept av bil i Skibotn (Troms). Foreløpig har derfor ikke mårhunden hatt effekt på det biologiske mangfoldet i Norge på samme måte som for eksempel mink, men det faktum at den er så tallrik i vårt naboland Finland er svært urovekkende. Dette sammen med det faktum at mårhunden også er en svært utpreget generalist. Den er omnivor (alteter) og spiser alt mulig – små pattedyr, fugl, reptiler, amfibier, fisk, virvelløse dyr, åtsler og planter. Mårhunden regnes derfor for en stor potensiell trussel for det biologiske mangfoldet dersom den skulle etablere seg i Norge.

Piggsvin (Erinaceus europaeus) er en art som de fleste har et positivt syn på, og mange har en forestilling om at arten ikke har det så lett, blant annet fordi mange individer hvert år dør i trafikken. Piggsvinet regnes ikke for å være en truet art i Norge, og det hører naturlig hjemme i vår fauna. Men piggsvin kan være en trussel mot biologisk mangfold. Det har skjedd på enkelte øyer langs kysten hvor piggsvinet har blitt satt ut av mennesker. På Sørarnøy (Nordland) ble det satt ut seks individer tidlig på 1990-tallet, og det hevdes at det bare noen få år senere var flere tusen individer på øya. Studier fra Skottland har vist at piggsvin kan spise inntil 60 % av alle eggene til enkelte bakkehekkende fuglearter. Utsetting av det koselige piggsvinet kan derfor være en potensiell trussel mot det biologiske mangfoldet der piggsvin ikke hører hjemme naturlig.

Et annet pattedyr som folk flest har et positivt syn på er moskusen (Ovibos moschatus). Denne arten er et eksempel på en art som har blitt satt ut bevisst. I dag finnes det én bestand i Norge, nærmere bestemt på Dovre. Disse dyrene stammer fra dyr som ble hentet på Grønland og satt ut i 1932. Moskusens krav til tundraaktig habitat begrenser dens videre spredning. Derfor regnes ikke moskusen som noen potensiell trussel mot biologisk mangfold, slik tilfellet for eksempel er for mårhund. Det er imidlertid viktig å være klar over at de områdene hvor moskusen i dag lever er påvirket av beiting. Moskusen går derfor ikke fri når det gjelder å ha «delansvar» for at vårt samlede biologiske mangfold er påvirket av fremmede organismer.

Snegle

Mordersnegl

Iberiaskogsneglen (Arion lusitanicus) er enda et eksempel på en fremmed organisme (art) som har fått mye oppmerksomhet, ofte under det lite flatterende navnet «mordersnegl». Den ble innført til Norge som blindpassasjer, sannsynligvis sammen med importert jord og plantemateriale fra kontinentet. Iberiaskogsneglen har sin naturlige utbredelse, som navnet tilsier, i skoger og kratt på den iberiske halvøy, men også i det sørlige Frankrike. Snegler beveger seg som alle vet sakte, men i løpet av siste halvdel av 1900-tallet har iberiaskogsneglen spredt seg nordover i Europa ved hjelp av mennesker. Så sent som i 1988 ble den for første gang observert i Norge, hvor den nå finnes langs kysten fra svenskegrensa i sør og nordover til Trondheimsfjorden. Iberiaskogsneglen har få naturlige fiender, og har et høyt formeringspotensial – hvert individ kan produsere opptil 400 egg i året. Sneglene kan forårsake store skader, og har blitt en sann plage for bønder og hageentusiaster. Sett ut fra et biologisk mangfoldperspektiv er iberiaskogsneglen en trussel mot våre stedegne slektninger av arten, spesielt svart skogsnegl (Arion ater). Iberiaskogsneglen har et større formeringspotensial enn svart skogsnegl, og det viser seg et den i tillegg til å konkurrere svært effektivt også spiser svart skogsnegl. Der iberiaskogsneglen har etablert seg viser det seg at bestandene av svart skogsnegl går tilbake.

 

Andre viktige arter

De artene jeg har tatt for meg så langt er bare et utvalg av de mange artene som truer norsk flora og fauna. Jeg har for eksempel ikke tatt for meg den organismegruppen som har flest fremmede representanter i Norge, nemlig plantene. Arter som tromsøpalme (Heracleum laciniatum), kjempebjørnekjeks (Heracleum mantegazzianum), hagelupin (Lupinus polyphyllus), vasspest (Elodea canadensis) platanlønn (Acer pseudoplatanus) og japansk drivtang (Sargassum muticum) er eksempler på dette. Noen av disse, og deres konsekvenser, kan du lese mer om i Miljøkrim 4, 2005, side 26–29.

Tromsøpalme og kjempebjørnekjeks kommer fra fjellområder i Kaukasus og Vest-Asia, og ble innført til Europa og Norge allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. Saft fra plantene kan gi alvorlige skader ved kontakt med hud, og de truer det biologiske mangfoldet i sumpskoger og bekkekanter. Hagelupin kommer fra Nord-Amerika, og har blitt innført til Norge som hageplante. Den har også i stor skala blitt sådd ut i veikanter over store deler av landet fordi den er så pen. Hagelupinen utkonkurrerer andre arter og bidrar til endring av biotopen ved at de tilfører nitrogen til jordsmonnet. Vasspest kommer også fra Nord-Amerika, og har blitt innført til Norge som akvarieplante, og senere havnet ute i norsk natur. Vasspest har stor effekt på det biologiske mangfoldet i ferskvann, gjennom konkurranse og påvirkning av vannkvaliteten. Platanlønn kommer fra Syd-Europa og har blitt innført til Norge som parktre så tidlig som på 1700-tallet. Arten fortrenger stedegne edelløvtrearter og har begynt å bli en reell trussel mot det biologiske mangfoldet i mange verneområder. Som navnet indikerer kommer japansk drivtang fra Japan, og den kom til kysten av Frankrike som blindpassasjer i forbindelse med innførsel av østers (Ostrea edulis). Havstrømmene har brakt tangen til Norskekysten, hvor den blant annet konkurrerer med sukkertare (Saccharina latissima) om plassen.

En annen gruppe organismer som representerer en stor potensiell (og reell) fare for vårt biologiske mangfold er insekter. Dette er en særdeles tallrik organismegruppe som det er vanskelig å ha oversikt over, ikke minst fordi de ofte er meget små. Noen eksempler på insekter som har blitt innført til Norge, som regel som blindpassasjerer sammen med ulike andre produkter, er harlekinmarihøne (Harmonia axyridis), søramerikansk minerflue (Liriomyza huidobrensis), amerikansk blomstertrips (Frankliniella occidentalis), og sibirsk edelgranlus (Aphrastasia pectinatae). Harlekinmarihøne kommer fra Asia, og har nylig blitt innført til Norge som blindpassasjer sammen med importerte hageplanter. Denne marihønen er en potensiell trussel for andre insekter, spesielt norske marihønearter, og den kan skade fruktavlinger. Søramerikansk minerflue kommer fra Sør-Amerika, og har også blitt innført til Norge som blindpassasjer sammen med importerte planter. Arten er en potensiell trussel for det biologiske mangfoldet fordi den kan angripe mange ulike plantearter. Larvene fører også til avlingsreduksjon i landbruket og tapt salgsverdi av prydplanter. Så langt har man imidlertid klart å utrydde arten de gangene man har funnet den. Amerikansk blomstertrips kommer fra Nord-Amerika, og har blitt innført til Norge som blindpassasjer sammen med importerte planter. Det er uvisst hvilken effekt den kan ha på det biologiske mangfoldet i Norge, men den gjør stor skade i norske veksthus. Sibirsk edelgranlus kommer fra Russland og har blitt innført til Norge som blindpassasjer på importerte juletrær. Arten angriper først og fremst edelgran (Abies sp.), men det er uvisst om den kan representere en trussel mot vanlig gran (Picea abies) i Norge.

Strategier mot fremmede arter Regjeringen har som mål å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010, og et viktig virkemiddel for å oppnå dette målet er å stanse, eller mer realistisk, redusere innførselen av fremmede organismer til Norge. I den forbindelse har det blitt utarbeidet en tverrsektoriell nasjonal strategi mot fremmede arter. Strategien kan lastes ned eller bestilles ved å gå inn denne siden.

Denne strategien involverer alle sektorer i samfunnet som på en eller annen måte befatter seg med levende organismer, indirekte så vel som direkte. Det er påpekt en rekke tiltak som hvert enkelt involvert departement skal prioritere å iverksette. Dette er meget positivt, men jeg er engstelig for at man i dette arbeidet ikke ser skogen for bare trær. De mange tiltakstrærne kan lett skygge for problemskogen!

Som nevnt er det mange organismer som innføres til nye områder som ikke takler de nye utfordringene som de nye miljøene representerer. Disse organismene er altså ikke noe problem. Her er det imidlertid viktig å være særdeles oppmerksom på en viktig ting, nemlig at det kan ta lang tid før en organisme begynner å spre seg for alvor etter at den har blitt innført. Et godt eksempel på dette er platanlønnen, som ble innført allerede på 1700-tallet til Norge, men som først begynte å dukke opp utenfor parker og hager rundt 1900. Siden da har den imidlertid vært i sterk spredning og i dag finnes den langs hele kysten i Sør-Norge, og har mange steder blitt et dominerende treslag. For platanlønnen sin del tror man at klimaendringer og endret arealbruk etter hvert har hjulpet arten ut av «startgropen». Dette understreker et viktig poeng når det gjelder fremmede organismer – nemlig at man i prinsippet må se på alle som potensielle trusler mot det stedegne biologiske mangfoldet fordi man aldri kan vite hva som kan endre seg i fremtiden og dermed bidra til at fremmede organismer som ikke har utgjort noe problem kan utvikle seg til å bli det.

Den viktigste, og eneste, strategien som virkelig virker i kampen mot fremmede organsimer er å ikke innføre dem – i ytterste forstand ikke flytte på dem. Det siste er svært vanskelig å unngå helt fordi mange fremmede organismer kommer som blindpassasjerer til landet uten at vi oppdager dem før de dukker opp et eller annet sted. Insekter kan for eksempel komme inn som larver som lever inne i plantedeler eller treverk. Disse ser man ikke før de dukker opp som flygende voksne individer. Planter kan på samme måte komme inn som frø gjemt i jord. Gyrodactylus salaris kom for eksempel som små usynlige parasitter gjemt på finnene til lakseunger. Gjennom streng kontroll og restriktive importbestemmelser kan vi imidlertid gjøre mye for å redusere omfanget av fremmede organismer som innføres til Norge. Det er derfor her ressursene bør settes inn med full tyngde. Politi og tollvesen må styrkes når det gjelder kunnskap om fremmede organismer, potensielle innførselsmedier og innførselsveier, og gis tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre effektive kontroller.

Dersom vi ikke vinner kampen ved første skanse, altså ved å hindre innførselen, vil som regel kampen være tapt. Heldigvis har vi noen eksempler på at bekjempelse av fremmede organismer kan være effektivt, men det er som regel når innførselen har blitt oppdaget tidlig og organismen det er snakk om enda ikke har klart å spre seg i særlig grad, eller rukket å ta steget ut i naturen. Søramerikansk minerflue har for eksempel blitt påvist flere ganger i norske veksthus, og utryddelse har blitt satt i verk umiddelbart. Så vidt vi vet har det lykkes å unngå videre spredning av fluen så langt. Bekjempelse representerer derfor etter mitt syn andre skanse i forsvarsverket mot fremmede organismer.

Når jeg sier at kampen vil være tapt dersom vi ikke klarer å hindre selve innførselen og etableringen i norsk natur, er det fordi at når en fremmed organisme har klart å komme seg inn i landet og ut i naturen, er det særdeles vanskelig, og som regel ekstremt kostbart å utrydde den. Det betyr ikke at man skal droppe tiltak mot fremmede organismer i norsk natur, men man må være klar over at den kampen man da setter i gang nesten alltid vil være en kamp for å begrense organismens spredning eller skadevirkning. Det er prisverdig dersom målet er å utrydde organismen, men det er naivt å tro at dette skal lykkes bare man definerer hvilke ansvar ulike sektorer i samfunnet har og hvilke tiltak som må iverksettes. Det må enorme ressurser til, både til selve bekjempelsen og til forskning for å utvikle metoder som er effektive og samtidig skånsomme mot det opprinnelige biologiske mangfoldet. Faren for at selve tiltaket blir en like stor trussel mot det biologiske mangfoldet som organismen man ønsker å bli kvitt er som regel også alltid tilstede. Et godt eksempel på dette har kampen mot Gyrodactylus salaris vært. Til å begynne med ble kampen mot denne parasitten ført gjennom rotenonbehandlinger av norske laksevassdrag. Rent biologisk sett er det liten tvil om at denne kampen har hatt mer negativ effekt på det biologiske mangfoldet enn parasitten selv. I de siste årene har man tatt i bruk aluminium mot G. salaris, og denne metoden er langt mer skånsom enn rotenonmetoden selv om den helt sikkert ikke er uten bivirkninger. Det er forfatteren av denne artikkelen som la grunnlaget for å ta i bruk aluminium mot G. salaris, og jeg vil understreke at det ligger mange års forskning bak. Enda er ikke kampen mot parasitten vunnet, og vi vet ikke hvor mye det biologiske mangfoldet i norske vassdrag vil lide eller gå tapt på veien frem mot en total utryddelse. Ved tredje skanse må derfor kampen mot fremmede organismer styres av langsiktige mål og strategier, og med det for øyet at kampen som oftest ikke vil lede til utryddelse, men snarere til begrensning.

Kort oppsummert må kampen mot fremmede organismer kjempes på tre fronter, hvor den første og viktigste er stans av innførsel. Den andre er umiddelbar utryddelse så fort en fremmed organisme oppdages, mens den tredje er å begrense skadevirkninger og videre spredning av fremmede organismer som har etablert seg i norsk natur.

 

Svarteliste

Ved siden av reduksjon og fragmentering av leveområder regnes spredning av fremmede organismer som de største truslene mot biologisk mangfold på kloden vår. I Norge har fremmede organismer store effekter på mange økosystemer, og de representerer store økonomiske tap og kostnader. Vi har i denne artikkelen sett på mange fremmede, men velkjente, organismer og hvordan de påvirker og truer det biologiske mangfoldet i norsk natur. De økonomiske konsekvensene overlater jeg til andre å utdype, men man trenger ikke ha så veldig livlig fantasi for å se for seg at skadevirkninger og bekjempelse koster oss dyrt, og at fremtidig innsats mot problemet vil måtte følges av store pengebevilgninger. En kontinuerlig økende grad av globalisering gjør det derfor tvingende nødvendig med mer kunnskap om fremmede organismer og deres biologi. Et første skritt i denne retningen er Artsdatabankens utarbeidelse av den såkalte «svartelisten», nærmere bestemt Norsk svarteliste 2007, som ble utgitt 31. mai i år. Svartelisten kan lastes ned eller bestilles ved å gå inn på: http://www.artsdatabanken.no/Article.aspx?m=172&amid=2581

Norsk svarteliste 2007 er i likhet med Norsk Rødliste 2006 (se side 20–23) meget nyttig lesning og et «must» å ha for alle som arbeider med biologisk mangfold, herunder miljøkriminalitet i Norge.

Målet med arbeidet som har ligget bak utarbeidelsen av denne listen har vært å gi en så fyldig oversikt som mulig over fremmede organismer som er påvist i Norge, og å utvikle metoder for å gjennomføre risikovurderinger. Når man skal vurdere hvilken risiko en fremmed organisme representerer har Artsdatabanken rettet søkelyset mot spørsmål om organismen kan påvirke naturlige leveområder eller økosystemer, om de kan påvirke stedegne arter, om de kan påvirke den genetiske sammensetningen hos stedegne arter, og om de kan være bærere eller smittespredere for sykdommer og parasitter. Dette er gode og fornuftige mål, men sett i lys av hvilken kamp som kanskje er den viktigste av dem alle, nemlig å hindre spredning (innførsel), savner jeg risikovurderinger knyttet til selve risikoen for at ulike fremmede organismer blir introdusert i norsk natur. Med andre ord hvilket trusselbilde fremmede organismer representerer for norsk natur. Det er ikke nødvendigvis Artsdatabanken som må ha dette ansvaret, i hvert fall ikke alene, men det er meget viktig at dette trusselbildet fremkalles og at det i sin tur knyttes til de risikoer som de ulike organismene representerer dersom de plutselig skulle befinne seg i vår natur. Poenget er til syvende og sist at dersom regjeringens strategi mot fremmede organismer skal ha noe for seg må nettopp dette trusselbildet få økt oppmerksomhet og legges til grunn for det videre arbeidet i kampen mot fremmede organismer i norsk natur.

 


Sist oppdatert 10/08/2007