Kulturminister Trond Giske: Trond Giske: Helt nødvendig å spre kunnskap

I intervju med Miljøkrim understreker kulturministeren viktigheten av å bevare norsk kultur i Norge, men han åpner for velvillig utlån og midlertidig eksport for å eksponere norsk kulturarv i utlandet.

Av politioverbetjent Kenneth Didriksen, Økokrim. Foto: Ingvil Trana, Økokrim

Trond GiskeHvilke kunstuttrykk oppsøker statsråden helst?

– Jeg er veldig glad i musikk og konserter er derfor noe jeg ofte besøker – og film selvfølgelig, skyter Giske inn.

Hva med norsk kulturarv?

– Vi har mange museer og de har mye flott og variert å tilby. Jeg har også stor sans for samtidskunst som utøves i tradisjonsrike rammer som f.eks den årlige operaoppsetningen om erkebiskop Olav Engelbrektsson på Steinvikholm slott i Trondheimsfjorden og konserter i Middelalderparken i Oslo.

Driver du selv på med noen form for kunst?

– Nei, jeg er nok ikke noen utøvende kunstner.

Jeg har hørt rykter om at du er musikalsk?

– Ja, jeg har jo spilt piano, medgir kulturministeren -men jeg øver nok ikke særlig mye nå lenger.

Et viktig moment i bevaringen av norsk kulturarv er reglene om utførsel av kulturminner fra Norge. Hvilken kjennskap hadde du selv til disse reglene før du ble statsråd i Kultur- og kirkedepartementet?

– Jeg kjente lite til disse reglene da. De fleste har nok likevel i bakhodet at det eksisterer regler for hva som er tillatt og ikke, men jeg tror at detaljene omkring regelverket ikke er godt nok kjent. Her trengs det mer informasjon ut til publikum. Jeg tror at folk flest ikke ønsker å være lovbrytere, så det å spre kunnskap om hva som er lov og hva som er forbudt, og hva som er konskvensen av å bryte regelverket, er helt nødvendig.

Har du noen synspunkter på sanksjonene i kulturminneloven - fengsel og bøter, hvor strenge bør straffene være for de som bryter reglene i kulturminneloven?

– Straff og sanksjoner tilhører et annet departement sier Giske med et smil og sender et blikk ut av vinduet opp mot Høyblokka der statsrådskollega Storberget har sitt departement.

– Men, understreker han, det er viktig å huske på at kulturminner og kulturgjenstander representerer uerstattelige verdier. Stjeler eller ødelegger noen en bil så kan det økonomiske tapet erstattes. Når det gjelder et maleri av f.eks Munch eller et annet kunstverk eller kulturminne så er dette unikt og kan ikke erstattes.

– Det er et stort spekter av forskjellige forbrytelser når det gjelder kulturminner, fra mindre skadeverk til store organiserte kunsttyverier. Det er også viktig å være klar over de store økonomiske gevinstene som et motiv for noen av de som driver med forbrytelser mot kulturarven. Av hensyn til den allmennpreventive effekten bør nok dette også gjenspeiles i straffenivået.

Norge har nylig ratifisert UNESCOkonvensjonen av 1970 om tiltak for å forby og forhindre ulovlig import og eksport av kulturgjenstander. Ratifikasjonen medfører nye oppgaver også for politiet. På hvilken måte blir politiets rolle tatt med i vurderingen ved slike ratifikasjoner?

– Det er flere etater som involveres ved en slik ratifikasjon vi nå hadde av UNESCO-konvensjonen av 1970.

– I utganspunktet er det tollmyndighetene som skal kontrollere innførsel og utførsel av kulturminner. De har ansvaret for det som skal passere grensene våre og hovedfokuset har nok vært nettopp der. Like fullt var også Økokrim, som politiets kompetansesenter for bekjempelse av kunst- og kulturminnekriminalitet, med i denne prosessen og var blant annet høringsinstans både på ratifikasjonen og ved lovendringen. Økokrim/politiet var jo også delaktig i arbeidet med å utforme forskriftene om utførselog innførselreguleringer som følge av ratifikasjonen.

Hvilke samarbeidsformer bør fungere mellom politi og forvaltning i kulturminnesaker -jeg tenker på hvilke rutiner og nettverk som er mest formålstjenelig for begge parter?

– Vi må bevisst spille på det positive ved at vi har ulik kompetanse og ulike roller i dette arbeidet. Det er viktig å bygge kompetansenettverk på tvers av etater og forvaltningsnivåer. Det er viktig at disse nettverkene er velfungerende og etablerte FØR det blir behov for samarbeid i konkrete saker. Jeg vil understreke viktigheten av å ha kunnskap om andres kompetanse for å kunne arbeide effektivt når det gjelder.

Sikring av museer, den viktige oppgaven med å registrere gjenstander som vil lette arbeidet med å føre stjålne og forsvunne gjenstander tilbake. Hva er status på dette arbeidet?

– Her har vi en jobb å gjøre! Noen steder, kanskje spesielt ved små lokale museer, er det manglende registreringer av kunst- og kulturskatter De store museene har stort sett kommet langt i sitt arbeid med sikring og registrering. Utfordringene ligger nok hos de små museene, kirkene og kommunale-, fylkeskommunale- og andre offentlige bygg. Samlingene på små museer omfatter svært mange ting, men vi skal huske på at disse ofte blir drevet på frivillig basis av ildsjeler i lokalsamfunnet. Men både her og for så vidt i mange offentlige adminstrasjonsbygg hvor det finnes kunst og kulturgjenstander til utsmykning, er det mangel på tilfredsstillende registrering.

Hva gjør departementet med dette med tanke på de mange små museene?

– Vi er nå inne i en konsolideringsprosess ved å slå sammen mange små museer til større enheter. Foreløpig har vi vel redusert antallet fra ca 300 til 120 museer. Kirkene huser også mange flotte kulturgjenstander som er unike både i lokal og nasjonal sammenheng. Her er det også svært viktig å få registrert samtlige kunst- og kulturobjekter.

Opplevelse av nærhet i relasjon til kunst og kulturminner er viktig for svært mange. De som har opplevd å se ”Mona Lisa” i Louvre i Paris har sett dette langt inne i en skuddsikret glassmonter i en vegg. Her i Norge vet vi at sikringen på Munch-museet er svært omfattende. Hvor mye sikring bør det være for å forhindre kulturkriminalitet før det går utover publikums kunstopplevelse?

– Giske blir ettertenksom før han fremholder -Dette er et dilemma. Spørsmålet blir blant annet hvor mye vi skal sikre f.eks Munchs malerier, men også hvor stor aktivitet vi skal tillate i f.eks Middelalderparkens ruiner før slitasjen blir for stor. Vi skal sikre kunsten slik at vi tar vare på dette nettopp for å kunne ha muligheten til også i fremtida å ha nærhet til vår historie og kulturarv. Akkurat de tekniske detaljene om hva som er mest formålstjenelig må bli en sak mellom politiet og de museumsfaglige miljøene.

Skal norsk kunst og kultur bevares i Norge eller skal vi åpne grensene og formidle dette rundhåndet til resten av verden?

– Det er viktig å ha en samling med norsk kunst i Norge for at vi skal kunne bli kjent med og være bevisst vår egen historie. Jeg ser også en annen begrunnelse i dette og det er reiselivsaspektet. Folk som kommer til Norge må ha mulighet til å oppleve norsk kulturarv i sitt rette miljø. Dette utelukker likevel ikke formidling av norsk kultur i utlandet. Vi bør gjøre begge deler og kombinere både bevaring i Norge og velvillig formidling ut av Norge. Reglene må derfor være utformet på en slik måte at vi er restriktive på permanent utførsel av gjenstander som er av stor betydning for Norges kulturarv, men ellers tilrettelegge for velvillig utlån og midlertidig eksport av kunst og kultur ut av Norge.

Forvaltningens ansvarsområde deling av kulturminneansvaret mellom Utenriksdepartementet, Miljøverndepartementetog Kulturog kirkedepartementet. Er det formålstjenelig? Hvilke utfordringer gir dette, og hvorfor er det slik?

– Miljødepartementets portefølje er enkelt sagt det som er faste kulturminner. Vi i Kultur- og kirkedepartementet har ansvaret for de løse kulturminnene. Det at Miljødepartementet, gjennom Riksantikvaren, har ansvar for bygninger, ruiner og gravhauger har mye sammenfallende med tema som landskapsvern og naturvern og det er jo også tema som Miljødepartementet administrerer. Jeg ser at det kan oppfattes av noen som litt rart at ikke alt av kultur ligger under Kultur- og kirkedepartementet, men vi har et godt samarbeid med Miljødepartementet og vi har begge en klar forståelse over hva som tilfaller vårt ansvarsfelt.

– Utenriksdepartementets rolle i dette bildet er formidlingen av norsk kunst- og kultur i utlandet. Dette er også en oppgavefordeling som fungerer greit og som vi kan benytte oss av ved behov.

Er Norge en fristat for stjålne kulturgjenstander slik det hevdes i et innlegg av arkeolog Josephine Rasmussen i Dagbladet 31. mars 2007?

– Det pekes på noen viktige momenter i den artikkelen og det at vi nå har endret loven var jo nettopp en erkjennelse på at lovverket ikke var godt nok tidligere. Nå har imidlertid ting falt på plass og nåværende lovverk vil være et godt redskap for å kunne bekjempe kulturminnekriminalitet og innfri våre forpliktelser overfor andre land.

Har vi vært en fristat slik artikkelforfatteren hevder?

– Jeg har ikke detaljer om hvorvidt vi har vært en fristat, men mener at håndheving av nåværende regelverk i hvert fall vil hindre at Norge blir en fristat som nevnt. Det har alltid vært viktig å respektere andre nasjoners lovgivning om hva som er tillatt ført ut av landet på samme måte som vi forventer at Norges regler om det samme blir respektert utenfra.

Hvem håndhever dette?

– Innførselsreglene skal, på lik linje med utførselsreglene, kontrolleres av tollmyndighetene. Som Rasmussen påpeker, er det en vanskelig oppgave å avgjøre om en gjenstand er en kulturgjenstand i lovens forstand. Her vil tollmyndighetene være avhengig av de såkalte vedtaksmuseenes kompetanse på området. Det er imidlertid den enkeltes ansvar å finne ut om de landene man ønsker å ta gjenstander ut fra har regelverk som vanskeliggjør dette.

– Når lovverket nå er på plass vil det viktigste arbeidet framover være å formidle informasjon og kunnskap om regelverket. De fleste mennesker ønsker å opptre lovlydig, men mye av problemet er at folk ikke har kunnskap om feltet og regelverket. Kultur- og kirkedepartementet vil derfor utarbeide en veileder til de nye reglene.

Har vi godt nok system/lovgivning og god nok kompetanse for å komme i mål med formålene i konvensjoner og regelverk om utførsel og innførsel av kulturgjenstander?

– Ja vi har et godt nok regleverk, sier Giske og påpeker – men ikke minst; vi har mye god kompetanse! Som nevnt tidligere ser jeg det som helt essensielt å kople sammen denne kompetansen for å få best mulig utnyttelse av det vi allerede kan, på hvert vårt felt og i hver vår etat!

Hvem bør initiere slike samarbeid?

– Det blir forskjellig avhengig av tema, men når det gjelder inn- og utførselsregelen så har jo tollvesenet utvilsomt en nøkkelrolle slik jeg ser det. I tillegg må vi også informere publikum om hva som er gjeldende rett! Da er mye gjort avslutter Giske.


Sist oppdatert 10/08/2007