Taubanen i Longyearbyen – lovbrudd og restaurering

Nylig har det fredete taubaneanlegget i Longyearbyen på Svalbard vært årsak både til straffereaksjoner for kulturminnekriminalitet og til en unik restaureringsaksjon.

Av førstestatsadvokat Rune Bård Hansen, Økokrim. Foto: Arild Lyssand, Sysselmannsførstebetjent, Sysselmannen på Svalbard

LongyearbyenEntreprenør og kommune bøtelagt for taubanerassering Frem til lastebilene overtok i 1987 ble kullet fra gruvene i fjellet rundt Longyearbyen fraktet til taubanesentralen i byen med kibber (stålvogner) som gikk på kabel støttet opp av taubanebukker. Det er 6 slike baner som i sin tid fraktet kull fra like mange gruveanlegg. Disse taubanene er unike kulturminner i Norge og de som ikke var legalfredet (eldre enn 1946) ble vedtaksfredet av riksantikvaren i 2003.

Banen som ble kalt «2 a» gikk nærmest tvers over byen fra gruven med samme navn. Banen ble kjøpt fra det nedlagte Salangen Bergverk i Troms og fraktet til og montert i Longyearbyen sommeren 1920. Taubanen var i drift frem til 1937, da den nye gruve «2 b» overtok for «2 a». Det er stort sett bare rester igjen etter denne banen i dag ,og midt i Longyeardalen, som deler byen i to, er det bare fundamentene av taubanebukkene som fremdeles står igjen. Disse fundamentene er imidlertid viktige for kunne forstå taubaneanleggets tidligste historie og funksjon.

Sommeren 2005 arbeidet entreprenørselskapet Leonard Nilsen & sønner med å dose i elvetraséen gjennom Longyearbyen for å forhindre at elva skulle finne nye løp og forårsake skader i byen. Arbeidet ble utført på oppdrag for Svalbard Samfunnsdrift AS, selskapet som hadde ansvaret for ivaretakelse av infrastrukturen i Longyearbyen. Under arbeidet løsnet en maskinkjører en del av et fundament til en taubanebukk og flyttet det til siden med gravemaskinen i hensikt å lette arbeidet med dosing av løsmassene på stedet. Dette var et brudd på svalbardmiljøloven § 42 som bestemmer at det er forbudt å skade eller skjemme et kulturminne på noen som helst slags måte.

Fundamentet var avmerket med «Rune – R» (tegnet for kulturminner) i gjeldende arealplan for Longyearbyen. Svalbard samfunnsdrift vedtok som foretak et forelegg på kroner 25 000 for ikke å ha informert entreprenøren tilstrekkelig grundig om at arbeidet i elveleiet bare kunne skje under hensyn til de fredete kulturminnene i området, slik at disse ikke skulle skades.

Sysselmannen utstedte i tillegg et forelegg på 10 000 kroner til Leonard Nilsen & sønner AS fordi entreprenøren ikke hadde sørget for å orientere seg tilstrekkelig nøye om fredningsbestemmelsene i området der selskapet skulle utføre arbeid. Også dette forelegget ble vedtatt. Taubanefundamentet vil bli satt på plass og reparert etter instruksjoner fra sysselmannens kulturminnerådgivere. Min erfaring er at denne saken økte folks kunnskap og interesse for taubanens historie og bevaring.

LongyearbyenReisning av taubanebukk – vanskeligere i 2007 enn i 1939 Påsken 2004 blåste en av taubanebukkene som tilhørte taubane "2 b" ned i en voldsom storm. Denne banen var i drift fra 1937 til 1968 og ble en del skadet 8. september 1943 da tyskerne nærmest jevnet Longyearbyen med jorden. Bukken som falt sammen var imidlertid komplett, og ble bygd i 1939. Undersøkelser viste at det nederste av treverket som i tidens løp var blitt dekket av vegetasjon hadde råtnet helt opp. Bukken ble dermed ett lett bytte for polarstormens herjinger. Den stod plassert opp mot platåfjellet over byen, og var et karakteristisk trekk i Longyearbyens ”skyline”. Etter lang tids diskusjon bestemte kulturminnemyndighetene derfor at det skulle bygges og reises en nøyaktig kopi av den gamle bukken, slik at banen igjen ble bortimot komplett. Sysselmannens avdeling for vedlikehold av kulturminner fikk oppgaven og det lykkes å bygge en tro kopi av den opprinnelige taubanebukken.

Langt større vanskeligheter skulle det innebære å få reist den mer enn tre tonn tunge ca. 18 meter høye bukken på stedet der den gamle hadde gitt tapt for naturkreftene. De metodene som ble brukt ved tilsvarende operasjoner i 1939 ville medføre betydelig terrengskader og stor fare for mannskap involvert i reisningsoperasjonen. To ganger mislyktes det å få bukken opp på fire ben, stokker gav etter og bukken måtte låres da det var åpenbart at den stod i fare for å knekke sammen. Mange begynte etter hvert å tvile på om det i det hele tatt var mulig å klare å reise bukken på forsvarlig måte. I begynnelsen av mai i år gjorde man et siste forsøk. Ved hjelp av den største krana som er å oppdrive på Svalbard som med fire festepunkter heist bukken meget langsomt opp, lyktes operasjonen endelig. Taubane «2 b» er igjen komplett. Den nye bukken skiller seg foreløpig ut fra de andre på grunn av at treverket er lyst. Ett års naturlig herding vil imidlertid mørkne fargen slik at bukken vil falle naturlig inn i den lange rekken av bukker som i sin tid fraktet kullet ut i dagen og mot transporten til fastlandet. Bukken er sysselmannens gave til Longyearbyen i anledning 100 års jubileet for anleggelsen av gruvebyen. Det var den amerikanske industrimagnaten John William Munroe Longyear som ved sitt selskap Arctic Coal Company startet gruve på stedet i 1906. Lokalstyreleder Kjell Mork takket for bukken ved den høytidelige overrekkelsen, men etterlyste noen baller høy til foring.

Det er for øvrig bestemt at flere av taubanene i Longyearbyen skal holdes vedlike slik at det blir mulig å glede seg over dette unike kulturhistoriske anlegget også i fremtiden.


Sist oppdatert 10/08/2007