Nye lover og forskrifter 2009

Bær

Ny naturmangfoldlov

Stortinget har nylig vedtatt ny naturmangfoldlov (lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold), Loven trer i kraft 1. juli. 2009. Unntatt fra ikrafttredelse er lovkapittel IV om fremmede organismer. Her må det utarbeides utfyllende forskrifter før denne delen av loven kan tre i kraft.

Naturmangfoldloven er den mest omfattende og viktigste lov om forvaltning av norsk natur noensinne. Loven vil få stor betydning for alle instanser som forvalter eller påvirker natur, bl.a. gjennom arealplanlegging etter plan- og bygningsloven, tiltak knyttet til jord- og skogbruk eller høsting og annet uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk.

Naturmangfoldloven vil omfatte all natur og alle sektorer som forvalter natur eller som fatter beslutninger som har konsekvenser for natur. Det innføres bl.a. forvaltningsmål for naturtyper og arter, krav til kunnskapsgrunnlaget og rettslige prinsipper (føre-var, samlet belastning mv.). Videre etableres ordninger med prioriterte arter og utvalgte naturtyper samt regler om tilgang til genetisk materiale. Når det gjelder områdevern og den generelle artsforvaltning så videreføres disse i stort sett samme form som i dag. For områdevern innføres imidlertid nye regler for erstatning som samlet sett vil forbedre den erstatningsrettslige situasjonen for grunneiere og rettighetshavere.

 

Naturmangfoldlovens formål (§ 1)

Formålsbestemmelsen sier noe om hva naturmangfoldloven skal bidra med. Virkemidlene for å nå målet er både bærekraftig bruk og vern.

De fleste tiltak som kan påvirke naturmangfoldet vil imidlertid fortsatt bli regulert etter andre lover. Andre lover, for eksempel plan- og bygningsloven, skogbrukslova og reinsdriftsloven, vil ofte ha egne formålsbestemmelser eller egne retningslinjer for skjønnsutøving. Betydningen av naturmangfoldloven § 1 vil da være at ivaretakelse av naturmangfoldet blir et tilleggshensyn i skjønnsutøvelsen, sammen med de formål som den aktuelle loven setter opp. Hvis det er kryssende hensyn og verdier, vil dette ha betydning for hvor langt man i den aktuelle saken vil gå for å ivareta de verdiene som ligger i naturmangfoldloven § 1. Det er også viktig å vurdere resultatet av den samlede myndighetsutøvingen, ikke bare av avgjørelsen i den enkelte sak.

 

Naturmangfoldlovens virkeområde (§ 2)

Lovens bestemmelser gjelder på land, i ferskvann og i sjø ut til 12 nautiske mil. Eneste unntak er at det ikke kan opprettes økologiske funksjonsområder for prioriterte arter i sjø. Naturmangfoldloven anvendes enten alene eller sammen med aktuelle sektor lover.

I økonomiske sone og på kontinentalsokkelen gjelder bestemmelsene om formål, forvaltningsmål for naturtyper og arter, kunnskapsgrunnlaget, føre-var prinsippet og prinsippet om samlet belastning og økosystemtilnærming, og bestemmelser om tilgang til genetisk materiale. Disse bestemmelsene må anvendes sammen med det sektorlovverket som gjelder i havet.

 

Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk (kapittel II)

Forvaltningsmål

Forvaltningsmålet for naturtyper er at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor deres naturlige utbredelses-område og med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype.

Forvaltningsmålet for artene er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengig av.

Forvaltningsmålene for naturtyper og økosystemer og arter har betydning på samme måte som § 1, se foran.

Forvaltningene av naturen skal innrettes slik at disse målene kan nås. Det skal imidlertid kunne legges vekt på andre samfunnsinteresser ved beslutninger som har betydning for målene, jf. § 14. Hensyner til slike interesser skal ikke medføre at målene fravikes, men at målene nås på en annen måte eller i et annet tempo enn man ville ha gjort hvis naturmangfoldet hadde vært det eneste hensynet å ta.

 

Prinsipper

Loven inneholder noen sentrale prinsipper i §§ 8 til 12.

Disse prinsippene skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet, ved tildeling av offentlige tilskudd og når det offentlige forvalter egen fast eiendom (§ 7). Dette omfatter beslutninger etter både naturmangfoldloven og andre lover som berører natur. De vurderinger som den offentlige myndigheten gjør med hensyn til disse prisnippene skal fremgå av beslutningen.

Kravet til kunnskapsgrunnlaget (vitenskapelig og erfaringsbasert) vil gjelde både for beslutninger om inngrep i naturmangfoldet, og for beslutninger om vern og annen hensyntagen til natur. Bestemmelsen stiller krav til myndighetenes kunnskapsgrunnlag. Den gjelder ved beslutninger som offentlige instanser foretar i kraft av å være myndighet, og ved forvaltning av fast eiendom. Kravet gjelder også der private aktører utøver myndighet på vegne av det offentlige. Offentlig myndighetsutøving er først og fremst vedtak av forskrifter eller enkeltvedtak.

Myndighetene skal i utgangspunktet bygge på vitenskapelig kunnskap når det treffes beslutninger som kan påvirke naturmangfoldet. Dette gjelder primært kunnskap som allerede er tilgjengelig. Det kan også omfatte kunnskap som eventuelt må fremskaffes. Med «fremskaffes» menes både innhenting av eksisterende kunnskap som er vanskelig tilgjengelig eller ikke kjent for forvaltningsmyndigheten, og ny kunnskap. Kravet til kunnskapsgrunnlaget skal stå i et rimelig forhold til sakens karakter og omfang. Et absolutt krav om et vitenskapelig kunnskapsgrunnlag for enhver beslutning som berører naturmangfoldet ville favne for vidt.

Selv om det ikke foreligger vitenskapelig kunnskap kan erfaringsbasert kunnskap danne grunnlag for de beslutninger som fattes. Slik kunnskap kan besittes av de aktører som berøres av vedtaket og i forvaltningen selv.

 

Artsforvaltning, herunder prioriterte arter (kapittel III)

Hovedprinsippene i dagens artsforvaltning videreføres med ny naturmangfoldlov. Regler om høsting og annet utak av landlevende arter følger av viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven og naturmangfoldloven. Regler om høsting og annet uttak av marine ressurser reguleres av havressursloven. Havressursloven suppleres imidlertid av naturmangfoldlovens formål (§ 1) og lovkapittel II Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk ved vurderinger og beslutninger fiskerimyndigheten gjør om adgangen til uttak etter havressursloven.

Før det kan høstes eller foretas andre typer uttak av landlevende arter, herunder arter i ferskvann, må det foreligge en tillatelse etter viltloven eller lakse- og innlandsfiskeloven. Vilkårene om det skal åpnes for høsting av arter følger imidlertid av naturmangfoldloven. Dette er i all hovedsak en videreføring av gjeldene rett, men for innlandsfisk medfører bestemmelsen en endring ved at det også for innlandsfisk vil kreve tillatelse før det kan drives fiske. Dette er en viktig generell regel i loven som skal sikre at all høsting av landlevende arter, herunder innlandsfisk, skjer på en bærekraftig måte. Det er derfor vedtatt en egen åpningsforskrift for innlandsfisk som trer i kraft samtidig med loven (forskr. 26. juni 2009 nr. 851 om fiske etter innlandsfisk mv. og fangst av kreps (innlandsfiskeforskriften), se www.lovdata.no/for/sf/md/md-20090626-0851.html. Denne forskriften åpner for fiske på arter som produserer et høstingsverdig overskudd. De fleste arter av innlands-fisk vil det dermed fortsatt være anledning til å fiske på.

Den største nyvinningen ved artsforvaltning, er regler for «prioriterte arter» og «prioriterte arters økologiske funksjonsområder». Reglene erstatter dagens artsfredning etter naturvernloven men favner videre enn det ved at man også kan gi regler om beskyttelse av artenes viktigste økologiske funksjonsområder.

 

Fremmede organismer (kapittel IV)

Dette kapitlet i loven trer ikke i kraft 1. juli 2009. Det skal utarbeides utfyllende forskrifter før denne delen av loven kan tre i kraft.

 

Tilsyn, håndheving og sanksjoner (lovkapittel VIII–IX)

Naturmangfoldloven inneholder flere nye bestemmelser om tilsyn, jf. § 63 (tilsyn), § 64 (granskning) og § 65 (opplysningsplikt). Ved kgl.res. 19. juni 2009 er Miljø-verndepartementet tilsynsmyndighet etter disse bestemmelsene. Denne tilsynsmyndigheten er delegert videre til Direktoratet for naturforvaltning.

Naturmangfoldloven har også nye bestemmelser om håndheving og sanksjoner. Ved kgl.res. 19. juni 2009 er Miljøverndepartementet «myndigheten etter loven» etter § 67 første ledd (endringer og omgjøringer av tillatelser), § 69 første ledd (retting og avbøtende tiltak), § 70 annet ledd (uforutsette miljøkonsekvenser av lovlig virksomhet), §71 første ledd (direkte gjennomføring), § 72 tredje ledd (bruk av andres eiendom ved gjennomføring av tiltak), § 73 første ledd (tvangsmulkt) og § 74 første ledd (miljøerstatning).

Der det vurderes tiltak som følge av brudd på bestemmelser etter naturmangfoldloven i forhold til en aktivitet som også er regulert av en sektorlov skal dette skje i samarbeid mellom berørte myndigheter. Tilsvarende skal myndigheten etter sektorlover varsle Miljøverndepartementet om tiltak rettet mot forhold som innebærer brudd på bestemmelser i både naturmangfoldloven og sektorloven. Siktemålet er å oppnå samordning mellom myndigheter om håndheving og sanksjoner etter de ulike lovverk.

Straffebestemmelsen kommer til anvendelse for forsettelig eller uaktsom overtredelse av nærmere angitte bestemmelser eller i medhold av naturmangfoldloven. Straffen er bøter eller fengsel i inntil ett år. For grov overtredelse kan bøter eller fengsel i inntil tre år anvendes.

Regler om tilsyn, håndheving og sanksjoner er nærmere omtalt i lovproposisjonens kapittel 17, 18 og 21.


Sist oppdatert 13/10/2011