Når kan dokumenter unntas fra mistenktes innsyn ut fra etterforskingshensyn?

Etter straffeprosessloven § 242 har mistenkte, hans forsvarer, fornærmede, etterlatte og bistandsadvokaten som hovedregel rett til innsyn i sakens dokumenter når det fremsettes begjæring om det. Bestemmelsen gjelder innsyn på etterforskingsstadiet. Unntak fra innsynsretten vil blant annet kunne gjøres der innsyn vil være til «skade eller fare for etterforskingens øyemed». Spørsmålet som her behandles, er hva som ligger i dette begrepet, og når unntak fra innsynsretten etter denne bestemmelsen vil være aktuelt.

Paragraf

Tekst: politiadvokat Mona Ransedokken, ØKOKRIM og statsadvokat Tarjei Istad, ØKOKRIM  //  mona.ransedokken@politiet.no  /  tarjei.istad@politiet.no

Når aktualiseres innsynsretten?

Innsynsretten kan påberopes allerede når man er mistenkt for et straffbart forhold, det er altså ikke nødvendig at vedkommende har fått status som siktet.

Loven gir ingen definisjon av hva som kreves for at noen skal anses som mistenkt. Det er antatt at man står ganske fritt til å trekke denne grensen basert på reelle hensyn. Generelt kan det sies at en person vil være mistenkt når vedkommende står så sentralt i etterforskingen at etterforskingen må sies å være «rettet mot ham». Det vil være relevant å se hen til om personen har behov for de rettigheter loven gir mistenkte. For å ha rett til innsyn må mistanken være aktuell.

Kort om sakens dokumenter

Innsynsretten gjelder «sakens dokumenter». Dette begrepet omfatter dokumenter som er fremkommet eller blitt til under etterforskingen av den saken tiltalen gjelder, uavhengig av om de er påberopt som bevis av påtalemyndigheten, eller om de inneholder opplysninger av betydning for avgjørelsen av saken, jf. Rt 2011, s. 1188.

I en sak med flere mistenkte er utgangspunktet at alle har krav på innsyn i alle saksdokumentene, med unntak for dokumenter som bare gjelder andre mistenktes forhold, jf. straffeprosessloven § 242 fjerde ledd. Ved tvil om dokumentet angår vedkommende forhold, bør det gis innsyn.

Interne dokumenter inngår ikke i «sakens dokumenter». Som eksempler er det i rettspraksis vist til tips og arbeidsnotater. Korrespondanse og taktiske vurderinger kan også omfattes av dette unntaket, se RG 1998, s. 922. Begrunnelsen for unntaket er at påtalemyndigheten har et visst behov for å kunne arbeide internt og uforstyrret med egne vurderinger før det tas beslutninger som meddeles utad.

Normalt større adgang til å nekte innsyn tidlig i etterforskingen

Retten til dokumentinnsyn er en viktig rettighet og en grunnleggende forutsetning for muligheten til kontradiksjon. Unntak fra – eller mer aktuelt, midlertidige utsettelser av – denne rettigheten krever derfor en begrunnelse knyttet til de vilkårene loven oppstiller.

Det kan her være grunn til å merke seg at politiet under etterforskingen har en lovbestemt plikt til å klarlegge både det som taler mot mistenkte, og det som taler til fordel for ham, jf. straffeprosessloven § 226. Under ordinær etterforsking vil mistenkte således ikke ha noe løpende og egentlig behov for å etterprøve etterforskingen. Sagt på en annen måte er det normalt ingen vesentlige kontradiksjonshensyn som gjør seg gjeldende på dette stadiet av saken. Dette stiller seg selvsagt annerledes ved rettslig etterforsking, og særlig dersom mistenkte pågripes og fremstilles for fengsling. I de tilfellene har han imidlertid også krav på offentlig oppnevnt forsvarer, og denne har igjen krav på dokumentinnsyn for dokumenter fremlagt i rettsmøte.

I Rt 2004, s. 1308, kom Høyesterett til at påtalemyndigheten midlertidig kunne avslå en begjæring om dokumentinnsyn ut fra ressurs- og prioriteringshensyn. Mistenktes behov for kontradiksjon i den aktuelle fasen ble trukket frem som et av momentene i vurderingen. I dette konkrete tilfellet ble det konkludert med at hensynet til mistenktes kontradiksjonsrett ikke alltid måtte prioriteres fremfor andre, presserende arbeidsoppgaver i politiet. Det ble imidlertid understreket at utsettelsen måtte være midlertidig. Se også Rt 2007, s. 1251, om grensene for slike utsettelser.

Den konkrete avveiningen mellom mistenktes og påtalemyndighetens behov som det gis anvisning på i disse avgjørelsene, er vel også noe av grunnen til at et krav om innsyn lettere vil kunne nektes innledningsvis i etterforskingen enn når etterforskingen har pågått lenge. Dette er blant annet lagt til grunn i Rt 2003, s. 877. I tillegg til at behovet for kontradiksjon i en tidlig fase av etterforskingen nok ikke vil være svært fremtredende, vil politiet innledningsvis i etterforskingen regelmessig ha større behov for å holde kortene tett til brystet av taktiske grunner. Den konkrete avveiningen vil da i denne fasen ofte bli at det er grunnlag for å nekte innsyn.

Hva er etterforskingshensyn?

Når det fremsettes en begjæring om dokumentinnsyn, er det imidlertid normalt ikke tilstrekkelig å vise til at man ikke kan se at mistenkte har dokumentert et behov for innsyn. Begrensningen i retten til dokumentinnsyn må som nevnt forankres i konkrete etterforskingshensyn. Spørsmålet blir da hva som nærmere ligger i lovens begrep «skade eller fare for etterforskingens øyemed»?

Normalt har dette begrepet blitt ansett synonymt med faren for bevisforspillelse, se som eksempel Rt 2004, s. 1308, avsnitt 42. Bestemmelsen er imidlertid ikke avgrenset til dette. Det vil være tilstrekkelig at mistenkte ved å få innsyn settes i stand til å vanskeliggjøre etterforskingen i vid forstand. Bevis trenger altså ikke nødvendigvis å gå tapt. Dersom innhentingen av bevis eller andre sider ved etterforskingen forvanskes, vil det kunne være tilstrekkelig til å nekte innsyn.

Et praktisk eksempel på grunnlag for å nekte dokumentinnsyn er gitt i Rt 2003, s. 1599. Her var innsyn nektet i en rekke dokumenter på grunn av faren for at mistenkte ville kunne tilpasse sin forklaring dersom han fikk se dokumentene. Mistenkte hadde så langt nektet å avgi forklaring til politiet.

Denne begrunnelsen vil også være relevant selv om man ikke har grunn til å frykte at mistenkte vil nekte å avgi forklaring. Faren for tilpasning av forklaring vil selvsagt også kunne være reell i andre tilfeller der mistenkte ikke har forklart seg ennå. Det vil for eksempel ofte være uheldig at en etterforskning som bygger på en anmeldelse, innledes med at mistenkte får anmeldelsen til gjennomlesning før han forklarer seg. Dette gjelder også når anmeldelsen er fra et forvaltningsorgan, og det må kunne antas at mistenkte allerede er kjent med hovedtrekkene i forvaltningens argumentasjon på grunn av sin kontakt med forvaltningen om saken før anmeldelse. Faren for at mistenkte går lenger i å snakke med andre som er aktuelle for avhør, tilpasse sin egen versjon av saken eller fjerne eller forandre bevis, øker normalt når han blir kjent med at forholdet har «eskalert» fra en disputt med forvaltningen til en politisak. Dessuten erfarer politiet regelmessig at anmeldelsen inneholder noen opplysninger som mistenkte ikke var kjent med eller har tenkt gjennom. Disse opplysningene bør han få servert første gang i politiavhør. Et sitat fra et delvis avslag på dokumentinnsyn i en ØKOKRIM-sak, hvor det allerede var foretatt en del avhør, kan illustrere poenget:

«Jeg (statsadvokaten, red. anm.) har særlig vurdert innsyn i anmeldelsen, men i denne saken gir den i nokså stor grad uttrykk for hvordan de ulike impliserte ser på saken. Det ønsker vi ikke å gi ut før ytterligere avhør er foretatt.»

Eksempler på andre dokumenter det kan være praktisk å unnta inntil mistenkte har forklart seg, kan være andre mistenktes forklaringer, dokumentbevis man ønsker å få en umiddelbar reaksjon på, eller dokumenter man ikke ønsker at mistenkte skal kunne konstruere en forklaring om. Sakkyndigrapporter eller ulike tekniske funn kan også være aktuelt å holde tilbake dersom innsyn kan føre til at mistenkte vil kunne tilpasse sin forklaring til disse.

Det kan også være nødvendig å unnta mistenktes egne forklaringer fra innsyn. Dette vil være aktuelt dersom man mistenker at mistenkte ikke har forklart seg sannferdig, og man ønsker et nytt avhør av vedkommende. Hvis mistenkte gis innsyn i sin egen forklaring i en slik situasjon, får han et bedre grunnlag for å holde fast ved sin konstruerte historie. Innsyn vil da kunne nektes frem til vedkommende er avhørt på nytt for å få avdekket hvorvidt den første forklaringen var uriktig.

Innsyn vil også kunne nektes dersom det er fare for at mistenkte vil fjerne bevis eller viktige spor dersom han får innsyn i hva han er mistenkt for. At flere mistenkte vil kunne samordne sine forklaringer, er også et relevant moment som kan tale for å nekte innsyn, se Rt 1997, s. 138. Faren for påvirkning eller forulemping av vitner kan også tilsi at innsyn bør nektes, se som eksempel Rt 1996, s. 1736.

Den konkrete vurderingen (av hvert enkelt dokument)

Det trenger ikke foreligge sannsynlighetsovervekt for at innsyn vil få negative følger for etterforskingen, men det må være holdepunkter i saken for at dette kan skje, se Rt 2004, s. 1308. En teoretisk mulighet vil derfor ikke være tilstrekkelig til at farekravet er oppfylt.

Sakens art og omfang er også av betydning ved vurderingen, se Rt 2004, s. 1308. Er det en stor sak med mange aktører, kan det være mer aktuelt å nekte innsyn. Bevisforspillelsesfaren blir da blir mer aktuell, og taktiske etterforskingshensyn mer tungtveiende.

Unntak fra innsyn må vurderes konkret for hvert enkelt dokument, jf. Rt 1998, s. 1853. Dersom samme begrunnelse gjør seg gjeldende for en gruppe dokumenter, kan det imidlertid gis en felles begrunnelse for hvorfor innsyn ikke kan gis for disse, se Rt 1995, s. 935. Det kan være grunnlag for å unnta dokumentene i sin helhet. En samlet begrunnelse kan gis dersom denne er dekkende for samtlige dokumenter, se Rt 1998, s. 1153.

Når dokumenter har vedlegg, må innsynsvurderingen også omfatte disse. Et vanlig spørsmål er om det kan gis innsyn i hoved­dokumentet, for eksempel en anmeldelse, men ikke i ett eller flere vedlegg. Da er det viktig å se på hvor tett innholdet i hoveddokumentet er knyttet til vedleggene. Med andre ord om innsyn i hoveddokumentet også i realiteten vil røpe vedleggsopplysningene som man ønsker å holde tilbake.


Sist oppdatert 23/08/2012