Foretaksstraff er særlig egnet ved arbeidsmiljøkriminalitet

Den 13. november 2008 deltok en ansatt ved Norcem AS' anlegg i Brevik med lossingen av kvarts. Under arbeidet med å stake nedfallstrakten inne på lageret falt han ni meter ned fra en usikret plattform. Han ble hundre prosent ufør på grunn av skadene han pådro seg i fallet.

Tekst: førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland, økokrim  //  hans.tore.hoviskeland@politiet.no  // Foto: Arbeidstilsynet

Spørsmålet Høyesterett skulle ta stilling til, gjaldt foretakstraff mot bedriften og oppreisning for brudd på arbeidsmiljøloven. Høyesterettsdommen (Rt 2012, s. 770) inneholder mange gode og viktige uttalelser om bruk av foretaksstraff ved overtredelse av arbeidsmiljøloven.

Sakens faktum

Før ulykkenDet er vanlig at bedriftsledelsen i arbeidsmiljøsaker sier de ikke visste om overtredelsene, at bedriften har et utmerket HMS-system, og at de har en generell sikkerhetsinstruks som er brutt av arbeidstakerne. Sakene må ikke bare dreie seg om alt bedriftene har gjort på HMS-området, men også hva de ikke har gjort.

I en årrekke forut for ulykken hadde en rekke arbeidstakere ved bedriften benyttet den usikrede plattformen ved utførelsen av stakearbeidet. Dette var en arbeidsoperasjon som medførte risiko for liv og helse. Grunnen til at denne plattformen ble brukt, var primært at det var vanskelig å få staket skikkelig fra gangveien, som var sikret med rekkverk, og at rillene på nedfallstrakten gikk feil vei. Samtidig var det helt nødvendig å stake ovenfra for å hindre stopp i produksjonen. Alt dette gjorde at arbeidstakerne ble fristet til å ta «snarveier» hvor arbeidsplassen var uheldig utformet.

Ledelsen ved bedriften – over skiftbasnivå – ble aldri gjort kjent med bruken. Praksisen var også i strid med de generelle instrukser for hvordan arbeid i høyden skulle utføres. De ansatte som benyttet den usikrede plattformen, var klar over at de forbrøt seg mot bedriftens HMS-regelverk når de forserte fysiske sperringer for å utføre arbeid fra plattformen. Situasjonen var altså at det i årevis hadde foregått en instruksstridig bruk av plattformen – uten at ledelsen var kjent med det, og uten at dette ble fanget opp av bedriftens HMS-system, særlig de halvårlige vernerundene. Årsaken til at det aldri ble oppdaget, var at praksisen ikke ble meldt inn som avvik, slik de ansatte hadde plikt til.

Den 15. september 2009 utferdiget Telemark politidistrikt forelegg mot Norcem AS’ anlegg i Brevik for overtredelse av flere bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Bedriften hadde ikke et fullt forsvarlig arbeidsmiljø ved at det ikke var foretatt en tilstrekkelig risikovurdering ved bruk av arbeidsplattformen, og virksomhetens kartlegging var mangelfull. Tingretten kom til at vilkårene for foretaksstraff i straffeloven § 48 a var oppfylt, men etter en skjønnsmessig vurdering kom retten til at Norcem ikke burde ilegges ansvar, jf. § 48 b. Agder lagmannsrett forkastet så påtalemyndighetens anke. Påtalemyndigheten anket til Høyesterett over straffespørsmålet, og skadelidde begjærte ved sin bistandsadvokat ny behandling av det sivile kravet.

Foto 1 – før ulykken: Kort rist uten rekkverk bak og langsgående ribber i nedfall bak. Arbeidstaker falt ni meter ned fra denne usikrede rist.

Dømt i Høyesterett

Etter ulykkenHøyesterett kom til at foretaksstraff burde idømmes. Førstvoterende i høyesterettssaken understreket at selv om lovgiver har vurdert området som særlig egnet for foretaksstraff, følger det av rettspraksis at det også her skal utøves konkret skjønn. Det generelle utgangspunktet, nemlig at det skal skje en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, gjelder også på arbeidsmiljøområdet. Etter å ha fastslått dette gikk førstvoterende så noe lenger og viste til at praksis etter tidligere arbeidsmiljølov § 87 har vært strengere ved overtredelser av bestemmelser til vern om liv og helse. Videre ble det vist til at arbeidsmiljøloven § 19-1 tredje ledd skjerper aktsomhetskravet ved overtredelser som har eller kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse. Dette innebærer at foretaksstraff er særlig egnet i slike tilfeller. Selv om det ikke er en presumsjon for foretaksstraff ved overtredelse av arbeidsmiljøloven, slik det er ved overtredelse av forurensningsloven, så er foretaksstraff egnet ved overtredelse av arbeidsmiljøloven. Dette er viktig å ta med seg i fremtidige saker hvor arbeidsmiljøloven er overtrådt.

Det er også et annet moment som jeg mener taler for at det allmennpreventivt er viktig å følge arbeidsmiljøloven: Vårt samfunnssystem bygger på at om det skulle gå galt – arbeidstakere skades eller omkommer – vil samfunnets sikkerhetsnett tre i funksjon og overta det økonomiske ansvar. Tilskadekomne og etterlatte blir da tatt vare på gjennom ytelser fra folketrygd og forsikringsforetak. Når arbeidsgiver ikke har noe eget økonomisk ansvar for skader og ulykker, bortfaller nok for mange bedrifter en betydelig del av den økonomiske interesse av å unngå slike skader og ulykker.

I sin dom viste Høyesterett videre til at fallulykker er et stort problem i arbeidslivet, og en er derfor på et område hvor det i utgangspunktet ligger an til bruk av foretaksstraff.

Etter ulykken, satt opp gjerdeDet er ikke en betingelse for foretaksstraff at ledelsen ved bedriften må kunne klandres for ulykken, jf. også Rt 2007, s. 1684, og 2008, s. 996. At de ansatte brøt interne instrukser, var heller ikke til hinder for at foretaket kunne straffes, så lenge de ansatte ikke hadde opptrådt illojalt overfor bedriften. Høyesterett viste her også til Rt. 2007, s. 1684 (Sandvikselva-dommen).

I denne saken skulle bedriften ifølge Høyesterett i større grad ha kartlagt og identifisert særlige fysiske faremomenter på anlegget, som usikrede plattformer i høyden. Dernest burde bedriften på de halvårlige vernerundene ha stilt mer konkrete spørsmål om hvordan arbeids­operasjonene, i det minste de som kunne medføre en viss risiko, faktisk ble utført. Dessuten burde skiftbasene i større grad vært innpodet sitt ansvar som ledere og forbilder, både når det gjelder å følge reglene og å varsle om avvik.

Foto 2 – etter ulykken: Ribber på nedfall er vendt 90 grader, slik at det er lettere å stake fra siden. Foto 3 – etter ulykken: Rist er forlenget og det er satt opp rekkverk.

Straffutmåling

I både tingretten og lagmannsretten hadde påtalemyndigheten lagt ned påstand om 500 000 kroner i bot. Forelegget var opprinnelig på 400 000 kroner. Ved straffutmålingen skal det legges vekt på de momentene som er nevnt i strl. § 48b bokstavene a–g. Det kan også legges vekt på andre momenter enn dem som er nevnt i paragrafen. En bot på 500 000 kroner mener jeg er altfor lav til å ha en allmennpreventiv effekt i en så alvorlig sak. Derimot valgte jeg å nedlegge samme påstand som tidligere var nedlagt, men pekte på at boten var altfor lav. Det kan synes som Høyesterett er enig i dette, da de skriver: «Sett hen til overtredelsens karakter er det beløp aktor har påstått, 500 000 kroner, ikke før høyt.» Saken kan således også egne seg til bruk ved fastsettelse av bøtenivå i disse saker. Bøtene må ikke bli for lave, og det synes som det reageres vesentlig strengere ved overtredelse av forurensningsloven enn ved overtredelse av arbeidsmiljøloven. Både påtalemyndigheten og tingrettene er for forsiktige med straffutmålingen i arbeidsmiljøsaker i forhold til Høyesteretts praksis. I noen grad gjelder dette også lagmannsrettene.

Oppreisningserstatning

I saken var det oppnevnt bistandsadvokat for å ivareta erstatning (oppreisning) for skadelidde. Jeg har i Miljøkrim nr. 2/2011 skrevet en artikkel om bruk av bistandsadvokat i arbeidsmiljøsaker. I artikkelen påpeker jeg viktigheten av at skadelidde får oppnevnt bistandsadvokat når vilkårene for det er oppfylt.

Det følger av Rt. 1995, s. 209, at foretak også kan ilegges erstatning etter skadeerstatningsloven § 3-5. Vilkåret for å få erstatning er at skaden må være voldt forsettlig eller grovt uaktsomt. I denne saken kom Høyesterett til at skiftbasene, som eventuelt skulle ha pådratt seg et organansvar, ikke hadde utvist grov uaktsomhet. De hadde i saken ikke opptrådt «sterkt klanderverdig».


Sist oppdatert 21/08/2012