Kjemikeren har ordet: Prøvetaking

Gode, representative prøver med sikre analyseresultater kan være en uvurderlig hjelp under både etterforskning og hovedforhandling i miljøkriminalitetsaker. Hvordan en skal ta prøver slik at analyseresultatene av prøvene gir oss en sikrest og best mulig beskrivelse av situasjonen, det er et eget fagfelt som heter prøvetaking.

Tekst: spesialetterforsker cand. scient Vivian Miksch Fredenborg, ØKOKRIM /  vivian.miksch.fredenborg@politiet.no  //  Foto: Kenneth Didriksen, Økokrim

Bakgrunn for artikkelen
I en tidligere utgave av Miljøkrim, nr. 2-3/2001, skrev Espen Lydersen om prøvetaking og prøvetakingsutstyr. I tillegg har det i BEVIS (Kontaktorgan for Kriminalteknisk forum), nr. 1/2007, vært en presentasjon av prøvetakingssettet for forurensningssaker (PDMTs produkt B2020 00104 Prøvetakingssett vann-/miljøforurensing). Dette settet har nå nylig blitt revidert, og det er besluttet å beholde det som det er, men med tillegg av et par diffusjonstette poser. I dette settet følger det med et skriv om hvordan det skal brukes, og et skjema som må fylles ut for hver prøve som tas. Etter hvert vil man finne all denne informasjonen og linker til de aktuelle artikler i Miljøkrim og BEVIS som omhandler prøvetaking, i KO:DE under Miljøkriminalitet og forurensning.

Prøvetakingssett

Hvorfor ta prøver?

En av de største miljø­truslene vi har, er alle de helse- og miljøfarlige kjemikaliene som slippes ut i naturen. Noen utslipp er regulerte og lovlige, og det er gitt en utslippstillatelse med en grenseverdi. Andre utslipp kjenner man ikke til og har derfor ikke muligheter til å regulere eller stoppe de. Hensikten med prøvetaking er derfor å finne og påvise sistnevnte kategori. Vi er interessert i om vi kan påvise forbudte stoffer som ikke under noen omstendigheter må få slippe ut. Eller vi er interessert i å avgjøre om lovlige grenser er overskredet for stoffer det er tillatt å slippe ut i visse mengder. I tillegg er vi interessert i å finne opprinnelsen til forurensningen. Håndhevelse av forurensningsloven er avhengig av at vi har klarhet i hva slags forurensning det er. Vi er derfor avhengige av gode analyseresultater og den statistiske tolkningen av disse. En forutsetning er gode prøvetakingsrutiner ved hjelp av standard prosedyrer.

Representative prøver

Et representativt prøveuttak er det viktigste og mest bestemmende skritt for kvaliteten på et analyseresultat. Det er dessverre også den mest stemoderlig behandlete prosedyren i hele analyseforløpet. En representativ prøve er relativt lett å definere. Det er en prøve som representerer det mediet den er tatt fra, i tillegg til at den er håndtert på en slik måte at ingen betydelige endringer er skjedd mellom prøvetaking og analyse. Det er derimot umulig å ta en hundre prosent representativ prøve, men vi må etterstrebe å komme så nær som mulig. En feilutført prøvetaking kan gi verdiløse eller misvisende prøveresultater. Til utførelse av analysene benyttes laboratorier som er akkreditert for de aktuelle analysene. Vi har i dag tilgang til dyre, nye analyseinstrumenter som har en meget stor grad av nøyaktighet, og som kan detektere helt ned til ppb-(parts per billion-)nivå. Disse fantastiske analyseinstrumentene kan derimot dessverre ikke kompensere for en prøve som ikke er representativ. Representative prøver er derfor en forutsetning for gode og sikre analyseresultater.

Hvem skal ta prøver?

Det er ikke alltid slik at det er politiet selv som skal stå for prøvetakingen. Som nevnt ovenfor er det standard prosedyre å benytte seg av akkrediterte laboratorier til gjennomførelse av analysene. Det bør derfor være naturlig å benytte profesjonelle prøvetakere. Man kan henvende seg til fylkesmannen, som i mange tilfeller har mye erfaring med prøvetaking, eller man kan henvende seg til et profesjonelt prøvetakingsfirma. Kvaliteten på en gitt prøve avhenger av den totale kunnskapen om prøvetaking som den personen som utførte prøvetakingen, innehar.

Ofte er det slik at det er politiet som først får melding om en mulig forurensing og er raskest til å rykke ut, og derfor vil være de som tar de første prøvene. I mange saker er det snakk om et forurensende utslipp til vann. Vann er normalt i bevegelse, enten ved at det renner, har strømninger eller blir beveget av vind. Forurensningen fortynnes derfor ofte raskt og fjerner seg lenger og lenger vekk fra utslippspunktet med tiden. Det er derfor viktig at prøvene blir tatt så raskt som mulig, og at man ikke venter på å få inn et profesjonelt prøvetakingsfirma. Dette gjelder spesielt ved punktutslipp. Det er til dette bruk at prøvetakingssettet fra PDMT primært er utviklet.

Konklusjonen blir derfor at i akutte situasjoner er det politiet som må ha muligheter og kunnskap til å ta representative prøver, men er det tidsmessig mulig, så må det hentes inn profesjonell hjelp for prøvetaking. I noen tilfeller kan det være nødvendig å gjøre begge deler. Det er uansett analysene, og siden de rettslige forhandlingene, som koster mye tid og penger, og man kan spare mye ved å investere i gode, representative prøver.

Hvordan ta prøver?

Jeg skal ikke gå inn i detalj på det som allerede er godt beskrevet i ovenfor nevnte artikler, men kun trekke frem noen viktige punkter som må følges når representative prøver skal samles inn.

På hvert prøvetakingssted bør det tas minimum to prøver, en hovedprøve og en kontrollprøve. Hovedprøven blir analysert, og kontrollprøven oppbevares som reserve. Dette gjøres som en sikkerhet for de tilfeller hvor analyseresultatene fra hovedprøven blir gjenstand for diskusjon, enten ved at man mistenker en feil ved selve analysen, eller at man mistenker kontaminering av prøven. Har man en kontrollprøve, så kan dette raskt avklares med nye analyser. I tillegg vil man ofte etter hvert som etterforskningen skrider frem, ha behov for nye analyser, og da er det viktig at man har nok prøvemateriale å analysere. Videre kan man oppleve at tiltalte/forsvarer ønsker deler av prøvematerialet utlevert, slik at de kan gjennomføre egne forsøk og analyser. Det kan derfor være viktig å ta minst to prøver på hvert prøvetakingssted.

Vi vet sjelden hva slags forurensning vi har med å gjøre på prøvetakingstidspunktet. Det er derfor ikke lett å avgjøre hva slags prøvebeholdere man skal benytte seg av. I prøvetakingssettet er det av den grunn bare én type flasker, av polyetylen (PE), og dette vil i de aller fleste tilfeller være godt nok. Ved oljeforurensninger, hvor bestanddelene er av mer flyktig karakter, ville for eksempel prøvebeholdere av glass vært bedre. Men hvis man lagrer prøver tett lukket, mørkt og kjølig, samtidig som man raskt får prøvene til laboratoriet som skal analysere dem, spiller ikke flasketypen en alt for stor rolle for analyseresultatet.

Mediet man ønsker å ta prøver av, kan være homogent eller ikke-homogent. Dette er det viktig å gjøre seg opp en mening om når man foretar prøvetaking. Ikke-homogene medier krever flere antall prøver enn homogene medier.

Analyseresultatene

Analyseresultatet er ikke bedre enn summen av usikkerheten rundt prøvetaking og analyseusikkerhet. Den totale usikkerheten (Utot) i måleresultatet kan derfor skrives slik: Utot = uprøvetaking + uanalyse

I analyserapporter er det nesten alltid bare Uanalyse som er oppgitt. Det er derfor viktig å ha i bakhodet at prøvetakingen ofte kan være den største feilkilden.

I tillegg er det viktig å huske på at analyseresultatene kun representerer et øyeblikksbilde av forurensingen. Tar man for eksempel vannprøver i et vassdrag, sier resultatene kun noe sikkert om hvordan situasjonen var i det øyeblikket prøvene ble tatt. Skal man bruke analyse­resultatet til å si noe om hvordan det var før eller etter prøvetaking, øker usikkerheten.

Opplysninger om innholdet i prøvetakingssettet fra PDMT og den utarbeidete prosedyren for bruk av settet finnes på politiets fagportal KO:DE.


Sist oppdatert 23/08/2012