Miljøkriminalitet på Island

Hvilke miljøproblemer er der på Island og hvordan fungerer lovgivningen på området?

Tekst og foto: Professor Ragnheiður Bragadóttir, Det juridiske fakultet, Islands universitet, foto tatt Vestfjords

Forholdene i natur og lovgivning

Naturen på IslandGjennom mange århundrer utnyttet islendingene sitt land for å overleve, uten å henlede oppmerksomheten på hvilke følger det hadde for miljøet. Derfor var praktiske og nytteorienterte hensyn kjennetegn for naturvern- og miljølovgivning, heller enn miljøvernhensyn. Dette begynte å endre seg omkring midten av det siste århundret, først når det gjaldt naturvernlovgivningen, men senere også vedrørende beskyttelse mot forurensning.

På Island har det ikke blitt vedtatt en samlet lovgivning angående miljøspørsmål med tilhørende straffebestemmelser, som man har gjort i de andre nordiske landene. Til tross for det inneholder mange lover bestemmelser angående miljøspørsmål og straff for miljøforbrytelser. Disse lovene stammer fra forskjellige tidsperioder. De fleste er helhetslover om bestemte områder, og det er forskjellig hvor presise bestemmelsene om sanksjoner er ved straffbare handlinger på lovenes områder. De eldste bestemmelsene om beskyttelse mot forurensning er i vannloven nr. 15/1923, hvor det fins bestemmelser om beskyttelse av vann og forurensning av vann. Denne loven er ennå i bruk. I lov nr. 41/1979 om sjøterritorium, den økonomiske sone og kontinentalsokkelen fins den eldste paragrafen om forbud mot forurensning på sjøterritoriet. Den slags bestemmelser fantes også i den eldste loven om beskyttelse av havet mot forurensning, jf. lov nr. 32/1986, som ble erstattet av någjeldende lov nr. 33/2004 om beskyttelse mot forurensning av hav og strand. Med lov nr. 51/1981 om helsetiltak og helseovervåking ble det for første gang lovfestet omfattende bestemmelser i islandsk rett om vern mot forurensning på land og i luft. Men utgangspunktet i loven var, som navnet viser, ikke miljøet som sådan, men menneskenes helse, selv om det også sies i bemerkningene til lovforslaget at miljøbeskyttelsen ikke kun angår mennesker, men hele miljøet og den biologiske livskjede. Denne loven er grunnlaget for den någjeldende lov, lov nr. 7/1998 om helsetiltak og beskyttelse mot forurensning. De fleste någjeldende lover om vern mot forurensning bygger på regler og direktiver fra EU i overensstemmelse med EØS-avtalen.

Forurensning av land, vann og luft er ikke det samme problemet på Island som i de tettbefolkede landene i Europa. Resirkulering av avfall er mer vanlig nå enn før, og cirka halvparten av alt avfall blir nå resirkulert. Allikevel avhendes cirka 41 prosent av avfallet ved å graves ned i jorden, og det medfører problemer for miljøet. Island har store mengder ferskvann og vann til forbruk, og det fins nesten ikke forurensning i vannet. Cirka 95 prosent av vann til forbruk er grunnvann. Det som først og fremst forårsaker luftforurensning på Island, er forskjellig industri, fabrikker og trafikk. Målinger viser at kjøretøyers utslipp i byene i rushtiden forårsaker helsefarlig støvforurensning. I de siste årene har forurensningen økt på grunn av sulfid (H2S) fra jordvarmekraftverk i nærheten av Reykjavik, noe som forringer luftkvaliteten i byen. Noen ganger kan forurensning fra Europas industriland måles på Island.

Straffeloven

Bestemmelser om allmennfarlige forbrytelser

Straffeloven stammer fra 1940, og på den tiden var diskusjon om miljø­beskyttelse ikke særlig aktuell, i det minste ikke i samme forstand som nå. Til tross for det finnes det bestemmelser i straffelovens kapittel om allmennfarlige forbrytelser som muligens kunne anvendes på overtredelser innenfor miljøom­rådet, selv om de ikke ble vedtatt med tanke på miljømessige overtredelser. Ifølge loven straffes den som forsettelig forvolder spredning av skadelige gasser med påfølgende tap av liv eller skade på andres legeme eller eiendeler, med fengsel fra 30 dager til 16 år. Uaktsomme forbrytelser straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. Det finnes kun én dom som gjelder dette, en dom fra byretten i Øst-Island 28. juni 2007 (S-48/2007). S, produkthandler og underdirektør for et oljeselskap, ble domfelt for overtredelse av straffeloven § 165 første ledd, jf. 167, ved uaktsomt å forvolde spredning av en giftig gass, klorgass, i svømmehallen i den lille landsbyen Eskifjördur. Klorgassen spredtes vidt i området, og mange mennesker ble helsemessig påvirket. Straffen ble utmålt til 30 dagers betinget fengsel med to års prøvetid. X, en ung mann som hadde sommerjobb i oljeselskapet, ble frifunnet fordi dommeren mente han ikke hadde handlet uaktsomt. Straffelovbestemmelsene har til formål å verne menneskers liv, helse og eiendom, men ikke selve miljøet, selv om det naturligvis kan bli utsatt for forurensning og annen skade.

Ny bestemmelse om miljøforbrytelser

I 1999 ble det tilføyet en ny bestemmelse i straffe­loven, § 179. Den omhandler grove forbrytelser mot miljølovgivningen. Det heter: Med fengsel inntil fire år straffes den som begår grove forbrytelser mot lover om beskyttelse av miljøet ved at han: 1) Forurenser luft, jord, hav eller vann slik at det oppstår betydelig skade på miljøet eller nærliggende fare for det. 2) Oppbevarer eller avhender avfall eller skadelige stoffer slik at det oppstår betydelig skade på miljøet eller nærliggende fare for det. 3) Forstyrrer naturen slik at landskapet varig endrer seg, eller gjør skade på viktige naturminner.

Hensikten med denne bestemmelsen i straffeloven var å gi bestemmelser i miljølovgivningen en mer preventiv virkning, slik at de alvorligste miljøforbrytelser straffes ifølge straffeloven. Det var også hensikten å fremheve hvor alvorlige disse forbrytelsene er, samt at de skulle straffes hardt. Bestemmelsen om straff for grove miljøforbrytelser er aldri blitt brukt av påtalemyndigheten og dermed ikke av domstolene.

Spesiallover

I islandsk rett er miljøet først og fremst beskyttet av spesiallover. Lov nr. 7/1998 om helsetiltak og beskyttelse mot forurensning (forurensningsloven) er en av de viktigste spesiallovene på strafferettsområdet som gjelder forurensning av land og luft på Island.

Forurensningsloven

Denne loven omfatter forurensning fra alle virksomheter på islandsk territorium, dvs. land, luft og den økonomiske sonen på 200 sjømil. Loven omfatter både det ytre og indre miljø (innendørs). Forurensning er et meget bredt begrep. Det omfatter alle slags negative og skadelige virkninger på menneskers helbred, luft, land og vann forårsaket av stoffer, kjemikalier og mikropartikler, og også ubehageligheter på grunn av lukt, støy, vibrasjoner, stråler og varme. Begrepet forurensning ble først definert i islandsk rett i 1981. Det er nå definert i mange av de lovene som omhandler miljøet, og alle definisjonene er enslydende. Hvis det er snakk om beskadigelse på land forvoldt av mennesker, men ikke forurensning, er det muligens tale om forbrytelse mot naturvernloven nr. 44/1999. Den mest alminnelige forbrytelsen mot naturvernloven er kjøring utenfor vei. Hvis det forekommer forurensning på stranden, må man se forurensningsloven og lov nr. 33/2004 om beskyttelse av hav og strand mot forurensning i sammenheng. Dessuten fins det en lov om helse og sikkerhet på arbeidsplasser nr. 46/1980 som muligens kan komme til anvendelse sammen med forurensningsloven.

Forurensningslovens bestemmelser om straffbare forhold

Bestemmelsene i forurensningsloven handler først og fremst om forvaltningen av miljøet og selve systemet. Av selve loven er det umulig å se hva som er straffbart, da det ikke er gjerningsbeskrivelser i loven. Men ifølge loven skal miljøvernministeren gi forskrifter om mange forskjellige emner, for eksempel beskyttelse mot forurensning av luft, forurensning av vann, forurensning fra avfall og helsefarlige stoffer, om tillatelse til virksomheter som kan forurense, tilsyn, registrering, opplysningsplikt m.m. Forbrytelser mot lovens bestemmelser, regler fastsatt i henhold til loven og kom­munale vedtekter straffes med bøter. Alvorlige forbrytelser straffes med fengsel fra 30 dager til 4 år, og med alvorlige forbrytelser menes grove eller gjentatte forsettlige forbrytelser. Mange av straffebestemmelsene i forskriftene er mangelfulle og lever ikke opp til de krav som man nå har til straffebestemmelsers klarhet i islandsk rett. Gjerningsmenn kan være både fysiske og juridiske personer. Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Det fins ingen øvre grense for størrelsen på bøtene som kan gis, så der har domstolene full frihet. Ifølge straffelovens alminnelige bestemmelser skal det tas hensyn til den dømtes inntekter og eiendom, og den berikelse og besparelse han fikk av forbrytelsen eller forsøkte å få av den.

I loven fins det også bestemmelser om mange slags tvangsforanstaltninger som kan brukes, for eksempel påminnelse, frist til å rette opp i det som er gått galt, stanse eller begrense virksomhet. Det er også mulig å pålegge dagbøter for å tvinge den skyldige til handlinger eller unnlatelser, og få utført arbeid på den skyldiges bekostning.

Andre spesiallover

Lov nr. 33/2004 om beskyttelse mot forurensning av hav og strender bygger blant annet på internasjonale konvensjoner. Det fins gjerningsbeskrivelser i loven, og forbrytelser straffes med bøter eller fengsel inntil to år. Grove eller gjentatte forsettlige forbrytelser straffes med fengsel inntil fire år. Juridiske personer kan straffes med bøter.

Det fins flere viktige lover på området, for eksempel lov nr. 52/1988 om giftstoffer og helsefarlige stoffer, lov nr. 55/2003 om behandlingen av avfall, lov nr. 57/1998 om undersøkelse og bruk av ressurser under jordens overflate og vannloven nr. 15/1923 med senere endringer. Forbrytelser mot de fleste av disse lovene straffes med bøter, med mindre høyere straff er foreskrevet i den øvrige lovgivning. Straffen kan stige til fengsel i inntil to eller fire år hvis overtredelsen er gjentatt eller grov. Juridiske personer kan straffes med bøter, unntatt ifølge lov nr. 52/1988.

Straffedommer i forbindelse med forurensning

Straffedommer i forurensningssaker på Island er ganske få, og det sier sikkert noe om prioriteringen av disse sakene i rettssystemet. Det fins kun én høyesterettsdom om forurensning, H 11. mars 1999 (nr. 262/1998). B og T var tiltalt for å trekke et gammelt skip som B eide, opp fra stranden hvor det hadde ligget i årevis, og ut i en fjord. Der senket de skipet. Kommunen hadde tidligere saksøkt B for å få ham til å fjerne skipet, og hadde anvendt dagbøter i det øyemed. Retten mente at B og T måtte ha forutsett at det var meget sannsynlig at skipet ville synke hvis de trakk det ut på fjorden. De ble dømt ifølge lov om forurensning av havet, B til bot på 2 500 000 islandske kroner, subsidiært fem måneders fengsel, og T til bot på 500 000 Islandske kroner, subsidiært 60 dagers fengsel.

Medlemmer
Dette bildet ble tatt under første møte i Miljø­gruppa (Miljøstrafferett og rettspolitikk i de Nordiske land), Reykjavík november 2011.

Fra venstre:
  • Per Ole Träskman, Lunds Universitet, Sverige
  • professor Ragnheiður Bragadóttir,
  • Det Juridiske Fakultet, Island,
  • professor Gorm Toftegaard Nielsen, Juridisk Institut i Århus, Danmark,
  • førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland, ØKOKRIM
  • överinspektör Heidi Nummela, Riksadvokatembetet, Finland.
Du kan lese mer om arbeidsgruppen på www.nsfk.org.

Det fins ingen høyesterettsdom om forurensning på land, og ganske få byrettsdommer. Her nevnes én dom, som illustrerer de vanskeligheter det er i praksis, og til en viss grad forklarer hvorfor man ikke påtaler disse sakene.

Byretten i Vestfjordene av 18. juli 2003 (S-49/2003). G flyttet husruiner og cirka 1 000 kubikk jernavfall til en gård i Vestfjordene og begravde det nede ved havet uten å ha tillatelse til den slags virksomhet. J, som var kommunens direktør, hadde bedt G om å utføre arbeidet på kommunens vegne, mot betaling, selv om han visste at G ikke hadde nødvendig tillatelse. G og J var begge tiltalt, samt kommunen. I tiltalen henvises det til forurensningsloven, kunn­gjøring nr. 785/1999 om tillatelse til virksomheter som kan medføre forurensning, samt et tillegg til kunngjøringen. G ble domfelt fordi det var han som gravde ned avfallet uten tillatelse. J visste at G ikke hadde tillatelse, men får ham allikevel til å utføre jobben mot betaling. Derfor blir han også domfelt. Kommunen var også skyldig ifølge forurensningslovens regler om juridiske personers straffeansvar fordi de ikke hadde søkt om tillatelse fra Helsetilsynet. G fikk 20 000 kroner i bot, subsidiært 30 dagers fengsel. J fikk 40 000 kroner i bot, subsidiært 45 dagers fengsel, og kommunen fikk 800 000 kroner i bot.

Av dommen fremgår det hvor ineffektivt systemet er. Det er selve kommunen og dens direktør som deltar, og de vet at G ikke har tillatelse. De fortsetter med sitt arbeid selv om Helsetilsynet har kommet inn. Og politiet kommer, skriver en rapport, men gjør så ingenting. Tre måneder senere anmeldte Helsetilsynet forholdene til de sentrale politimyndighetene i Reykjavik, etter forgjeves å ha forsøkt å få kommunen til å søke om tillatelse.

Avslutning

Av det som her er beskrevet, synes det klart at straffesystemet er ineffektivt når det kommer til miljøsaker på Island. Lovgivningen er mangelfull. Ofte fins det ikke gjerningsbeskrivelser i selve loven, og bestemmelsene i de ulike forskriftene er ikke skrevet for å fungere som straffebestemmelser. Det ville naturligvis være mye bedre å ha en miljølov med klare gjerningsbeskrivelser i selve loven.

Det er også mye som tyder på manglende ekspertise blant tilsynsfolk og de som foretar undersøkelser. Situasjonen er imidlertid bedret de siste årene. I tillegg kommer at overtredelser som regel ikke blir anmeldt. Og hvis de blir anmeldt, så kommer de sjelden til en høyere instans enn politiet. Politiet har veldig mange oppgaver og prioriterer ikke disse sakene, som sjelden betraktes som alvorlige saker.
 


Sist oppdatert 21/08/2012