Straffesaker etter naturmangfoldloven

Straffebestemmelsen i naturmangfoldsloven § 75 er en av de viktigste på miljøområdet. Samtidig reiser den tolkningsspørsmål som burde vært unngått.

Haaverstad, Ytre Hvaler

Tekst: statsadvokat Tarjei Istad, ØKOKRIM  //  tarjei.istad@politiet.no  //  Foto: Haakon Haaverstad, Statens naturoppsyn  (Ytre Hvaler nasjonalpark) //  Del 2/2, les del 1 her

Paragraf 75 i naturmangfoldsloven består av tre ledd. Første ledd angir ett års strafferamme for overtredelse av nærmere angitte bestemmelser (se del 1 av denne artikkelen), samt skyldkrav. Etter annet ledd er strafferammen ved grov overtredelse tre års fengsel, og det angis momenter i vurderingen av om overtredelsen er grov. Tredje ledd regulerer forholdet til andre lover når en adferd er overtredelse også av annen lov.

Hvem kan bli ansvarlig etter § 75?

Straffebestemmelsen retter seg mot «den som» overtrer de angitte bestemmelsene. Dette er en vid formulering som i utgangspunktet omfatter enhver. Ved fastleggelse av ansvarssubjekt i den enkelte sak må man se på hvem det enkelte forbud eller påbud retter seg mot. Normalt vil dette gi seg selv, for eksempel når en person har vært på ferde alene og felt et tre i et reservat.

Dersom flere kan sies å være involvert, blir det avgjørende å ta stilling til om alle kan sies å ha overtrådt den aktuelle bestemmelsen på lik linje i en form for samvirke, eller om man står overfor en hovedmann og medvirkere. Paragraf 75 inneholder nemlig ikke medvirkningstillegg. Dette skyldes nok at straffeloven 2005 § 15 er en generell bestemmelse om medvirkning, jf. NOU 2004:28 Naturmangfoldsloven s. 645 første spalte, og at lovutvalget naturlig nok antok at det ikke ville ta for lang tid før 2005-loven trådte i kraft.

I Inge Lorange Backer, Naturmangfoldloven Kommentarutgave, Universitetsforlaget 2010, s. 604 heter det at manglende medvirkningsbestemmelse kan «være et argument for en vid fortolkning av den aktuelle pliktregelen som ellers hadde vært tvilsom». Selv om hensynet til naturen og gode grunner ellers kan tale for en slik tilnærming, er jeg usikker på om domstolene i den konkrete straffesak vil la et slikt synspunkt være utslagsgivende. Man bør nok fortrinnsvis holde fast ved et strengt lovskrav, og så får resultatet av det heller illustrere uheldige sider ved at ikrafttredelse av 2005-loven lar vente på seg.

Forsøk

Strafferammen i § 75 første ledd gjør at alle overtredelser av naturmangfoldsloven er forbrytelser, jf. straffeloven § 2 første ledd annet punktum, og forsøk er dermed straffbart, jf. straffeloven § 49. Selv om skyldkravet i naturmangfoldsloven § 75 er uaktsomhet, jf. nedenfor, forutsetter forsøksstraff som kjent fullbyrdelsesforsett.

Svaret på når fullbyrdet overtredelse foreligger beror på en tolkning av den enkelte handlingsnorm. Det er verdt å merke seg at vernebestemmelser ofte er utformet slik at fullbyrdet overtredelse foreligger allerede når det er foretatt handlinger som er egnet til å ha bestemte skadevirkninger. Det kreves altså ikke at skade har inntrådt eller at det er oppstått en konkret og reell fare for skade. Det er tilstrekkelig at handlingen har i seg elementer som gjør at den normalt medfører de angitte skadevirk­ninger. Eksempelvis setter forskrift 20. mai 2011 nr. 518 om dverggås som prioritert art § 3 forbud mot «alle handlinger som er egnet til å skade, forstyrre eller på annen måte forringe individer av arten» (min kursivering).

Haaverstad, Ytre Hvaler NasjonalparkSkyldkravet

Lovutvalget foreslo at skyldkravet i § 75 skulle være forsett eller grov uaktsomhet, jf. NOU 2004:28 s. 555. Etter høringsrunden kom imidlertid departementet til at laveste skyldgrad skulle være alminnelig uaktsomhet, jf. Ot. prp. nr. 52 (2008–2009) s. 346. Det ble særlig vist til hensynet til effektiv håndheving.

En annen side ved dette er at det ved uaktsomme overtredelser blir mindre viktig å gå opp det til tider noe uskarpe skillet mellom hvilke typer rettslig villfarelse som vurderes etter straffeloven § 57 og hvilke som vurderes etter § 42, idet spørsmålet uansett blir om villfarelsen var aktsom (selv om vurderingen etter § 57 muligens er noe strengere enn den etter § 42).

I vurderingen av om det foreligger uaktsomhet må det på vanlig måte tas stilling til om handlingen er i strid med forsvarlig opptreden på området, og videre om vedkommende ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides. Det faller utenfor rammen for denne artikkelen å redegjøre ytterligere for dette sin alminnelighet, men jeg peker på et par særlige forhold: For det første har Høyesterett ved flere anledninger, blant annet i Rt. 2011 s. 631 avsnitt 39, uttalt at det gjelder en streng aktsomhetsnorm etter regler til vern om miljøet. Dette vil normalt gjelde ved overtredelse av regler i eller i medhold av naturmangfoldsloven. For det andre kan den generelle aktsomhetsplikten i § 6 gjøre det enda vanskelige for mistenkte «å komme seg unna med» at han ikke visste at hva slags natur han befattet seg med, se del 1 av denne artikkelen.

Rettsvillfarelse

Når det gjelder uvitenhet om rettsreglers innhold som vurderes etter straffeloven § 57, er høyesterettspraksis streng på de fleste rettsområder. Lovgivning til vern om miljøet har ikke vært noe unntak, snarere tvert i mot, jf. blant annet Rt. 1992 s. 8 og 564.

Etter naturmangfoldsloven vil det typisk dreie seg om at mistenkte ikke kjente til at området var vernet eller til innholdet i vernereglene. Dersom reglene er kunngjort på foreskrevet måte, har man tradisjonelt kommet i ansvar selv om man har vært uvitende, jf. Backer s. 602 med videre henvisninger. I praksis er man uansett gjerne å bebreide for at man ikke har sett skilt eller andre oppslag på holmer eller langs stien.

Som Backer er inne på i petit på s. 602, kan imidlertid Rt. 2009 s. 1079 synes å innebære en lempning. Saken gjaldt landing med helikopter i et landskapsvernområde, og det var spørsmål om straffansvar for blant andre piloten. Piloten kjente ikke til at området var vernet. Avgjørelsen kan bære bud om at yrkesgrupper som baserer seg på et regelinformasjonssystem må kunne forholde seg til dette dersom systemet er troverdig og det er slik det er normalt å forholde seg i yrkesgruppen. Det er ikke vanskelig å følge resonnementet ut fra praktiske hensyn og alminnelig rettsoppfatning. Løsningen innebærer imidlertid i hvert fall etterforskningsmessige utfordringer: I den konkrete sak må da det aktuelle systemets troverdighet etterforskes. Det kan være en usikker og ressurskrevende øvelse – om det i hele tatt lar seg gjøre. Lagmannsrettens fornyede behandling av saken om landing i landskapsvernområde er illustrerende i så måte (LG-2009-179223). Påtalemyndigheten og forsvarer fant til sammen frem til kun ett vitne om det aktuelle systemets troverdighet. Hans ansvarsområde var imidlertid flysikkerhet, og lagmannsretten uttaler:

«Hans kunnskap om databasens fullstendighet og korrekthet for så vidt gjelder den type opplysninger som er aktuelle i vår sak, er derfor begrenset.»

Resultatet ble frifinnelse, blant annet fordi faktisk tvil om systemets troverdighet måtte komme piloten til gode.

Foretaksstraff

Når en overtredelse av naturmangfoldsloven er gjort på vegne av en eller flere som handler på vegne av et foretak, kan foretaket bøtelegges dersom vilkårene i straffeloven § 48 a og b er oppfylt. Om foretaksstraff generelt, se Magnus Matningsdal, Norsk lovkommentar på nett, Straffeloven 1902 note 426–450.

Høyesterett har gjentatte ganger uttalt at det ikke kan oppstilles noen presumsjon for foretaksstraff, se sist Rt. 2012 s. 770 avsnitt 16–19. Dette må gjelde også etter naturmangfoldsloven, forarbeidene gir ikke anvisning på en «hovedregel» om foretaksstraff eller lignende.

Grov overtredelse

Strafferammen på tre års fengsel i § 75 annet ledd for grove overtredelser innebærer ett års økning i strafferamme i forhold til naturvernloven, viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven. Det kan ut fra dette argumenteres med at det skal noe mer til for å anse en overtredelse av naturmangfoldsloven for grov enn det skulle for å anse en overtredelse av de nevnte lovene for å være omfattet av to-årstrafferammen. Jeg leser imidlertid forarbeidene slik at den økede strafferammeni  naturmangfoldsloven ikke tar sikte på å høyne terskelen for hva som er omfattet av høyeste strafferamme, men på å ta opp i seg hevingen i straffenivået på miljøområdet, jf. NOU 2004: 28 s. 555 annen spalte.

Hvorvidt overtredelsen er grov, beror på en samlet vurdering av særlig momentene angitt i annet ledd annet punktum (se egen boks). I Ot. prp. nr. 52 (2008–2009) s. 456 nevnes ulovlig innførsel og utsetting av fremmede organismer som eksempler på forhold som kan utgjøre grov overtredelse. Oppføring på Norsk Rødliste er av betydning i vurderingen, og ved høy klassifikasjon kan det være at straffeloven § 152 b annet ledd nr. 1 kommer til anvendelse, se nærmere om dette i politiadvokat Aud Slettemoen, Generalklausulen og biologisk mangfold, Miljøkrim nr. 3/2011 s. 18.

Foreldelse og påtalekompetanse

Overtredelser av § 75 annet ledd vil alltid foreldes etter fem år og statsadvokaten avgjør påtalespørsmålet, jf. strafferammen på tre års fengsel.

Dessverre er ikke den rettslige løsningen like klar når det gjelder overtredelse av § 75 første ledd, som vil si de fleste sakene. For så vidt gjelder foreldelsesspørsmålet viser jeg til drøftelser i Backer s. 610–611 og politiad­vokat Aud Slettemoen, Foreldelse av saker om miljøkriminalitet, Miljøkrim nr. 3/2009 s. 16 og nr. 2/2010 s. 35. Slettemoen argumenterer for at foreldelsesfristen er fem år også for overtredelser av første ledd, men vedgår at løsningen ikke er helt sikker og at avklaring må søkes gjennom rettspraksis i en egnet sak.

Det er ingen holdepunkter i forarbeidene til naturmangfoldsloven for at lovgiver har hatt til hensikt å tillegge statsadvokaten påtalekompetanse i saker etter første ledd. Det råder likevel en viss usikkerhet i politidistriktene, blant annet ut fra Rt. 2009 s. 1615. ØKOKRIMs miljøteam får jevnlig henvendelser fra politiadvokater om spørsmålet.

Selv om avklaring kan komme gjennom rettspraksis, kan det være grunn til å løse/avklare spørsmålene knyttet til foreldelse og påtalekompetanse på annen måte. Som det fremgår av Slettemoens artikler, gjelder spørsmålet på noe ulikt vis flere nye miljølover.

Overtredelse av eldre vernevedtak

I Prop. 121 L (2011–2012) Endring i naturmangfoldsloven ønsker Miljøverndepartementet å klargjøre rettstilstanden for så vidt gjelder adgangen til å anvende naturmangfoldsloven § 75 på overtredelser av forskrifter og enkeltvedtak truffet i medhold av tidligere lov, typisk naturvernloven. Slike forskrifter og enkeltvedtak, som for det meste dreier seg om verneforskrifter, står ved lag i medhold av overgangsbestemmelsen i § 77 første punktum, men naturvernloven § 24 som ble anvendt for å straffeforfølge overtredelser av disse er opphevet. Departementet foreslår derfor slikt nytt annet punktum i § 75 første ledd:

«På samme måte straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser i forskrifter eller i enkeltvedtak som nevnt i § 77 første punktum.»

Forholdet til andre lover

Dersom en overtredelse av naturmangfoldsloven også innebærer brudd på en annen lov, skal den andre loven nyttes om den har lik eller høyere strafferamme, jf. naturmangfoldsloven § 75 tredje ledd. Bestemmelsen sikrer med andre ord at den strengeste bestemmelsen nyttes. Ettersom straffebudene i miljølovgivningen ikke har høye strafferammer, vil tredje ledd først og fremst innebære at det er straffeloven § 152 b som skal nyttes om den kommer til anvendelse.

Reaksjonsfastsettelsen

Straffenivået for miljøkriminalitet er på 2000-tallet hevet betydelig med Rt. 2012 s. 65 som et foreløpig høydepunkt. Jeg viser også til Rt. 2011 s. 10. Dommer etter viltloven, naturvernloven mv. som ikke er eldre enn fem til ti år er derfor allerede blitt litt gamle. De gir likevel en viss veiledning, og jeg viser til omtale av sentrale dommer som blant annet Rt. 2003 s. 634 og Rt. 2005 s. 76 i Backer s. 611–613. Samme sted gis en omtale av typiske utmålingsmomenter i disse sakene.

GråmåkeJeg viser også til at strafferammen på tre års fengsel skulle ta opp i seg en skjerpet holdning, jf. NOU 2004: 28 s. 555 annen spalte. Økt strafferamme vil nødvendigvis være et argument for strengere straffer.

Viltloven § 48 første punktum utgjør en selvstendig inndragningshjemmel for vilt som felles, holdes eller innføres ulovlig. Dette tilfaller Viltfondet. Alternativt kan verdien inndras. Etter annet punktum gjelder det samme «forlatte egg, egg som oppbevares ulovlig, fallvilt og vilt som er avlivet i medhold av naturmangfoldsloven §§ 16 og 18». Lakse- og innlandsfiskloven § 47 annet ledd inneholder en tilsvarende bestemmelse.

Foto: Gråmåken (Larus argentatus) flyr gjerne flere mil for å finne mat til de små ungene. Arten – som er er kystbunden overflatebeitende – vurderes til kategorien livskraftig (LC) i Rødlista og bygger gjerne reir på fjell nær sjøen. Der legger de vanligvis to til tre egg som de ruger på sammen i opptil 26 døgn. Kilde Wikipedia.

For øvrig bør det foretas inndragning etter straffelovens alminnelige bestemmelser ved overtredelser av naturmangfoldsloven dersom saken gir grunn til det. Det kan være tale om fangst, redskap/våpen eller kjøretøy som er brukt, eventuelt hele eller gjerne deler av verdien av dette. Dersom overtredelsen gir utbytte i form av sparte utgifter, skal dette inndras. Det samme gjelder verdiøkning om slik lar seg påvise og det ikke skjer retting eller fjerning.

Tap av retten til å drive jakt og/eller fiske etter straffeloven § 29 første ledd bokstav b er meget aktuelt, se oppregning av rikholdig rettspraksis i Matningsdal/Bratholm (red.), Straffeloven Kommentarutgave, 2. utgave, s. 204. Jakt og fangst etter utløpet av jakttiden fører normalt til tidsbegrenset tap av retten til jakt og fangst, se Rt. 2003 s. 104 avsnitt 24 med videre henvisninger. Jeg antar ellers at tap av retten til å kjøre for eksempel snøscooter for en periode vil være en egnet reaksjon, selv om håndhevingen kan være vanskelig.

 

Naturmangfoldloven § 75

Med bøter eller fengsel inntil ett år straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i eller i medhold av §§ 15 til 18, §§ 20 til 22, § 24 første ledd bokstav a og b, § 25, § 26, § 28 annet til fjerde ledd, §§ 29 til 31, §§ 34 til 39, §§ 45, 54, 55, §§ 58 til 61, § 63 annet ledd første punktum, §§ 64 til 69 eller pålegg etter § 70.

Grov overtredelse av første ledd straffes med bot eller fengsel inntil tre år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, legges særlig vekt på om den har medført eller voldt fare for betydelig skade på naturmangfoldet, om skaden på naturmangfoldet må anses uopprettelig, graden av skyld, og om overtrederen har truffet forebyggende eller avbøtende tiltak.

Dersom en overtredelse av en eller flere av bestemmelsene som nevnt i første ledd samtidig innebærer overtredelse av andre lovers regler, gjelder naturmangfoldlovens regler om straff bare i den utstrekning tilsvarende straff ikke er hjemlet i vedkommende lov.

Kilde: Lovdata


Sist oppdatert 21/08/2012