Etterretningsprosessen – fra strategi til implementering

Hvilken plass bør etterretningen ha i politiets arbeid? Hva er tanken bak etterretningen, og er det en nødvendighet, eller kun et hjelpemiddel for spesielt interesserte? Dette er noen av problemstillingene boken Etterretningsprosessen – fra strategi til implementering har ambisjoner om å gi begrunnede svar på.

Bokanmeldelse: politioverbetjent Kenneth Didriksen, ØKOKRIM  //  kenneth.didriksen@politiet.no  //  Bokens forfattere: Petter Gottschalk / Morten Løw Hansen  //  Utgitt: Unipub forlag 2011

De to forfatterne har forskjellig bakgrunn for å kunne mene noe om temaet. Petter Gottschalk er siviløkonom og nå professor ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI og for øvrig kjent fra dagspressen som meningsytrer i mye som berører politiets drift og oppbygging. Morten Løw Hansen er politioverbetjent ved Kriminalavdelingen i Oslo pd, tidligere sjef for etterretningsavsnittet ved org. krim. og nå tilknyttet etter- og videreutdanningen ved PHS.

Bilde av coveretBoka realitetsorienter seg ved å erkjenne at etterretningsfaget i mange politienheter er noe man driver med dersom det ikke går utover straffesaksarbeidet og målbare størrelser som saksantall og behandlingstid for disse. Boka starter derfor fornuftig med å peke på at en av hovedutfordringene for politidistriktene vil være å etablere effektive etterretnings- og analysefunksjoner. For å få det til må ledelsen flytte personell fra reaktiv virksomhet, blant annet etterforskning, til proaktiv virksomhet, som etterretning og analyse.

Forfatterne påpeker videre at det er viktig at de som driver med informasjonsinnhenting, ikke arbeider på helt fritt grunnlag, men er en styrt virksomhet. Det vil si at en ansvarlig ledelse beslutter hva som skal gjøres, og også har en plan for å bruke den innhentede informasjonen i virksomhetens drift.

Det er ikke nødvendigvis motvilje mot bedre informasjonsflyt og kunnskapsdeling blant tjenestepersonellet, sies det i boka. Barrierene ligger nok heller i strukturen og kulturen i politietaten, som i realiteten begrenser og hindrer effektiv informasjonsflyt og kreativ kunnskapsdeling.

Forfatterne er gode på notoritet, noe som kjennetegner alt solid politiarbeid. Påstander om pålegg og krav til minstestandard er alltid foranket hierarkisk, oftest i planer og rundskriv fra POD.

Kunnskapsbasert politiarbeid skal ifølge POD omfatte hele politiorganisasjonen og er ikke et supplement til annen innsats. At lederne i politidistriktene har kompetanse til å utøve kunnskapsbasert ledelse, er for POD en forutsetning for styring av ressursene og effektiv kriminalitetsbekjempelse.

Boka tenderer kanskje til, på noen områder, å bli litt i overkant definerende og forklarende med hensyn til fakta som i andre kapitler forutsettes kjent. Eksempelvis gjelder dette faget politivitenskap.

Forfatterne understreker viktigheten av kunnskapsstyrt ledelse og nødvendigheten av en struktur og kultur preget av preaktiv tenkning i politiarbeid på lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt nivå for å lykkes.

Med etterretning som bakteppe får leserne også en grundig innføring om generell strategi. For så vidt veldig nyttig for forståelsen av faget, men kanskje i overkant analytisk, med mange definisjoner og akademisk tilnærming. En kan med en slik sammenblanding få inntrykk av at de forskjellige kapitlene er skrevet for forskjellige målgrupper.

Tradisjonelt har etterretning vært å samle inn opplysninger fra kriminelle om kriminell virksomhet, med påfølgende straffesak.

Etterretning i dag, forteller boka, er ikke bare det å avdekke og bekjempe kriminalitet som ikke er anmeldt, men alle systematiske tiltak for at politiet skal opparbeide seg relevant kunnskap som grunnlag for både strategiske og operative beslutninger.

Etterretningsanalytikere etterforsker hvem som begår kriminelle handlinger, hvordan, når og hvorfor de gjør det. Deretter utarbeider analytikerne anbefalinger til ledelsen om hvordan kriminaliteten kan avgrenses, forhindres eller etterforskes med tanke på oppklaring og straffeforfølgning.

«Hvor langt kan politiet gå» er tema boka behandler, og drøfter her det lovmessige ut fra Riksadvokatens rundskriv og med ØKOKRIMs rolle og oppgave ved saksinntak som eksempel.

Bokas første del stiller i sine kapitteloverskrifter spørsmålene: «Hva er strategi», «Hva er etterretning?» og «Hva er analyse?», og svarer for så vidt bra og grunnleggende på dette. Forfatterne trekker opp definisjoner med kvalitative og kvantitative data og illustrerer med informative skisser og tegnforklaringer. Disse fyller absolutt sin oppgave, og boka kunne med fordel hatt flere slike.

Forfatternes faglige tyngde gjenspeiles i at betydelige deler av bokas siste del vies organisasjonsstruktur og -kultur, og at bekjempelse av MC-kriminalitet trekkes frem som eksempel på org. krim.

Etterretningsprosessen – Fra strategi til implementering lykkes langt på vei med å sette opp og forklare hva etterretning er, og fagets stilling og viktighet i forhold til øvrig politiarbeid. Dette gjøres i en erkjennelse av og viten om at dette er et fagfelt som ofte er misforstått og ikke implementeres slik som forutsatt i planverket fra overordnet myndighet. Boka anbefales lest av både etterforskere og personer med lederansvar i etaten. Alle vil finne noe, om enn ikke alt, interessant.

 

Les mer om forfatterne her:

 


Sist oppdatert 23/08/2012