Høyesterett

Innmark eller utmark?

Nok en gang har Høyesterett tatt stilling til skillet mellom innmark og utmark etter friluftsloven, denne gangen i forbindelse med etablering av såkalt kyststi på Nesodden utenfor Oslo. Dette skillet har interesse for politi og påtalemyndighet fordi overtredelse av friluftsloven er straffbart, jf. § 39.

Spørsmålet i saken var om stien gikk gjennom et område som måtte regnes som innmark fordi allmennhetens bruk ville være til «utilbørlig fortrengsel» for grunneieren, jf. friluftsloven § 1a. Høyesterett kom til at dette ikke var tilfelle, og Lovdata oppsummerer rettens argumentasjon slik:

«Ved utilbørlighetsvurderingen la Høyesterett vekt på at grunneieren hadde uteplasser hvor sjenansen fra turgåere måtte regnes som nærmest ubetydelig, og fant at det ikke var grunnlag for å anta at fremtidig ferdsel ville bli så omfattende at den ville bli til utilbørlig fortrengsel av ham. Grunneierens privatiserende tiltak i strandsonen var uten betydning ved denne vurderingen, men de økte behovet for merking.»

Saken var etter det opplyste en «pilotsak» for andre tvister med grunneiere knyttet til kyststien. Slike tvister kan nok tenkes også i andre kommuner hvor kyststi anlegges, og avsnitt 55 i Høyesteretts dom er da av interesse:

«Etter mitt syn vil det ved utilbørlighetsvurderingen være nærliggende å legge vekt på sannsynligheten for at ferdselen vil øke 
i overskuelig fremtid. I alle fall bør dette gjelde når det som i vår sak er tale om et tilretteleggende tiltak som merking av en kyststi. Vurdering av prognosen for fremtidig bruk, og hvilken ulempe mulig økt bruk antas å bli for grunneieren, blir særlig fremtredende dersom det gjøres mer omfattende tilretteleggende tiltak, for eksempel anlegg av parkeringsplass, bygging av toaletter og utsetting av avfallscontainere.»

 

Landing er landing

Under jakta i Vindafjord i Rogaland høsten 2009 ble en felt kronhjort fraktet ut fra jaktvaldet med helikopter. Om opplastingen av dyreskrotten skriver ting- og lagmannsretten, som Høyesterett viser til:

«Da B var kommet ned til dyret, plasserte A helikopteret rett over dyret, i en høyde på cirka 15 meter. B festet deretter dyreskrotten til lastelina, som hang ned fra helikopteret, og skrotten ble deretter løftet fra bakken og fløyet hengende under helikopteret fram til Bs bopel i Hervik i Tysvær, der den ble tatt hånd om, slaktet og hengt på kjølerom. (…) Det nevnes at helikopteret ifølge tiltaltes forklaring ble stående over stedet i 5–10 minutter mens hjorten ble festet til lastelinen.»

Høyesterett kom frem til at dette ikke kunne regnes som «landing» etter motorferdselloven § 2 første ledd, og er med andre ord ikke straffbar motorferdsel i utmark. Det ble lagt vekt på hva som var en naturlig forståelse av lovens ordlyd, og på at forarbeidene ikke støttet en utvidende tolkning.

Høyesterett var enig i at formålsbetraktninger kunne tale for at slik virksomhet skulle omfattes av lovens begrep «landing»:

«Et helikopter i 15 meters høyde over bakken utgjør utvilsomt et betydelig støyelement. Det må gjelde desto mer når helikopteret befinner seg i den høyden i en periode på 5–10 minutter. Dyre- og fuglelivet kan bli forstyrret, og verdien for rekreasjon forringet. Formålene bak loven kan på denne bakgrunn tilsi at vårt tilfelle likestilles med en landing i utmark.»

Vekten av formålsbetraktningene ble imidlertid etter Høyesteretts syn svekket av at motorferdselloven selv gjør unntak ut fra blant annet hensynet til nødvendig transport av person og gods.

For Høyesterett ble, naturlig nok, lovskravet i EMK artikkel 7 av sentral betydning, jf. avsnitt 25 og 26 med videre henvisninger. Norges forpliktelser etter denne bestemmelsen har stått sentralt i flere høyesterettsavgjørelser den senere tiden (Høyesterett drøfter sjeldnere Grunnloven § 96), og et inntrykk er at kravet til klarhet, tilgjengelighet og forutsigbarhet i hvert fall ikke er blitt mindre gjennom disse avgjørelsene. For helikopterflyging medfører dette, sammenholdt med øvrige rettskilder Høyesterett viser til, at gjeldende rett nå er slik:

«[d]et er straffbart å lande i egentlig forstand i utmark, altså berøre bakken. Lovteksten, lest i sammenheng med forarbeidene, tilsier at begrepet «landing» også omfatter situasjoner der man direkte fra bakken – uten å sette helikopteret ned – kan utføre de samme laste- og losseoperasjoner som ved bakkelanding. Men lengre enn dette er det ikke grunnlag for å gå, og § 2 rammer etter mitt syn ikke aktiviteter i større høyde over bakken.» (avsnitt 27)

Om det er ønskelig at forbudet mot motorferdsel i utmark skal gå lenger enn dette, må lovgiver sørge for det, avsluttet Høyesterett.


Sist oppdatert 17/08/2012