En dyr fangstgrop – historien om nåtidens fatale møte med fortiden

Under arbeid med å utbedre en skogsbilvei høsten 2008 og sommeren 2009 ble det foretatt en utvidelse av en vei som medførte stor skade på en fangstgrop. Det ble en dyrekjøpt erfaring.

Fangstgrop

Tekst: politiadvokat Henning Klauseie, Hedmark politidistrikt / henning.klauseie@politiet.no  //  Foto: Konservator Øystein Lia, Hedmark fylkeskommune

Fangstgroper – en historisk verdi

Området Finnskogen, som ligger i sør-østlige deler av Hedmark og vestlige deler av svenske Värmland, har sitt navn etter innvandringen fra finner som bosatte seg der på 15- og 1600-tallet. Finnene var langt fra de første som tok i bruk dette skogområdet, et område som i dag er meget tynt befolket. Her kan man gå lange strekk uten å se mennesker eller spor etter mennesker.

Våre fjerne forfedre utnyttet naturen og naturressursene på en måte som for mange i dag er fjern og eksotisk. I området finnes et betydelig antall spor etter menneskelig aktivitet. Blant disse er en rekke anretninger som de brukte til å skaffe seg mat. Det finnes flere fangstanlegg for å fange elg som er laget fra omtrent Kristi fødsel og mot vår tid, i jern- og middelalder, frem mot Svartedauden i 1349.

Et av disse anleggene ligger rett i nærheten av innsjøen Skasen i Kongsvinger kommune. Her er det siden 1982 vært kjent at det finnes gamle fangstgroper som sikret mat og skinn til våre forfedre. Riksantikvarens registreringer ble gjort i denne perioden og er senere kjent gjennom offentlige tilgjengelige databaser.

Slike fangstgroper er vernet etter lov om kulturminner. En rekke spor etter menneskelig aktivitet fra inntil år 1537 er vernet som automatisk fredede kulturminner, herunder slike fangstgroper. (År 1537 er skillet fordi det var da reformasjonen kom til Norge). I tillegg til selve kulturminnet er det en sikringssone i ytterkant på fem meter som også omfattes av vernet. Alle inngrep i dette området krever særskilt tillatelse.

Ignorerte varsel fra Skogbrukssjefen

Under arbeid med å utbedre en skogsbilveg høsten 2008 og sommeren 2009 gikk det svært galt med en slik fangstgrop. Grunneieren og entreprenøren var ikke tilstrekkelig aktsomme, og foretok utvidelse av skogsbilvegen som medførte en stor skade på en fangstgrop.

Det skal sies at det var uheldige forhold som gjorde at det gikk som det gikk. Grunneieren lot gjennomføre en arkeologisk registrering for å se om det var noe som måtte ivaretas ved byggingen. En arkeolog fra Hedmark fylkeskommune gjennomførte denne, men hadde nok ingen heldig dag på jobben. Rapporten fra arkeologen var mangelfull og uklar, men en meget våken skogbrukssjef i Kongsvinger kommune oppdaget feilen og varslet grunneier om at kulturminnet sto i stor fare for å bli skadet av vegbyggingen. Skogbrukssjefen varslet om dette i en e-post som kom til å bli et meget viktig bevis senere i saken.

Grunneieren og entreprenøren må åpenbart ikke ha brydd seg nevneverdig om varselet fra kommunen, men gjennomførte byggingen slik de hadde planlagt.

Anmeldelse og erstatningskrav

I tillegg til anmeldelsen fra Hedmark fylkeskommune og Kulturhistorisk museum kom det erstatningskrav som var rettet mot grunneier til en samlet sum av 155 000 kroner.

Etterforskingen av saken ble i det vesentligste gjort ved Kongsvinger politistasjon. Grunneieren forklarte seg ryddig om de faktiske forholdene, men nektet straffeskyld. Han mente at han hadde vært i god tro ettersom han forholdt seg til den rapporten som fylkeskommunens arkeolog hadde utarbeidet.

Grunneieren ble ilagt et forelegg på 40 000 kroner med tillegg av erstatning. Han brukte ikke lang tid på å tenke, allerede etter tre dager svarte en advokat at han ikke ville vedta forelegget. Alt lå dermed til rette for en rettslig behandling av saken i full bredde.

Åstedsbefaring – av stor betydning for saken

7. juni 2011 ble saken behandlet i Glåmdal tingrett. Tiltalte møtte sammen med sin forsvarer og nektet straffeskyld. En arkeolog fra Hedmark fylkeskommune gjorde tjeneste som sakkyndig for retten all den tid rettens medlemmer ikke hadde særlig erfaring med slike saker. Det ble avholdt befaring og det var av stor betydning for opplysning av saken.

Påstanden om straff var en bot på 48 000 kroner, saksomkostninger og i tillegg erstatning på til sammen 155 000 kroner. Årsaken til at boten ble høyere enn tidligere var at «tilståelsesrabatt» som var bakt inn i forelegget naturlig nok falt bort.

10. juni 2011 hadde dommerne tenkt ferdig og avsa dom (TGLOM-2011-60698). Dommen var i samsvar med påtalemyndighetens påstand, bortsett fra et punkt om erstatning.

Erstatningskravet – et ankepunkt

Grunneieren ble dømt til å betale bot på 48 000 kroner, erstatning med 19 700 kroner til fylkeskommunen og saksomkostninger med 10 000 kroner. Kulturhistorisk museum fikk ingen erstatning, og begrunnelsen var at erstatningskravet ikke dreide som om påløpet utgifter, men utgifter i budsjett til utgraving av kulturminnet:

«Sett hen til den dokumentasjonen som er fremlagt i forbindelse med straffesaken finner retten at det foreligger tvil rundt spørsmålet om undersøkelsene og tilhørende utgifter er å anse som påregnelige følger av fangstgropens ødeleggelser, og idømmer på denne bakgrunn ikke erstatningskravet fra Universitetet i Oslo
i anledning straffesaken.»

Ettersom de var lite tilfreds med det, anket de dommen til lagmannsretten over den manglende erstatningen.

Eidsivating lagmannsrett behandlet den sivile saken mellom Kulturhistorisk museum og grunneieren forsommeren 2012. Grunneieren ble frifunnet under dissens 2-1 da flertallet ikke fant ham erstatningspliktig (LE-2011-126896). Begrunnelsen i lagmannsretten var ikke helt sammenfallende med tingrettens begrunnelse. Lagmannsrettens flertall mente at det var en for avledet og fjern sammenheng mellom den erstatningsbetingende handling og skaden. Omfanget av erstatningskravet var også for lite forutsigbart.
Mindretallet var ikke i tvil om at erstatning skulle idømmes. Artikkelforfatteren oppfatter mindretallets begrunnelse som klart mer prinsipiell enn flertallets.

Høyesterettsdommen

Dommen ble påanket til Høyesterett av Kulturhistorisk museum da man mente den var feil og det ble hevdet at saken prinsipielt viktig for kommende saker. Høyesteretts ankeutvalg henviste anken til behandling.

Saken ble behandlet Høyesterett i januar 2013 – (Rt-2013-116). I en meget grundig og prinsipiell dom avsagt 31. januar 2013 kom en enstemmig Høyesterett til at grunneier pliktet å betale erstatning med 136 000 kroner til fordel for Kulturhistorisk museum.

For Høyesterett var det en rekke nye anførsler som ikke var påberopt verken i tingrett eller lagmannsretten (for lagmannsretten i hvertfall ikke nevnt av retten i dommen).

Grunneieren påsto for Høyesterett at kravet om erstatning hadde en ekspropriasjonslignende karakter og at saken gjaldt et «hypotetisk» spørsmål. Argumentet nådde ikke frem og Høyesterett tok stilling til realitetene i saken.

Påstander om at det ikke var lidd noe økonomisk tap for Universitetet i Oslo led samme skjebne. Høyesterett sier om dette:

«Det er ikke noe vilkår for å kreve erstatning for en kostnad at den faktisk er påløpt. I tilfeller hvor det blir gitt erstatning for krenkelse av en ideell interesse, må det derimot være et vilkår at det er sannsynlig at utgiften vil bli pådratt.»

Dommen behandler en rekke erstatningsrettslige problemstillinger. Om begrunnelsen til lagmannsrettens flertall uttaler Høyesterett at:

«…dette standpunktet er imidlertid åpenbart uholdbart».

Høyesterett fant heller ikke at ansvaret skulle lempes i saken. Dette var et viktig tema ettersom fylkeskommunens arkeolog i utgangspunktet hadde kommet med misvisende opplysninger om fangstgropens plassering. Høyesterett mente at grunneiers uaktsomhet ikke var i nedre sjikt, og at det dermed ikke var grunnlag for å nedsette erstatningsansvaret.

Dessverre tok dermed både tingretten og lagmannsrettens flertall feil når det gjaldt lovanvendelsen, og skapte derfor ekstraarbeid for rettssystemet.

I stedet for å vedta forelegget som han fikk tilbud om, ble grunneiers nektelser svært dyre for ham. Han ble dømt til bot på 48 000 kroner, erstatning på til sammen 155 000 kroner og 10 000 i saksomkostninger, og måtte også betale for sin egen advokat i både straffesaken og erstatningssakene. Artikkelforfatteren kjenner ikke til hva kostnaden for advokat ble, men ut i fra antall timer og brev skrevet, må det ha vært minst et sekssifret beløp på den giro han etter hvert mottok fra det anerkjente Oslofirmaet. Alt i alt ble rettsrundene vesentlig dyrere for ham enn å vedta det forelegget han fikk tilbud om i starten.

Info om artikkelen
Denne artikkel er skrevet på bakgrunn av kjennskap til ledelse av etterforsking og iretteføring av straffesaken i Hedmark politidistrikt. Artikkelforfatteren har et særlig ansvar for saker som dreier seg om miljø og fauna i Hedmark politidistrikt.

Sist oppdatert 19/11/2013